Kan noen forklare meg

ORIGINAL: Sukkertopp

Synes det er 100% koselig jeg.[:D] Selvfølgelig blir jeg sliten innimellom, men det er på en måte bare koselig det også. MEN jeg har en mann som tar 50% av alt arbeidet, og som jeg kan dele alle gledene med. Har ofte lurt på hvordan i alle dager folk klarer seg alene, forstår godt at det blir slitsomt.

Jeg lurer ofte på hvorfor noen forventer at livet hele tiden skal være så avslappende og behagelig? Litt den holdningen at "vi er født til nytelse", "fordi vi fortjener det". Tror mange er veldig bortskjemte i dag. (Nei, ikke dere som er alene med barna, men du hører nok andre som klager også.) Virker som om mange har holdningen at ingenting skal være slitsomt... Mange bare "må" ha masse mer enn det som var vanlig for bare en eller to generasjoner siden. Begge foreldrene må jobbe 100%, fordi de bare må ha stort forbruk. Vi skal ha større og større hus, som medfører mer og mer husarbeid og vedlikehold. Mer og mer klær, med tilsvarende mer klesvask. Vi skal ha masse fritid, med fri både fra jobb og familie. Vi må ha tid til å se på tv, tid til internett, tid til å lese, tid til å trene, tid til å være sosiale med venner. Det blir ikke tid igjen til det omfattende arbeidet det er å ha barn. Oppi det hele forventer mange at de hele tiden skal være opplagte og uthvilte, for det er da vel meningen at livet skal være behagelig? Blir bare mer og mer oppgitt jeg, hver gang jeg hører babymødre som snakkker om hvor viktig det er for dem å sove nok. Det er bare ikke slik livet er, og jeg er veldig enig med Windy at det er bedre å gå i seg selv og finne ut hvorfor man ser på det som et slit.


Nå ble jeg faktik skikkelig provosert!!!

Jeg kan bare snakke for mitt tilfelle, men vet det finnes MANGE som har det på samme måten!

I uke 30 av svangerskapet ble jeg veldig plaget med gallestein. Jeg hadde tilslutt flere sykehusdøgn i uka enn hjemmedøgn, og de måtte sette i gang fødselen.. Til slutt klarte jeg nemlig ikke sove, for anfallene kom alltid på natten og endte alltid på sykehus.

9 timer etter babyen kom, fikk jeg gallesteinsanfall igjen.. Jeg hadde vel 6 til i løpet av tiden på barsel, og da jeg kom hjem gikk det 1 døgn før det var på'n igjen. Den psykiske belastningen ved å vite at det bare var snakk om tid før jeg måtte slippe unge og alt for å stesses inn på sykehus var helt forferdelig. I tilegg opplevde jeg barseltårer og ellers alt av "goder" som gjerne kommer med et helt nytt barn..

Etter å ha vært på sykehuset et utall ganger og i stadig dårligere form ble jeg endelig lagt inn. Da hadde jeg galleblærebetennelse, betennelse i gallegangen og akutt bukspyttkjertelbetennelse. Jeg ble lagt inn, og ikke overraskende ble jeg liggende en stund.. Med et nyfødt barn jeg også måtte ta vare på!!

Etter 3.5 uke på sykehus og en galleblære mindre var jeg hjemme igjen, men nå hadde datteren vår utviklet kolikk.
Hun skrek i strekk hver bidige dag fra klokken 16 til 01:30.. Og eneste stedet hun ville sove var i armkroken min på den ubersmale sofaen! Så her sov vi frem til hun var 9 uker.. Da ble hun alvorlig syk og lagt inn på sykehus. Dagene bestod her av undersøkelser, medisiner og alt mulig. Siden jeg fullammet var det jeg som måtte være på sykehuset med henne.. Utorlig slitsom situasjon.

Som om situasjonen ikke var ille nok fikk vi omgangsyken mens vi lå inne, alle mann! Så sa var jeg tilbake til å være skikkelig ræva form og med ansvaret for en liten og ikke minst syk baby. Pga smittefaren fikk ikke pappaen lov å komme på besøk før etter 1 oppkastfritt døg!! Herlig!!

Nevnte over her at jeg fullammet, men under omgangsyke ble jeg skikkelig dehydrert og mistet all melken. Datteren min tok ikke flaske for alt i verden, og pga en feiltakelse ble vi faktisk sendt hjem selv om jeg ikke hadde melk og datteren min nå var nede i knappe 3 kg.

Vel hjemme var formen fortsatt dårlig, og den kommende uken satt jeg mer eller mindre konstant med ungen til puppen for å få opp produksjonen! Igjen, hun tok ikke flaske for alt i verden! Psykisk og fysisk slitsomt..

Jeg fikk tilslutt opp melkeproduksjonen, og tiden etterpå var faktisk veldig koselig! Hun spiste og koste seg, men gleden var kortvarig..  Februar ble det ny sykehusinnleggelse, og igjen var ungen skikkelig dårlig.
Denne gangen mistet jeg ikke melken, men ungen bestemte seg for å slutte å ta puppen!! Og siden hun ikke tok flaske ble det nye runder på sykehuset for intavenøs, for hun ble jo dehydrert i tide og utide..

Februar kom og gikk, påske stod plutselig for døren og BAM! Ny runde med sykehusinnleggelser og sykdom.. Denne gangen begynte ungen endelig å ta pupp igjen, og vi turte å puste lettet ut!

Sommeren kom og gikk og var egentlig en flott tid!! Så kom høsten, jobb og barnehage.. For å gjøre en lang historie kort har ungen vært mer eller mindre syk siden oktober, 40 i feber og CRP på over hundre hele veien! Legene finner, i likhet med de andre gangene hun har vært syk, aldri ut hva det er, så nå vente vi på utredning!
Midt oppe i dette mistet jeg jobben pga mye sykt barn, så i tilegg til alle bekymringene for datteren min så har jeg enorme økonomiske bekymringer.

Jeg prøver i tilegg å LEVE, så jeg strever med å få tid til vennene mine, kjæresten min, foreldrene, søsken og tantebarn!!

Så kom for faen ikke her å si at jeg burde gå inn i meg selv fordi jeg har opplevd hverdagen som slitsom!!

Jeg har ikke skrevet noe om at jeg ikke har kost meg, eller at jeg ikke elsker tilværelsen min!! Jeg skrev at jeg var sliten, og det trenger jeg for pokker ikke ha dårlig samvittighet for å være..
 
ORIGINAL: hissigproppen MØMØ

ORIGINAL: Nullenusken

Gleder meg til hvert eneste sekund jeg... Gleder meg til absolutt hver eneste ting jeg vil få oppleve med å ha barn, for alt er unikt og noe helt spesielt jeg aldri vil få oppleve igjen....
Gleder meg virkelig.... Dersom jeg er så heldig å noen gang få bli gravid....
Blir sikkert slaktet nå, men jeg synes det er direkte vondt å lese når dere synes barn bare er "slit", og jeg og flere her inne kunne ofret alt vi har for å få oppleve en positiv test.......

