hei! 
I går ble det bekreftet, «gravid 1-2». Ikke helt planlagt så vi må la det synke inn før vi bestemmer oss. Sambo tok det veldig med fatning og sa han ikke hadde noe sterk mening om hva han kunne tenke seg, type «at abort var ikke must for han sin del» og at det som var viktigst var «hva jeg tenkte og følte». Det er forsåvidt ingenting annet enn «passar litt dårlig» og «frykt for hva det å få barn innebærer» som er årsaken om vi velger å bryte. Det er jo veldig skummelt og kom litt brått på (vi brukte prevensjon og jeg trodde jeg kom til å ha vanskeligheter med å bli gravid). Jeg har testet av og til, de gangene mensen har vært forsinket, men alle tester har vært negative, som forventet.
Jeg er i slutten av tyveårene og han i midten av 30 årene, har gode stabile liv og 5 år som samboerskap bak oss. Derfor vil de fleste tenke at «det var på tide»... men så var det denne angsten da....
Angsten for hva som skjer med kroppen under graviditet og fødsel, alle potensielle komplikasjoner, og dette med livet som forelder, hva vil det gjøre med forholdet vårt osv osv... vi har det så veldig fint sammen og er redd for at et barn/baby ødelegger det fine vi har. Man hører jo mye om hvor slitsomt og destruktivt det kan være for et forholdt å få bar, at livet nærmest er «over» når dama blir gravid
Ikke meningen å være negativ, blir sikkert bedre etter at sjokket har lagt seg
Uansett, enn så lenge hører jeg til her i november med en eventuell termin 9.11
I går ble det bekreftet, «gravid 1-2». Ikke helt planlagt så vi må la det synke inn før vi bestemmer oss. Sambo tok det veldig med fatning og sa han ikke hadde noe sterk mening om hva han kunne tenke seg, type «at abort var ikke must for han sin del» og at det som var viktigst var «hva jeg tenkte og følte». Det er forsåvidt ingenting annet enn «passar litt dårlig» og «frykt for hva det å få barn innebærer» som er årsaken om vi velger å bryte. Det er jo veldig skummelt og kom litt brått på (vi brukte prevensjon og jeg trodde jeg kom til å ha vanskeligheter med å bli gravid). Jeg har testet av og til, de gangene mensen har vært forsinket, men alle tester har vært negative, som forventet.
Jeg er i slutten av tyveårene og han i midten av 30 årene, har gode stabile liv og 5 år som samboerskap bak oss. Derfor vil de fleste tenke at «det var på tide»... men så var det denne angsten da....
Angsten for hva som skjer med kroppen under graviditet og fødsel, alle potensielle komplikasjoner, og dette med livet som forelder, hva vil det gjøre med forholdet vårt osv osv... vi har det så veldig fint sammen og er redd for at et barn/baby ødelegger det fine vi har. Man hører jo mye om hvor slitsomt og destruktivt det kan være for et forholdt å få bar, at livet nærmest er «over» når dama blir gravid
Ikke meningen å være negativ, blir sikkert bedre etter at sjokket har lagt seg
Uansett, enn så lenge hører jeg til her i november med en eventuell termin 9.11
