Kaotiske tanker

En tråd i 'Vi som har mistet etter uke 12' startet av Alabama Arkansas, 31 Aug 2017.

Endre kallenavn | Kom i gang/Hjelp
  1. Alabama Arkansas Første møte med forumet

    Hei!

    Jeg er ny her. Det vil si, jeg har vært her en stund, men jeg har ikke fått til å skrive noe.

    For noen uker siden mistet jeg min lille baby. Sent i svangerskapet, men akkurat litt for tidlig til at det skulle defineres som en dødfødsel med permisjonsrettigheter og sorgterapi.

    Siden den gang har livet mitt vært fullstendig preget av motsetninger, eller motstridende følelser. Det er vanskelig å forklare, men jeg skal prøve.

    Jeg vet at jeg skal være glad for de barna jeg har, men jeg slites i stykker av å mangle den lille i magen. Jeg har lyst til å være en god mor og ta ekstra godt vare på de jeg har, men jeg føler ikke at jeg får det godt nok til. Jeg vil gjerne at folk skal snakke til meg istedenfor å unngå meg, men når de snakker til meg, bryter jeg sammen. Jeg tror folk forventer at jeg skal begynne å komme over det, men jeg makter ikke tanken på hverken jobb eller sosiale sammenkomster. Jeg vil så gjerne være gravid igjen, men vet ikke om jeg tør. Jeg synes det er godt å vite at jeg har et gravsted å gå til, men jeg får vondt av å være der - og spesielt av å gå derfra. Jeg synes det er godt å vite at jeg har bilder og minner av babyen min, men jeg klarer ikke å ta dem fram og se på dem. Jeg skulle ønske at jeg fikk oppfølging fra noen som kan hjelpe meg, men vil ikke be om det i tilfelle jeg ikke får det. Jeg kan ha gode øyeblikk og smile og le, men så blir jeg nesten redd for at folk som ser det skal tenke "hvis hun har det SÅ bra, må hun vel komme seg på jobb". I min verden står tiden stille, samtidig er jeg smertelig klar over at dagene raser avgårde og jeg føler at jeg må skynde meg å fungere igjen.

    Alt dette og mye mer kverner rundt i hodet hele tiden. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Er det noen som har noen råd?
     
    • Liker Liker x 1
  2. Vbt Elsker forumet Marsboerne 20 18 Himmelbarn Februarbarna 2020

    Først av alt en stor klem til deg.
    Den tiden du er inne i nå er ordentlig tøff. Og så blir det så ensomt når de rundt ikke skjønner.
    Sorgterapi er ikke noe man automatisk får selv om man mister senere heller dessverre, fikk selv avslag hos dps etter å mistet vår fullbårne datter etter fødsel.
    Men henvisning til privat psykolog, eller å finne en annen type samtalepartner kan være god hjelp.
    Å skulle skynde seg å fungere er nok ikke noen god løsning, kjenner til flere som har gjort det, som har endt opp med å gå på veggen og bli ute veldig lenge etterpå.

    Selv om det er vanskelig å se det nå, så blir det bedre etterhvert. Men det betyr ikke at du skal glemme eller komme deg over den du har mistet, det handler mer om å lære seg å leve med tapet.
    I forhold til ny graviditet, snakk med legen etc om en plan for neste svangerskap, om mulighet for tettere oppfølging etc.
     
  3. Alabama Arkansas Første møte med forumet

    Tusen takk for fint svar, Vbt.

    Det var leit å høre at du mistet din datter etter fullgått svangerskap, jeg kan ikke engang forestille meg hvor tungt det må ha vært. Godt å høre at du synes det har gått bedre etter hvert.

    Du har nok rett i at det ikke er lurt å skynde seg å fungere, jeg føler vel bare at det forventes at jeg skal komme meg snart. Jeg har heldigvis fått lovnad fra lege om så mye oppfølging jeg føler at jeg trenger ved nytt svangerskap siden jeg har mistet så mange ganger nå, det er jeg utrolig glad for. Mange steder har de nok ikke kapasitet til det.

    Han er likevel ærlig på at det ikke er noe de kan gjøre fra eller til, annet enn at jeg skal prøve Albyl-e neste gang.

    Takk igjen!
     