Har lyst til å komme med en kommentar tilbake her, men lar heller være å si det jeg egentlig tenker.


mmm..
 
æ e aleina med to, har alvorlig sykdom som sliter mæ ut, full jobb og ingen avlastning med mindre æ tinger barnevakt for et par timer. har vært aleine i rundt 1 år. ikke har æ foreldra eller ordentlig vennekrets her i fylke eller i nærheten[&:] så det e tungt, men det går det og
 
SUKKERTOPP: Jeg er veldig enig med deg! :)
 
THUNDERRELLA: Les mitt innlegg og du vil se at jeg også har opplevd mye tungt.
  Mye av det du skriver om ang det med melke-produksjon osv er jo vanlige ting! Ting som mange opplever. Jeg kan forstå at det føles slitsomt når det kommer i tillegg til alt det andre. Jeg slet selv med amming og styr, pumping hver 3.time osv.. 
 
Der og da, klarte jeg ikke tenke på alt sammen som noe annet en slit.
 
Men nå, så ser jeg jo hva jeg har lært av det! Og jeg ser visse ting jeg kunne gjordt annerledes som hadde medført at jeg ikke lagde så mye negativt for meg selv.
 
Nå, 5 år etter at vi mistet Iver, kan jeg si at jeg også lærte noe av det. Jeg har fått oppleve noe grusomt fryktelig vondt og veldig dramatisk. Men dette har ført til at jeg er den Windy jeg er i dag. Med en helt ny innsikt og helt ny innfalls-vinkel på livet. 
Dette har tatt med mange år, å klare å se gleden i det lille livet til Iver vi fikk oppleve. Gleden ved å få lov til å oppleve å være gravid med han. Å få se han, beundre han.  Gleden over det han har gitt livet mitt.
Å miste Iver kommer alltid til å være den største smerten jeg har opplevd. Men han ga meg så mye.
 
Jeg har også opplevd å miste jobben pga sykdom (hos meg selv), og vært veldig syk (fysisk og psykisk) siden 2006.  Men det er erfaringer!  Erfaringer som er ment at jeg skallære noe av. Og det har jeg også gjordt!
 
DU er med på å påvirke DIN hverdag med hvordan du velger å håndtere ting!
 
Vet dette kan være vanskelig å se/tro på..  Hadde kanskje blitt sint jeg også for 3 år siden, hvis noen sa dette til meg.
 
Men ville bare dele denne måten å se ting på. Hverdagen og livet blir faktisk lysere!!
 
ORIGINAL: Labambie

Hva er det som gjør at du synes det er slitsomt da? Jeg synes det er 90% kos og 10% slit..

Signerer denne... Mye lettere enn jeg hadde trodd på forhånd!
 
ORIGINAL: Windy

SUKKERTOPP: Jeg er veldig enig med deg! :)

THUNDERRELLA: Les mitt innlegg og du vil se at jeg også har opplevd mye tungt.
Mye av det du skriver om ang det med melke-produksjon osv er jo vanlige ting! Ting som mange opplever. Jeg kan forstå at det føles slitsomt når det kommer i tillegg til alt det andre. Jeg slet selv med amming og styr, pumping hver 3.time osv.. 

Der og da, klarte jeg ikke tenke på alt sammen som noe annet en slit.

Men nå, så ser jeg jo hva jeg har lært av det! Og jeg ser visse ting jeg kunne gjordt annerledes som hadde medført at jeg ikke lagde så mye negativt for meg selv.

Nå, 5 år etter at vi mistet Iver, kan jeg si at jeg også lærte noe av det. Jeg har fått oppleve noe grusomt fryktelig vondt og veldig dramatisk. Men dette har ført til at jeg er den Windy jeg er i dag. Med en helt ny innsikt og helt ny innfalls-vinkel på livet. 
Dette har tatt med mange år, å klare å se gleden i det lille livet til Iver vi fikk oppleve. Gleden ved å få lov til å oppleve å være gravid med han. Å få se han, beundre han.  Gleden over det han har gitt livet mitt.
Å miste Iver kommer alltid til å være den største smerten jeg har opplevd. Men han ga meg så mye.

Jeg har også opplevd å miste jobben pga sykdom (hos meg selv), og vært veldig syk (fysisk og psykisk) siden 2006.  Men det er erfaringer!  Erfaringer som er ment at jeg skallære noe av. Og det har jeg også gjordt!

DU er med på å påvirke DIN hverdag med hvordan du velger å håndtere ting!

Vet dette kan være vanskelig å se/tro på..  Hadde kanskje blitt sint jeg også for 3 år siden, hvis noen sa dette til meg.

Men ville bare dele denne måten å se ting på. Hverdagen og livet blir faktisk lysere!!



Det kommer ann på hvordan man er som person.
Jeg skal ikke glorifisere mitt barns sykdom til å bli en "erfaring" hos meg selv.. For det har det ikke vært! Jeg har ikke lært noe annet enn at sykt barn er slitsomt..

Og ja, jeg synes det er slitsomt. Men jeg føler ikke at jeg skal måtte gå inn i meg selv fordi jeg føler det sånn! Hos meg er ikke opplevelsen av å ha barn en evig lyserosa lykkerus, hvor alt handler om kjærlighet å kos..
Det handler vel så mye om søvnlløse netter, kompromiss og en endeløs rekke med bekymringer samt følelsen av å ikke strekke til!!

Men JEG definerer ikke et slit/en slitsom hverdag som enbart negativt! Jeg er jo lykkelig, men igjen, sliten.. :)
 
Jeg har litt problemer med å forstå at man skal gå inn i seg selv for å få større innsikt i hvorfor man er sliten, i situasjoner som åpenbart er slitsomme for ALLE,  uansett hvem du er. Eks. Du/dere og babyen har ikke sovet mer enn 1 time sammenhengende om nettene de siste tre mnd, samtidig har både du og mannen din vært skikkelig syke. Om man vil eller ikke, så er mangel på søvn og sykdom slitsomt. I hvor stor grad dette går utover livskvaliteten din, har selvsagt også noe med innstilling å gjøre (og situasjon ellers), men at det er slitsomt, er for meg ingenting å diskutere.
 
Jeg forventer ingen dekkende forklaring på hvorfor det å få barn også innebærer slit, og det er jo med et visst humoristisk blikk jeg kaster ut et slikt spørsmål.
 
mange innlegg her provoserer meg mer enn noen andre innlegg på bv har gjort noengang omtrent!! i alle dager,- forstår man ikke at folks situasjoner er ulike???? jeg hadde et helvete av et svangerskap, uten at jeg orker å gå inn på detaljene nå. fødte prematurt og fikk et barn som var mer på sykehus enn hjemme første året omtrent. ammingen fungerte ikke, så måtte pumpe i halvannen time for så å ta en pause på 1 time før det var på an igjen med halvannentime pumping. den ene timen jeg hadde til rådighet mellom pumpingene hele døgnet, gikk med til å sterilisere og koke flasker og pumpeutstyr, bysse et barn som gråt 18 timer i døgnet, prøve å sove innimellom når mannen tok byssingen, gå til legen med mine egne plager etter svangerskapet, gi medisiner til babyen vår, og igjen: prøve å sove.
dette siste ble omtrent umulig for meg. sov 40-50 minutter i døgnet usammenhengende i mange måneder. har pådratt meg veldig kraftige søvnproblemer og med alle helseproblemer det igjen medfører. disse problemene har jeg enda.
jeg fikk en slags fødselsdepresjon som VELDIG BEKLAGELIG gjør at jeg ikke husker noe særlig positivt fra hele det første året etter hun ble født. jeg husker jo selvsagt at jeg elsket henne og ville gjort alt for henne, men har lite og ingen virkelig gode minner. det gjør vondt å si det.
men hun er det kjæreste og mest dyrebare jeg har! jeg ville ikke gjort noenting om igjen! jeg har totalt og hengiven empati for dem som ikke kan få barn eller som har slitt lenge, og jeg sier jo aldri disse tingene i samtale med venner og bekjente som faktisk sliter med det. men det må være lov å lufte disse tingene også på et diskusjonsforum uten å få slengt tilbake at det omtrent er helt forbudt å føle dette fordi man bør være heldig som har fått barn! jeg takker gud hver eneste dag for at jeg får lov til å ha barn, at hun lever og har det fantastisk den dag idag, at hun er det vakreste vesenet på jord og at jeg får lov til å være mammaen hennes! hun er ALT! MEN DET HAR VÆRT SLITSOMT og det ER slitsomt den dag idag, selv om jeg nå kan huske titusener av alle de fantastiske stundene vi har hatt og har sammen:)
det å få barn oppleves forskjellig. alle plager, enten det er amming eller andre ting, oppleves FORSKJELLIG selv om endel utfordringer kan være de samme i seg selv!
 
ORIGINAL: Sukkertopp

Synes det er 100% koselig jeg.[:D] Selvfølgelig blir jeg sliten innimellom, men det er på en måte bare koselig det også. MEN jeg har en mann som tar 50% av alt arbeidet, og som jeg kan dele alle gledene med. Har ofte lurt på hvordan i alle dager folk klarer seg alene, forstår godt at det blir slitsomt.

Jeg lurer ofte på hvorfor noen forventer at livet hele tiden skal være så avslappende og behagelig? Litt den holdningen at "vi er født til nytelse", "fordi vi fortjener det". Tror mange er veldig bortskjemte i dag. (Nei, ikke dere som er alene med barna, men du hører nok andre som klager også.) Virker som om mange har holdningen at ingenting skal være slitsomt... Mange bare "må" ha masse mer enn det som var vanlig for bare en eller to generasjoner siden. Begge foreldrene må jobbe 100%, fordi de bare må ha stort forbruk. Vi skal ha større og større hus, som medfører mer og mer husarbeid og vedlikehold. Mer og mer klær, med tilsvarende mer klesvask. Vi skal ha masse fritid, med fri både fra jobb og familie. Vi må ha tid til å se på tv, tid til internett, tid til å lese, tid til å trene, tid til å være sosiale med venner. Det blir ikke tid igjen til det omfattende arbeidet det er å ha barn. Oppi det hele forventer mange at de hele tiden skal være opplagte og uthvilte, for det er da vel meningen at livet skal være behagelig? Blir bare mer og mer oppgitt jeg, hver gang jeg hører babymødre som snakkker om hvor viktig det er for dem å sove nok. Det er bare ikke slik livet er, og jeg er veldig enig med Windy at det er bedre å gå i seg selv og finne ut hvorfor man ser på det som et slit.


Teorien din passer kanskje (stort kanskje) ved enkelte tilfeller: F.eks single hippe sats-guruer, cafegåere og dra-på-byen-mestere som plutselig får livet sitt snudd og ikke gjort alle de "kule" tingene sine lenger som da må innse at livet ikke bare er en dans på roser.

Teorien din (jeg kaller det en teori i og med at det ikke fungerer som du sier i praksis, ikke en gang for deg) slår sprekker derimot når det dreier seg om barneforeldre som ikke gjør så mye rart i fritiden, ikke har tusenvis av hobbyer, som har festet fra seg, ferdig med å gå på byen, ikke gidder å ha støttemedlemskap på sats/frisk/sprett/hopp, ikke jobber seg i hjel og ikke sitter 10 timer foran TV/data hver dag. Disse vil også allikevel oppleve at det å ha barn er veldig slitsomt til tider. For 1000 år siden, når barn ble så syke som et normalt barn blir kanskje en gang årlig, så døde de, ferdig med den saken. Barn som hadde genetiske skader/problemer, døde også kort tid etter fødsel, ferdig med det "problemet", bakteriesmitte var nærmest fraværende til tross for at hygiene var et fremmedord rett og slett fordi folk ble født, levde og døde innenfor en mils radius stort sett, og folk var i mindre / sjeldnere kontakt med andre store folkemengder, og når man først ble smittet: død.

Det gjaldt ikke bare barna, men også de voksne. Ble du syk med noe litt alvorlig: død. Så årsaken til at de ikke klaget før i tiden er primært fordi de slapp ettervirkningene av sykdommer som kan sitte lenge, gi mye slit / problemer, fordi de var jo døde, og døde mennesker kan ikke klage.

I tillegg hadde barn for 1000 år siden langt større ro rundt seg i form av bilder/lyder. I dag er det støy, lyder over alt, det er neppe foreldrenes feil, man kan knapt snu hodet i en retning lenger før man får noe blinkende / støyende eller fargesprakende servert i en eller annen form. Sleng på at menneskehjernen utvikler seg og skal tilpasse seg informasjonsflyten etterhvert som den aksellererer, og dermed vil noe vi opplever som veldig intenst være "normalt" for dagens barn når de blir voksne. Vi sitter med tastatur og mus i dag foran PC, mens om 30 år vil det antageligvis være normalt å ha fem musepekere som du opererer med hver finger i luften/skjermen/i hjernen samtidig og multitasker ikke bare på skjermen men også med synet og hjernen i en hastighet og presisjon vi bare kan drømme om i vår genetiske generasjon. Barn i dag er født til å tilpasses et hastighetsnivå, og informasjonsnivå som rett og slett blir slitsomt for vår generasjon, med de konsekvensene som medfølger for oss.

Du sier dette med større hus, forbruk osv. Kan jeg spørre deg: Hvor mye tjener du i året, hvor mye tjener mannen din, og hva slags hus/leilighet bor dere i?
For her sliter vi fordi vi har liten leilighet, mye gjeld, liten inntekt for tiden, lite forbruk, dårlig inneluft og bomiljø, syke barn pga. innemiljø, lite aktiviteter å finne på ute / andre steder, lite avlastning, som gir sure barn, slitne foreldre osv.
 