  4. snippsnappsnuppa Gift med forumet Mailykke 2018 Himmelbarn *Aprilbaby 2018*

    Kjære deg, så vondt at du også har opplevd dette. Det er jo ferskt enda, et åpent sår tenker jeg-når det er noen uker siden det skjedde. Jeg ville kontaktet helsestasjonen eller fastlegen igjen og bedt om å få snakke med noen. Har ikke så mange gode råd, men du har lov til å ta deg tid til å sørge, det er viktig. Ikke tenk på jobben, den klarer seg. Det kommer til å bli bedre etterhvert, selv om sorgen alltid vil være der-den sitter på skuldra, og den kommer skyllende i bølger-det er min erfaring, jeg mista i uke 21 (uka før skillet mellom senabort og dødfødsel) og det er nå seks måneder siden.

    Det er også mange fine folk her inne som dessverre har liknende opplevelser, men som jeg har fått utrolig mye fin støtte og hatt mye glede av :)
     
  5. Veivalsa Forumet er livet Marshmallows2021 Himmelbarn Febbisbebbis'18 Snøfnuggene 2018

    Så utrolig leit å høre om den lille dere mistet :( :(

    Vi mistet babyen vår i uke 27 i februar, og det har vært utrolig tungt. At du føler det veldig vanskelig og sorgfullt bare noen uker etterpå er utrolig forståelig. Hvordan omgivelsene skal forholde seg og hvordan du skal forholde deg til dem, er ofte veldig komplisert. Jeg orket ikke å være sosial på noen måneder, men hadde noen nære som kom hjem til meg i blant, da kunne jeg bryte sammen uten at "hele verden" så det når vi snakket om barnet og alt rundt. Jeg synes det var godt.
    Jeg anbefaler deg å melde dere inn i LUB, etter innmelding vil dere få en telefon fra en som jobber der, som kan fortelle om ulike tilbud. Det er møter i ulike lokallag, sorggruppe vil dere også ha tilbud om hvis det er ønskelig, og der kan alle være med. Jer var redd for at jeg ikke hadde mistet "sent nok", men det finnes ingen regler for det, og sorgreakajonen og prosessen kan ikke bestemmes i antall uker man var på vei. Man har mistet et barn, og det er utrolig vondt.

    Kontakt gjerne helsestasjonen for en samtale med jordmor, jeg synes det var utrolig godt å snakke med noen utenforstående. De fleste har også åpent psykologtilbud. Både JM-samtale og psykolog fra helsestasjonen er noe du med sikkerhet har krav på! I tillegg skal du ikke forvente eller kreve av deg selv å være "tilbake til normalen" før du kjenner at du er absolutt klar. Sorgprosess er utmattende ikke bare psykisk men også fysisk.
    Det eneste jeg kan si, er at tiden vil gjøre sorgen og savnet lettere å ha med seg ❤️ Men det vil alltid være en for lite...
    Det har gått et halvår siden vi mistet nå, og jeg er snart halvveis med en ny skatt håper skal gå bra denne gangen. Sorgen og savnet er fortsatt sterkt, men ikke like ekstremt som i de første 3 månedene.

    Stor klem ❤️
     
    • Liker Liker x 1
    Last edited: 31 Aug 2017
  6. Veivalsa Forumet er livet Marshmallows2021 Himmelbarn Febbisbebbis'18 Snøfnuggene 2018

    Forresten, sorg går i bølger også gjennom en dag. Det er helt naturlig å le i et øyeblikk for så å strigråte i neste. Man er ikke lei seg i et gitt antall uker før det gradvis blir bedre og man begynner å smile. Vær glad for det når du har gode øyeblikk og la de vonde få komme og være akkurat det de er. Å tillate følelser å komme og gå er med på å bearbeide sorgen. Så får andre tenke det de vil om at du smiler og ler, det betyr ikke at sorgen er over eller at man er klar for hverdagen igjen.
     
    • Enig Enig x 1
  7. Eskimonika Forumet er livet Tilgangsansvarlig Marsboere 2020 VIP Himmelbarn Septemberhjertene 2018 August 2018 Assistert-jentene Februarbarna 2020

    Så leit at du mistet babyen din.
    Det høres absolutt ut som du hadde trengt noen fagpersoner å snakke med. Få en henvisning fra fastlege eller jordmor. Ta kontakt med LUB og få den hjelpen du trenger.
    Det er tøft å stå i og tøft å skulle komme seg gjennom.
     

Del denne siden