ORIGINAL: lykkeligemeg

mange innlegg her provoserer meg mer enn noen andre innlegg på bv har gjort noengang omtrent!! i alle dager,- forstår man ikke at folks situasjoner er ulike???? jeg hadde et helvete av et svangerskap, uten at jeg orker å gå inn på detaljene nå. fødte prematurt og fikk et barn som var mer på sykehus enn hjemme første året omtrent. ammingen fungerte ikke, så måtte pumpe i halvannen time for så å ta en pause på 1 time før det var på an igjen med halvannentime pumping. den ene timen jeg hadde til rådighet mellom pumpingene hele døgnet, gikk med til å sterilisere og koke flasker og pumpeutstyr, bysse et barn som gråt 18 timer i døgnet, prøve å sove innimellom når mannen tok byssingen, gå til legen med mine egne plager etter svangerskapet, gi medisiner til babyen vår, og igjen: prøve å sove.
dette siste ble omtrent umulig for meg. sov 40-50 minutter i døgnet usammenhengende i mange måneder. har pådratt meg veldig kraftige søvnproblemer og med alle helseproblemer det igjen medfører. disse problemene har jeg enda.
jeg fikk en slags fødselsdepresjon som VELDIG BEKLAGELIG gjør at jeg ikke husker noe særlig positivt fra hele det første året etter hun ble født. jeg husker jo selvsagt at jeg elsket henne og ville gjort alt for henne, men har lite og ingen virkelig gode minner. det gjør vondt å si det.
men hun er det kjæreste og mest dyrebare jeg har! jeg ville ikke gjort noenting om igjen! jeg har totalt og hengiven empati for dem som ikke kan få barn eller som har slitt lenge, og jeg sier jo aldri disse tingene i samtale med venner og bekjente som faktisk sliter med det. men det må være lov å lufte disse tingene også på et diskusjonsforum uten å få slengt tilbake at det omtrent er helt forbudt å føle dette fordi man bør være heldig som har fått barn! jeg takker gud hver eneste dag for at jeg får lov til å ha barn, at hun lever og har det fantastisk den dag idag, at hun er det vakreste vesenet på jord og at jeg får lov til å være mammaen hennes! hun er ALT! MEN DET HAR VÆRT SLITSOMT og det ER slitsomt den dag idag, selv om jeg nå kan huske titusener av alle de fantastiske stundene vi har hatt og har sammen:)
det å få barn oppleves forskjellig. alle plager, enten det er amming eller andre ting, oppleves FORSKJELLIG selv om endel utfordringer kan være de samme i seg selv!

 
Nå hadde jeg ikke tenkt at dette skulle bli en diskusjon rundt hvorvidt det er greit å føle seg sliten eller ei. Men det er vel i grunn å forvente, når man legger ut en tråd som denne. Så, - når det først diskuteres, så takk for et viktig innlegg.
 
Selv mister jeg litt motivasjon og krefter til å komme med gode tilsvar her. Jeg blir ikke provosert, jeg er forbi det stadiet. Jeg blir mer trett, oppgitt.
 
Ingen barn er like, ingen foreldre er like, ingen situasjoner er like. Er det virkelig så vanskelig å forstå. Noen har helt ekstreme situsjoner, altså i den tøffe enden av skalaen, og for meg virker det så meningsløst at kommentaren da skulle bli: Hvorfor føler du deg sliten? (og nei, dette er på siden av at Labambie stilte meg dette spm., for det var helt greit) Kan det ha noe med din innstilling å gjøre?
 
Noen ganger er det bare så selvsagt at folk har det slitsomt, tøft, fælt, Man spør da ikke en som har mistet - hvorfor er du lei deg? Man spør ikke et offer for menneskehandel - sliter du? (jøss, hvor kom den fra, datt ned i hodet mitt[;)]) For det er jo åpenbart. Nå er det jo ikke like åpenbart at foreldre har det tøft, ettersom foreldrerollen for de fleste (også) er en fantastisk gave. Likevel undrer det meg at ikke flere viser forståelse for de foreldre som har det ekstra slitsomt. Det er da vel ingen nyhet at det kan være tøft å få barn? Vet folk virkelig så lite om ulike foreldresituasjoner? For meg virker det så merkelig å måtte opplyse folk i 2009 om dette (slik du nå gjør).
 
Samtidig er det jo fruktbart med diskusjoner, så de er velkomne. Men kjenner altså selv at jeg ikke vet helt hva jeg skal si. Så da er det jo fint at du og dere andre gjør det i stedet[:)]
 
 
 
ORIGINAL: Juliette

ORIGINAL: lykkeligemeg

mange innlegg her provoserer meg mer enn noen andre innlegg på bv har gjort noengang omtrent!! i alle dager,- forstår man ikke at folks situasjoner er ulike???? jeg hadde et helvete av et svangerskap, uten at jeg orker å gå inn på detaljene nå. fødte prematurt og fikk et barn som var mer på sykehus enn hjemme første året omtrent. ammingen fungerte ikke, så måtte pumpe i halvannen time for så å ta en pause på 1 time før det var på an igjen med halvannentime pumping. den ene timen jeg hadde til rådighet mellom pumpingene hele døgnet, gikk med til å sterilisere og koke flasker og pumpeutstyr, bysse et barn som gråt 18 timer i døgnet, prøve å sove innimellom når mannen tok byssingen, gå til legen med mine egne plager etter svangerskapet, gi medisiner til babyen vår, og igjen: prøve å sove.
dette siste ble omtrent umulig for meg. sov 40-50 minutter i døgnet usammenhengende i mange måneder. har pådratt meg veldig kraftige søvnproblemer og med alle helseproblemer det igjen medfører. disse problemene har jeg enda.
jeg fikk en slags fødselsdepresjon som VELDIG BEKLAGELIG gjør at jeg ikke husker noe særlig positivt fra hele det første året etter hun ble født. jeg husker jo selvsagt at jeg elsket henne og ville gjort alt for henne, men har lite og ingen virkelig gode minner. det gjør vondt å si det.
men hun er det kjæreste og mest dyrebare jeg har! jeg ville ikke gjort noenting om igjen! jeg har totalt og hengiven empati for dem som ikke kan få barn eller som har slitt lenge, og jeg sier jo aldri disse tingene i samtale med venner og bekjente som faktisk sliter med det. men det må være lov å lufte disse tingene også på et diskusjonsforum uten å få slengt tilbake at det omtrent er helt forbudt å føle dette fordi man bør være heldig som har fått barn! jeg takker gud hver eneste dag for at jeg får lov til å ha barn, at hun lever og har det fantastisk den dag idag, at hun er det vakreste vesenet på jord og at jeg får lov til å være mammaen hennes! hun er ALT! MEN DET HAR VÆRT SLITSOMT og det ER slitsomt den dag idag, selv om jeg nå kan huske titusener av alle de fantastiske stundene vi har hatt og har sammen:)
det å få barn oppleves forskjellig. alle plager, enten det er amming eller andre ting, oppleves FORSKJELLIG selv om endel utfordringer kan være de samme i seg selv!


Nå hadde jeg ikke tenkt at dette skulle bli en diskusjon rundt hvorvidt det er greit å føle seg sliten eller ei. Men det er vel i grunn å forvente, når man legger ut en tråd som denne. Så, - når det først diskuteres, så takk for et viktig innlegg.

Selv mister jeg litt motivasjon og krefter til å komme med gode tilsvar her. Jeg blir ikke provosert, jeg er forbi det stadiet. Jeg blir mer trett, oppgitt.

Ingen barn er like, ingen foreldre er like, ingen situasjoner er like. Er det virkelig så vanskelig å forstå. Noen har helt ekstreme situsjoner, altså i den tøffe enden av skalaen, og for meg virker det så meningsløst at kommentaren da skulle bli: Hvorfor føler du deg sliten? (og nei, dette er på siden av at Labambie stilte meg dette spm., for det var helt greit) Kan det ha noe med din innstilling å gjøre?

Noen ganger er det bare så selvsagt at folk har det slitsomt, tøft, fælt, Man spør da ikke en som har mistet - hvorfor er du lei deg? Man spør ikke et offer for menneskehandel - sliter du? (jøss, hvor kom den fra, datt ned i hodet mitt[;)]) For det er jo åpenbart. Nå er det jo ikke like åpenbart at foreldre har det tøft, ettersom foreldrerollen for de fleste (også) er en fantastisk gave. Likevel undrer det meg at ikke flere viser forståelse for de foreldre som har det ekstra slitsomt. Det er da vel ingen nyhet at det kan være tøft å få barn? Vet folk virkelig så lite om ulike foreldresituasjoner? For meg virker det så merkelig å måtte opplyse folk i 2009 om dette (slik du nå gjør).

Samtidig er det jo fruktbart med diskusjoner, så de er velkomne. Men kjenner altså selv at jeg ikke vet helt hva jeg skal si. Så da er det jo fint at du og dere andre gjør det i stedet[:)]



hehe. jeg elsker jo nesten alle innleggene dine og kan bare svare med å signere, siden jeg er så trøtt i trynet her jeg sitter. men signerer virkelig alt du skriver! og ja, diskusjoner er fruktbare all den tid argumentene er gode og gjennomtenkte, mener nå jeg. når de derimot absolutt ikke er det, så blir det ofte altfor masse krøll og tullball til at jeg med min korte bv-lunte burde svare. men så gjør jeg det altså likevel og så er diskusjonen igang. hehe. oh. dette var på siden igjen!
merker jeg gleder meg hinsides til å komme til det stadiet hvor jeg ikke blir provosert, men bare utslitt og oppgitt. det bør komme, og det ganske snart[:)]
 
ORIGINAL: Juliette

ORIGINAL: Kal-El

ORIGINAL: Juliette

hvorfor det skal være slitsomt å ha barn? Hvorfor er det ikke ordnet slik at det bare er kos å ha barn? Jeg skriver ikke dette for å klage, men har lurt litt på dette. Hva er vitsen? Hva er intensjonen? Virker jo helt meningsløst.


Jeg lurer på det samme selv, sammenlignet med dyr: De går på egne ben etter 5 minutter ofte. Rett på puppen, ikke skriker de noe særlig heller, og fødselen går ofte raskere. Det må være levetiden vår og frustrasjon skaper engasjement, man føler man har investert mye slit i noe, da vil man gjøre alt for å beholde det/klare det til tross for at det er slitsomt. Samfunnet kanskje? Kanskje det var enklere før i tiden på 1100-tallet med hytte/landsby i skogkanten, man jaktet selv, drev eget jordbruk etc. Jobben var "hjemme" da for stort sett begge foreldre.

En annen mulighet kan være evolusjon, for å sørge for at det er snart 7 milliarder av oss i stedet for 700 milliader.


Interessante tanker. Har tenkt på evolusjonen som en forklaring, ja. Samtidig så er det jo himla lett å FÅ barn, hvorfor er det lett da?


Er jo ikke så lett for alle å få barn, da... Mange som drømmer og lengter i mange år, og som til slutt adopterer for å bli foreldre, noe som kan være både en langsom og vanskelig prosess...
Ja det er slitsomt å være foreldre til tider, selv har vi 3 barn på 8 år , 5 år og og 15 mnd. Jeg var alenemor for de to eldste før jeg møtte mannen min, og vet hvor travelt det kan være, men jeg har alltid vært takknemlig for barna; Det eneste gode som kom ut av mitt første ekteskap var de to flotte jentene vi har:) og nå har de fått en travel og skjønn lillebror ;)
Hva er meningen med at det føles så slitsomt? Det er vel vi selv som bestemmer hva vi fokuserer på da... Og det er VI som bestemmer hvordan vi opplever og tolker ting. Hva med å fokusere på alt det gode i stedet for det slitsomme? Kanskje det gir mer mening :)
 
Må si meg enig i det mange sier, hadde jeg vært alene hadde jeg nok sett helt annerledes på det... [&o]
All ære til alenemødre!
 
Og når det er sagt, så hører man sjelden om de som snakker om småbarnsperioden som en dans på roser.. Det er slitsomt for alle virker det som! Men ja, det hadde vært interessant å vite hvorfor det var sånn! [:D]
Sånn i moderne tid er det kanskje fordi (særlig vi kvinner) har unormalt høye forventninger til oss selv og av samfunnet? Vi skal være mamma først og fremst, så kone eller kjærlig partner, så en god arbeidskollega, så må man se bra ut, man må trene, og man må opprettholde det sosiale livet gå på kafe osv, man skal opprettholde et ryddig og fint hjem osv osv osv..
Kanskje vi må senke kravene våre litt? Synes det var så digg da jeg gikk i permisjon, var overlykkelig bare jeg fikk klint på meg litt mascara og ha en singlet som ikke stinka gulp.. [8D] Det var liksom toppen av lykke! [:D]
 
ORIGINAL: Labambie

Må si meg enig i det mange sier, hadde jeg vært alene hadde jeg nok sett helt annerledes på det... [&o]
All ære til alenemødre!

Og når det er sagt, så hører man sjelden om de som snakker om småbarnsperioden som en dans på roser.. Det er slitsomt for alle virker det som! Men ja, det hadde vært interessant å vite hvorfor det var sånn! [:D]
Sånn i moderne tid er det kanskje fordi (særlig vi kvinner) har unormalt høye forventninger til oss selv og av samfunnet? Vi skal være mamma først og fremst, så kone eller kjærlig partner, så en god arbeidskollega, så må man se bra ut, man må trene, og man må opprettholde det sosiale livet gå på kafe osv, man skal opprettholde et ryddig og fint hjem osv osv osv..
Kanskje vi må senke kravene våre litt? Synes det var så digg da jeg gikk i permisjon, var overlykkelig bare jeg fikk klint på meg litt mascara og ha en singlet som ikke stinka gulp.. [8D] Det var liksom toppen av lykke! [:D]

alle de tingene du nevner her gikk iallefall totalt fløyten første året her. og jeg hadde ikke dårlig samvittighet overhode. hehe. så ikke alle som får denne småbarnstiden ødelagt pga høye krav. mange har jo faktiske problemer. stooore problemer med å komme seg gjennom hverdagen.
 
ORIGINAL: Mettas

ORIGINAL: Juliette

ORIGINAL: Kal-El

ORIGINAL: Juliette

hvorfor det skal være slitsomt å ha barn? Hvorfor er det ikke ordnet slik at det bare er kos å ha barn? Jeg skriver ikke dette for å klage, men har lurt litt på dette. Hva er vitsen? Hva er intensjonen? Virker jo helt meningsløst.


Jeg lurer på det samme selv, sammenlignet med dyr: De går på egne ben etter 5 minutter ofte. Rett på puppen, ikke skriker de noe særlig heller, og fødselen går ofte raskere. Det må være levetiden vår og frustrasjon skaper engasjement, man føler man har investert mye slit i noe, da vil man gjøre alt for å beholde det/klare det til tross for at det er slitsomt. Samfunnet kanskje? Kanskje det var enklere før i tiden på 1100-tallet med hytte/landsby i skogkanten, man jaktet selv, drev eget jordbruk etc. Jobben var "hjemme" da for stort sett begge foreldre.

En annen mulighet kan være evolusjon, for å sørge for at det er snart 7 milliarder av oss i stedet for 700 milliader.


Interessante tanker. Har tenkt på evolusjonen som en forklaring, ja. Samtidig så er det jo himla lett å FÅ barn, hvorfor er det lett da?


Er jo ikke så lett for alle å få barn, da... Mange som drømmer og lengter i mange år, og som til slutt adopterer for å bli foreldre, noe som kan være både en langsom og vanskelig prosess...
Ja det er slitsomt å være foreldre til tider, selv har vi 3 barn på 8 år , 5 og og 15 mnd. Jeg var alenemor for de to eldste før jeg møtte mannen min, og vet hvor travelt det kan være, men jeg har alltid vært takknemlig for barna; Det eneste gode som kom ut av mitt første ekteskap var de to flotte jentene vi har:) og nå har de fått en travel og skjønn lillebror ;)
Hva er meningen med at det føles så slitsomt? Det er vel vi selv som bestemmer hva vi fokuserer på da... Og det er VI som bestemmer hvordan vi opplever og tolker ting. Hva med å fokusere på alt det gode i stedet for det slitsomme? Kanskje det gir mer mening :)

 
Poenget med det jeg skrev, var ikke noe mer komplisert (eller støtende) enn at f.eks en fruktbar 13åring rent fysisk er istand til å få barn, men ikke nødvendigvis er i stand til å følge opp rollen som foreldre når barnet kommer. Modenheten kan mangle, og for en 13 åring kan det etter all sannsynlighet oppleves som et sjokk at det å få barn faktisk også innebærer slitsomme runder. Ergo, det var lett å bli gravid, men jævlig vanskelig å være mor. Skjønner du nå?
 
Til det andre du skriver: Jeg skulle så inderlig ønske at guttungen min hadde tålt å være sammen med fremmede en periode, dvs. deg, da han var spedbarn, så kan jeg garantere at du ikke hadde bablet om rett innstilling etterpå, men konstatert at jo, det var faktisk slitsomt, SELV OM UNGEN ER SKJØNN. Fortell meg hvordan du kan nyte det barnet du elsker så høyt (det er jo det eneste du vil), når det ikke finnes rom for å nyte?
 
 
 
ORIGINAL: Kal-El

ORIGINAL: Sukkertopp

Synes det er 100% koselig jeg.[:D] Selvfølgelig blir jeg sliten innimellom, men det er på en måte bare koselig det også. MEN jeg har en mann som tar 50% av alt arbeidet, og som jeg kan dele alle gledene med. Har ofte lurt på hvordan i alle dager folk klarer seg alene, forstår godt at det blir slitsomt.

Jeg lurer ofte på hvorfor noen forventer at livet hele tiden skal være så avslappende og behagelig? Litt den holdningen at "vi er født til nytelse", "fordi vi fortjener det". Tror mange er veldig bortskjemte i dag. (Nei, ikke dere som er alene med barna, men du hører nok andre som klager også.) Virker som om mange har holdningen at ingenting skal være slitsomt... Mange bare "må" ha masse mer enn det som var vanlig for bare en eller to generasjoner siden. Begge foreldrene må jobbe 100%, fordi de bare må ha stort forbruk. Vi skal ha større og større hus, som medfører mer og mer husarbeid og vedlikehold. Mer og mer klær, med tilsvarende mer klesvask. Vi skal ha masse fritid, med fri både fra jobb og familie. Vi må ha tid til å se på tv, tid til internett, tid til å lese, tid til å trene, tid til å være sosiale med venner. Det blir ikke tid igjen til det omfattende arbeidet det er å ha barn. Oppi det hele forventer mange at de hele tiden skal være opplagte og uthvilte, for det er da vel meningen at livet skal være behagelig? Blir bare mer og mer oppgitt jeg, hver gang jeg hører babymødre som snakkker om hvor viktig det er for dem å sove nok. Det er bare ikke slik livet er, og jeg er veldig enig med Windy at det er bedre å gå i seg selv og finne ut hvorfor man ser på det som et slit.


Teorien din passer kanskje (stort kanskje) ved enkelte tilfeller: F.eks single hippe sats-guruer, cafegåere og dra-på-byen-mestere som plutselig får livet sitt snudd og ikke gjort alle de "kule" tingene sine lenger som da må innse at livet ikke bare er en dans på roser.

Teorien din (jeg kaller det en teori i og med at det ikke fungerer som du sier i praksis, ikke en gang for deg) slår sprekker derimot når det dreier seg om barneforeldre som ikke gjør så mye rart i fritiden, ikke har tusenvis av hobbyer, som har festet fra seg, ferdig med å gå på byen, ikke gidder å ha støttemedlemskap på sats/frisk/sprett/hopp, ikke jobber seg i hjel og ikke sitter 10 timer foran TV/data hver dag. Disse vil også allikevel oppleve at det å ha barn er veldig slitsomt til tider. For 1000 år siden, når barn ble så syke som et normalt barn blir kanskje en gang årlig, så døde de, ferdig med den saken. Barn som hadde genetiske skader/problemer, døde også kort tid etter fødsel, ferdig med det "problemet", bakteriesmitte var nærmest fraværende til tross for at hygiene var et fremmedord rett og slett fordi folk ble født, levde og døde innenfor en mils radius stort sett, og folk var i mindre / sjeldnere kontakt med andre store folkemengder, og når man først ble smittet: død.

Det gjaldt ikke bare barna, men også de voksne. Ble du syk med noe litt alvorlig: død. Så årsaken til at de ikke klaget før i tiden er primært fordi de slapp ettervirkningene av sykdommer som kan sitte lenge, gi mye slit / problemer, fordi de var jo døde, og døde mennesker kan ikke klage.

I tillegg hadde barn for 1000 år siden langt større ro rundt seg i form av bilder/lyder. I dag er det støy, lyder over alt, det er neppe foreldrenes feil, man kan knapt snu hodet i en retning lenger før man får noe blinkende / støyende eller fargesprakende servert i en eller annen form. Sleng på at menneskehjernen utvikler seg og skal tilpasse seg informasjonsflyten etterhvert som den aksellererer, og dermed vil noe vi opplever som veldig intenst være "normalt" for dagens barn når de blir voksne. Vi sitter med tastatur og mus i dag foran PC, mens om 30 år vil det antageligvis være normalt å ha fem musepekere som du opererer med hver finger i luften/skjermen/i hjernen samtidig og multitasker ikke bare på skjermen men også med synet og hjernen i en hastighet og presisjon vi bare kan drømme om i vår genetiske generasjon. Barn i dag er født til å tilpasses et hastighetsnivå, og informasjonsnivå som rett og slett blir slitsomt for vår generasjon, med de konsekvensene som medfølger for oss.

Du sier dette med større hus, forbruk osv. Kan jeg spørre deg: Hvor mye tjener du i året, hvor mye tjener mannen din, og hva slags hus/leilighet bor dere i?
For her sliter vi fordi vi har liten leilighet, mye gjeld, liten inntekt for tiden, lite forbruk, dårlig inneluft og bomiljø, syke barn pga. innemiljø, lite aktiviteter å finne på ute / andre steder, lite avlastning, som gir sure barn, slitne foreldre osv.

 
Du skriver veldig bra og har ofte interessante innspill/vinklinger som tilfører noe nytt. Takk[:)]
 
Nå må jeg legge meg, men diskuter gjerne videre dere andre[:)]
 
ORIGINAL: Juliette

ORIGINAL: Mettas

ORIGINAL: Juliette

ORIGINAL: Kal-El

ORIGINAL: Juliette

hvorfor det skal være slitsomt å ha barn? Hvorfor er det ikke ordnet slik at det bare er kos å ha barn? Jeg skriver ikke dette for å klage, men har lurt litt på dette. Hva er vitsen? Hva er intensjonen? Virker jo helt meningsløst.


Jeg lurer på det samme selv, sammenlignet med dyr: De går på egne ben etter 5 minutter ofte. Rett på puppen, ikke skriker de noe særlig heller, og fødselen går ofte raskere. Det må være levetiden vår og frustrasjon skaper engasjement, man føler man har investert mye slit i noe, da vil man gjøre alt for å beholde det/klare det til tross for at det er slitsomt. Samfunnet kanskje? Kanskje det var enklere før i tiden på 1100-tallet med hytte/landsby i skogkanten, man jaktet selv, drev eget jordbruk etc. Jobben var "hjemme" da for stort sett begge foreldre.

En annen mulighet kan være evolusjon, for å sørge for at det er snart 7 milliarder av oss i stedet for 700 milliader.


Interessante tanker. Har tenkt på evolusjonen som en forklaring, ja. Samtidig så er det jo himla lett å FÅ barn, hvorfor er det lett da?


Er jo ikke så lett for alle å få barn, da... Mange som drømmer og lengter i mange år, og som til slutt adopterer for å bli foreldre, noe som kan være både en langsom og vanskelig prosess...
Ja det er slitsomt å være foreldre til tider, selv har vi 3 barn på 8 år , 5 og og 15 mnd. Jeg var alenemor for de to eldste før jeg møtte mannen min, og vet hvor travelt det kan være, men jeg har alltid vært takknemlig for barna; Det eneste gode som kom ut av mitt første ekteskap var de to flotte jentene vi har:) og nå har de fått en travel og skjønn lillebror ;)
Hva er meningen med at det føles så slitsomt? Det er vel vi selv som bestemmer hva vi fokuserer på da... Og det er VI som bestemmer hvordan vi opplever og tolker ting. Hva med å fokusere på alt det gode i stedet for det slitsomme? Kanskje det gir mer mening :)


Poenget med det jeg skrev, var ikke noe mer komplisert (eller støtende) enn at f.eks en fruktbar 13åring rent fysisk er istand til å få barn, men ikke nødvendigvis er i stand til å følge opp rollen som foreldre når barnet kommer. Modenheten kan mangle, og for en 13 åring kan det etter all sannsynlighet oppleves som et sjokk at det å få barn faktisk også innebærer slitsomme runder. Ergo, det var lett å bli gravid, men jævlig vanskelig å være mor. Skjønner du nå?

Til det andre du skriver: Jeg skulle så inderlig ønske at guttungen min hadde tålt å være sammen med fremmede en periode, dvs. deg, da han var spedbarn, så kan jeg garantere at du ikke hadde bablet om rett innstilling etterpå, men konstatert at jo, det var faktisk slitsomt, SELV OM UNGEN ER SKJØNN. Fortell meg hvordan du kan nyte det barnet du elsker så høyt (det er jo det eneste du vil), når det ikke finnes rom for å nyte?



signerer juliette igjen. at det går an å lire av seg så ubrukelige ting! du skulle fått låne min hverdag første året også. så skulle du fått sett hvor enkelt det var å BESTEMME HVA DU SKULLE FOKUSERE PÅ.
 
ORIGINAL: lykkeligemeg

ORIGINAL: Juliette

ORIGINAL: Mettas

ORIGINAL: Juliette

ORIGINAL: Kal-El

ORIGINAL: Juliette

hvorfor det skal være slitsomt å ha barn? Hvorfor er det ikke ordnet slik at det bare er kos å ha barn? Jeg skriver ikke dette for å klage, men har lurt litt på dette. Hva er vitsen? Hva er intensjonen? Virker jo helt meningsløst.


Jeg lurer på det samme selv, sammenlignet med dyr: De går på egne ben etter 5 minutter ofte. Rett på puppen, ikke skriker de noe særlig heller, og fødselen går ofte raskere. Det må være levetiden vår og frustrasjon skaper engasjement, man føler man har investert mye slit i noe, da vil man gjøre alt for å beholde det/klare det til tross for at det er slitsomt. Samfunnet kanskje? Kanskje det var enklere før i tiden på 1100-tallet med hytte/landsby i skogkanten, man jaktet selv, drev eget jordbruk etc. Jobben var "hjemme" da for stort sett begge foreldre.

En annen mulighet kan være evolusjon, for å sørge for at det er snart 7 milliarder av oss i stedet for 700 milliader.


Interessante tanker. Har tenkt på evolusjonen som en forklaring, ja. Samtidig så er det jo himla lett å FÅ barn, hvorfor er det lett da?


Er jo ikke så lett for alle å få barn, da... Mange som drømmer og lengter i mange år, og som til slutt adopterer for å bli foreldre, noe som kan være både en langsom og vanskelig prosess...
Ja det er slitsomt å være foreldre til tider, selv har vi 3 barn på 8 år , 5 og og 15 mnd. Jeg var alenemor for de to eldste før jeg møtte mannen min, og vet hvor travelt det kan være, men jeg har alltid vært takknemlig for barna; Det eneste gode som kom ut av mitt første ekteskap var de to flotte jentene vi har:) og nå har de fått en travel og skjønn lillebror ;)
Hva er meningen med at det føles så slitsomt? Det er vel vi selv som bestemmer hva vi fokuserer på da... Og det er VI som bestemmer hvordan vi opplever og tolker ting. Hva med å fokusere på alt det gode i stedet for det slitsomme? Kanskje det gir mer mening :)


Poenget med det jeg skrev, var ikke noe mer komplisert (eller støtende) enn at f.eks en fruktbar 13åring rent fysisk er istand til å få barn, men ikke nødvendigvis er i stand til å følge opp rollen som foreldre når barnet kommer. Modenheten kan mangle, og for en 13 åring kan det etter all sannsynlighet oppleves som et sjokk at det å få barn faktisk også innebærer slitsomme runder. Ergo, det var lett å bli gravid, men jævlig vanskelig å være mor. Skjønner du nå?

Til det andre du skriver: Jeg skulle så inderlig ønske at guttungen min hadde tålt å være sammen med fremmede en periode, dvs. deg, da han var spedbarn, så kan jeg garantere at du ikke hadde bablet om rett innstilling etterpå, men konstatert at jo, det var faktisk slitsomt, SELV OM UNGEN ER SKJØNN. Fortell meg hvordan du kan nyte det barnet du elsker så høyt (det er jo det eneste du vil), når det ikke finnes rom for å nyte?



signerer juliette igjen. at det går an å lire av seg så ubrukelige ting! du skulle fått låne min hverdag første året også. så skulle du fått sett hvor enkelt det var å BESTEMME HVA DU SKULLE FOKUSERE PÅ.

 
Hvorfor så sinna, lykkeligemeg? [8|]
 
Det er vel vi selv som bestemmer hva vi fokuserer på da... Og det er VI som bestemmer hvordan vi opplever og tolker ting. Hva med å fokusere på alt det gode i stedet for det slitsomme? Kanskje det gir mer mening :)
ORIGINAL: Labambie

ORIGINAL: lykkeligemeg

ORIGINAL: Juliette

ORIGINAL: Mettas

ORIGINAL: Juliette

ORIGINAL: Kal-El

ORIGINAL: Juliette

hvorfor det skal være slitsomt å ha barn? Hvorfor er det ikke ordnet slik at det bare er kos å ha barn? Jeg skriver ikke dette for å klage, men har lurt litt på dette. Hva er vitsen? Hva er intensjonen? Virker jo helt meningsløst.


Jeg lurer på det samme selv, sammenlignet med dyr: De går på egne ben etter 5 minutter ofte. Rett på puppen, ikke skriker de noe særlig heller, og fødselen går ofte raskere. Det må være levetiden vår og frustrasjon skaper engasjement, man føler man har investert mye slit i noe, da vil man gjøre alt for å beholde det/klare det til tross for at det er slitsomt. Samfunnet kanskje? Kanskje det var enklere før i tiden på 1100-tallet med hytte/landsby i skogkanten, man jaktet selv, drev eget jordbruk etc. Jobben var "hjemme" da for stort sett begge foreldre.

En annen mulighet kan være evolusjon, for å sørge for at det er snart 7 milliarder av oss i stedet for 700 milliader.


Interessante tanker. Har tenkt på evolusjonen som en forklaring, ja. Samtidig så er det jo himla lett å FÅ barn, hvorfor er det lett da?


Er jo ikke så lett for alle å få barn, da... Mange som drømmer og lengter i mange år, og som til slutt adopterer for å bli foreldre, noe som kan være både en langsom og vanskelig prosess...
Ja det er slitsomt å være foreldre til tider, selv har vi 3 barn på 8 år , 5 og og 15 mnd. Jeg var alenemor for de to eldste før jeg møtte mannen min, og vet hvor travelt det kan være, men jeg har alltid vært takknemlig for barna; Det eneste gode som kom ut av mitt første ekteskap var de to flotte jentene vi har:) og nå har de fått en travel og skjønn lillebror ;)
Hva er meningen med at det føles så slitsomt? Det er vel vi selv som bestemmer hva vi fokuserer på da... Og det er VI som bestemmer hvordan vi opplever og tolker ting. Hva med å fokusere på alt det gode i stedet for det slitsomme? Kanskje det gir mer mening :)


Poenget med det jeg skrev, var ikke noe mer komplisert (eller støtende) enn at f.eks en fruktbar 13åring rent fysisk er istand til å få barn, men ikke nødvendigvis er i stand til å følge opp rollen som foreldre når barnet kommer. Modenheten kan mangle, og for en 13 åring kan det etter all sannsynlighet oppleves som et sjokk at det å få barn faktisk også innebærer slitsomme runder. Ergo, det var lett å bli gravid, men jævlig vanskelig å være mor. Skjønner du nå?

Til det andre du skriver: Jeg skulle så inderlig ønske at guttungen min hadde tålt å være sammen med fremmede en periode, dvs. deg, da han var spedbarn, så kan jeg garantere at du ikke hadde bablet om rett innstilling etterpå, men konstatert at jo, det var faktisk slitsomt, SELV OM UNGEN ER SKJØNN. Fortell meg hvordan du kan nyte det barnet du elsker så høyt (det er jo det eneste du vil), når det ikke finnes rom for å nyte?



signerer juliette igjen. at det går an å lire av seg så ubrukelige ting! du skulle fått låne min hverdag første året også. så skulle du fått sett hvor enkelt det var å BESTEMME HVA DU SKULLE FOKUSERE PÅ.


Hvorfor så sinna, lykkeligemeg? [8|]

hehe, pga sånne kommentarer som dette: Det er vel vi selv som bestemmer hva vi fokuserer på da... Og det er VI som bestemmer hvordan vi opplever og tolker ting. Hva med å fokusere på alt det gode i stedet for det slitsomme? Kanskje det gir mer mening :)

men jeg er heldigvis ikke langsint altså. men dette er et ganske sårt tema. når man har gått gjennom årevis som har vært relativt grusomt slitsomme, så føles det ekstremt nedlatende at folk egentlig gir en selv skylden for at man har opplevd det slitsomt.

men jeg er fremdeles lykkeligemeg altså, jeg går ikke rundt og er sinna resten av natta[;)]
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp