Kan jeg dele litt frustrasjon?

[Bkno8529562]

Gud a meg, jeg holder på å sprekke. Jeg var innstilt på å gå gjennom denne graviditeten så positivt som mulig, men svigers ødelegger alt. Har seg slik at foreldrene til mannen min er skilt. Far nekter å være i nærheten, eller si navnet til mor en gang. Han sier alltid bare «hu der». Far er gift på ny, samme med mor og skilsmissen var 14!!!! År siden.

Til nå har vi hatt problemer med bryllup som skal være i sommer, ble uheldigvis (men heldigvis) gravid og er i uke 8 nå. Vi ønsket å ha et stort bryllup med begge familier, noe som far nektet. Han sa han vil rett å slett ikke dukke opp og truet sin familie at hvis de dro på bryllupet ville han slutte å snakke med dem. Mor er kjempe samarbeidsvillig å er villig til å gjøre alt vi ber om.

Jeg foreslo å lage to små brylluper da samboer er kjempe lei seg over det hele. Da kommer svigerfar å sier at han kan ikke ha et bryllup med mindre enn 300 personer bare fra sin side, å han forventer at vi skal betale for alt (i vårt land skal far til mannen stå for det økonomiske, men vi har sakt at vi kan dele alt på de, oss og mine foreldre). Vi har ikke råd til å betale for to brylluper pluss et barn på vei, men de skjønner ikke de.

Så jeg planla ett bryllup med mor sin familie og min. Så ville jeg planlegge ett bryllup med far hans familie og vår, men igjen så sier stesvigermor at vi skal betale for alt og det var en skam å invitere bare nærmeste familie for da ville så mange andre bli sur. Så jeg lot alt ligge i deres hender med å planlegge og ga dem et budsjett på 25000,- og resten kunne de legge til selv. Men så viser det seg at de nektet å ha et bryllup etter svigermor, fordi da var det bare ett «late som» bryllup fordi man gifter seg i den første! Så nå blir det, takk gud, ikke to bryllup da de nekter å delta uansett.

Med alt dette her prøvde jeg bare å ordne slik at samboer ikke skulle føle at faren hans ikke brydde seg om han. Jeg prøvde så hardt å gjøre alle parter fornøyd men endte opp med å være den slemme.

Jeg prøver å si til samboer at hvis vi ikke gjør ting på vår måte, så vil barnet vårt arve disse problemene og det nekter jeg å gjøre. Tenk på fødselen, hans far sa han kommer ikke hvis moren hans er der! Altså det her vil aldri ta slutt. Det kommer bursdager og andre feiringer man ønsker å ha med alle besteforeldre og det værste er at mine foreldre blir sugd midt opp i det hele.

Det er enklere å ikke invitere mine foreldre til for eksempel kjønnsavslørings fest vi planlegger å ha fordi da slipper samboer å velge mellom foreldrene sine!

Jeg har ikke no særlig forhold til min far, men har et kjempe godt forhold til mor(de er fortsatt gift) og jeg ønsker å ha henne med på alt, siden dette er hennes første barnebarn. Men jeg har gjort alt jeg kan for at samboer ikke skal bli dratt i mine familieproblemer så jeg har alltid invitert faren min på alt sammen med moren min. Men nå får jeg plutselig ikke nyte svangerskapet mitt heller fordi jeg alltid på tenke på foreldrene hans.

Må vi leve resten av livene til hans foreldre med å gjøre alt vi gjør med barna våres 2 ganger? Skal jeg ligge der mens jeg presser ut barnet å tenke «hvem skal vi ringe først»? Skal vi ha to bursdager å tenke hvem skal vi invitere først? Hvis ett av besteforeldrene vil reise med barnet vil de andre bli sjalu fordi de ikke fikk reist først?

Overlever vårt forholdt vårt det her, herregud tenk hvis ungen vår får 4 forskjellige familier å forholde seg til hvis vi skulle skilles?? Også starter all den dr****en om igjen og enda en runde med familieproblemer??

Hadde det vært bare opp til meg hadde jeg invitert alle på alt, den som kommer bra for dem, de som ikke kommer synd for dem. Men samboer gjør det veldig vanskelig å gjøre det sånn.

Shit sorry langt innlegg, men måtte bare få det ut.

 

[Smule]

Wow! Jeg blir helt matt...
dessverre, så er jeg litt slik, at fuck it.
De som vil komme, får komme, det er DERES bryllup, ikke svigerforeldrene dine sitt.
Dette er det mest barnslige opplegget jeg har hørt om på lenge!

Dette var kanskje ikke et vel gjennomtenkt svar, for jeg kjenner jeg ikke klarer å finne et bedre et.

 

[Totlaaa]

Oi, jeg fikk litt sjokk!

Men jeg har opplevd noe tilsvarende i forhold til mine besteforeldre på min fars side.

De skilte lag rett etter mine foreldre giftet seg og har etter den gangen ikke møtt hverandre ei heller snakket med hverandre. Vi har da måttet dele litt på store begivenheter, slik som at bestefaren min ble med på julaften på dagen når vi spiste middag og så ble farmoren min med på kvelden på selve feiringen og gavene.

Dette pågikk jo i ca 30 år, men ingen av dem ble noen gang gift på nytt eller fant noen andre, så begge var alene.

Jeg var vant med det, og det har ikke plaget meg noe særlig, og foreldrene mine valgte å invitere begge, så fikk det briste og bære om hvem som kom eller ikke.

Jeg tenker at dere burde ikke la dem styre dere, men heller si at dette er DERES bryllup og DERES BARN, så skal de være så vanskelige så er det ikke deres problem.
Synes at svigerforeldrene dine er skikkelig barnslige, og håper det ordner seg på ett vis som gjør at dere får ett fantastisk bryllup og at lille baby får det bra [emoji173]️

 

[Tulipan:)]

Wow! Tenk å holde på sånn etter 14 år!!! Jeg ville bedt han om å ta seg en tur til psykolog eller til familievernkontoret for å forsøke å få han til å forstå at slik han holder på nå så kommer han til å miste både sin sønn, deg og barnebarna sine! Han er egosentrisk, og makter ikke svelge en eneste kamel for at dere skal ha det bra. Da hadde jeg gitt klar beskjed til han at enten så legger han vekk sin egen stolthet (bitterhet,sjalusi,sinne og alt som hører med) og møter sammen med svigermor eller så kan han la det være. Og for guds skyld - jeg forstår at dette er vanskelig for din mann, men han må prøve å forstå at dere KUN er med på å opprettholde svigerfars atferd hvis dere tilrettelegger.

Masse lykke til!! Dette hørtes slitsomt ut!

 

[Banoffie]

Å kjære! Stakkar deg!
Jeg er enig, jeg hadde holdt ett bryllup, en bursdag, en ditt og en datt. De som vil komme får komme - ferdig snakket

Tror dette er den eneste løsningen dere kan gjøre for deres nye lille familie. Så blir det deres tradisjon og litt mindre drama i fremtiden for den lille som er på vei

 

[Januarmammaen]

Å fy f!!!! hadde lagd til det bryllupet VI ønsket og sagt til dem begge at DETTE er vår dag og dere er invitert! Kom eller ikke kom, ferdig med det! [emoji43]

 

[Tulleklompen]

Det høres slitsomt ut! [emoji53] Det finnes nok ikke en løsning som vil passe alle i en sånn situasjon, og jeg forstår godt hvor frustrerende det kan være når man ønsker at alle skal være fornøyd.
Jeg ville snakket godt ut sammen med mannen min og funnet ut av hva som var best for oss og vår familie.
Vi hadde litt problemer med familien da vi skulle planlegge vårt eget bryllup. På et tidspunkt føltes det som om vi måtte ofre alt som betydde noe for oss ang bryllupet, slik at familie skulle få en fin dag.
Det ble maaange samtaler, men det løste seg heldigvis, og alle fikk en fin dag.
Håper det samme for dere[emoji173]️
Bådedet å gifte seg og det å få barn er jo utrolig store forandringer i livet, og da er det ikke godt å måtte takle slike ting oppå det hele. Sender mange klemmer[emoji170][emoji172][emoji169][emoji171]

 

[Tulleklompen]

Edit: "Jeg ville snakket godt ut sammen med mannen min og funnet ut av hva som var best for oss og vår egen familie (altså du, han og den lille babyen) [emoji6] så at det kunne misforstås....

 

[:)Solsikke:)]

Oj dere må bare kjenne på hva som er rett for dere

 

[Lady X]

Jeg ville kjørt ett bryllup. Når det gjelder bursdager osv ser jeg ikke noe problem og ville hatt to bursdagsfeiringer. Bursdager er mindre settinger, hvor det kan være vanskelig å måtte forholde seg til hverandre.

 

[Bkno8529562]

Jeg har hatt en lang prat med samboer om dette. Han syntes selvfølgelig det er kjempevanskelig å velge mellom mor å far. Og han er en type person som ikke liker å såre noen, og velger derfor å såre seg selv mest, noe som går utover meg også. Men jeg har sakt til han, fra nå av skal jeg ikke stå ansvarlig for å invitere noen fra hans familie. Det skal være helt opp til han å bestemme hvordan han vil invitere familien sin. Eneste kravet mitt er at han ikke skal velge bort moren sin i alt. Det er typisk vår kultur at kvinner taper alt i en skilsmisse. At kvinnen alltid blir satt sist. Hun er en fantastisk svigermor og mor til sine barn, og i mine øyner fortjener hun mer enn faren som ikke er villig til å ofre noe for sine barn. Svigermor har gjort utrolig mye for oss og har stilt opp i alle anledninger og aldri har det vært en negativ diskusjon. Så det er veldig lett for meg å tilrettelegge for hu fremfor faren hans.

Skal sies at jeg hadde et kjempegodt forhold til svigerfar og hans kone i begynnelsen. Det var kjempegøy å besøke dem og vi var på ferie sammen ofte. Alt endret seg etter bryllupsnakk og det var da de viste sin gjerrighet og sine sanne personligheter

 

[Turkistliv]

Huff, så utrolig trist at folk skal være så utrolig bitre
Ikke helt det samme, men jeg skilte meg fra barnefar før minstemann ble født. Han og familien kom ikke i dåpsselskapet hans selv om de var hjertelig velkomne. Som sagt ikke det samme, men jeg føler med deg når bitterhet over brudd kommer foran barna.
Blir helt matt av historien du deler, jeg
Finnes vel ingen god løsning på det, men jeg tenker at dere burde invitere dem begge og slutte å tilrettelegge så voldsomt for faren. Da blir det liksom lettere å "Herse". Moren ser ut til å være veldig voksen og god som klarer å komme når han viser såpass sinne foran henne! Varme klemmer

 

[Villrosa]

Uff, det høres ut som en ekstremt vanskelig situasjon. Og uutholdelig i lengden om dere ikke finner en løsning dere kan leve med. Bra du fikk snakket med mannen din! Kanskje svigerfaren din blir mer «normal» igjen når bryllupet er overstått, og han innser hva han går glipp av ved å være så rigid? Det aller viktigste er uansett at du og din lille familie får et liv med mindre drama

 

[Bkno8529562]

Takk før støttende ord alle sammen[emoji173]️ av å til blir ting mye å holde i seg. Pluss all den stressen som følger med i første trimester og for meg som er førstegangs gravid, med alle bekymringer knyttet til det også alt dette på toppen, blir rett og slett for mye å svelge [emoji21]

 

[Westie]

Her hadde jeg bare tenkt; fuck de som lager styr. Inviter hver gang, og be de om å oppføre seg som voksne eller bli hjemme. Så får det være hans valg å ikke møte opp.

 

[høst15vår19]

Fikk litt vondt i magen nå, for det hørtest veldig kjent ut. Men det var min mor og far. De hadde vært skilt i 15 år når de fikk første barnebarn. Han kom med nød i dåpen, men måtte sitte i andre enden av lokalet. (han fant seg ny kjærste som var kjempetrivelig fort) min mor ingen ny på d tidspunkt.
På et barneselskap hoppet min far ned fra balkongen fordi min mor kom på feil tid, de hadde 2 tider pga dette, og mor hadde sett feil.
Han var bitter bitter bitter, og det var ingen dramatisk årsak til skilsmissen, men han taklet det ikke.
Helt til han ble syk, og lå på dødsleiet, han døde ung.. da angret han på det, sa han til meg.
Kalte henne også Hu derre..
Men da sa han navnet hennes. Tenk så vondt det må være å ha det sånn som han, og han stefaren din. Så mye negativ energi..
Jeg hadde sagt. Du er velkommen, det er vårt bryllup, vår fest, vår dag. Dersom du vil skuffe oss ved å være så bitter og bære nag til mor til ditt barn, så, beklager. Da får du holde deg hjemme. Det blir kun 1 feiring. Å det skal være glede!

 

[-L-]

Det er så tragisk at voksne mennesker kan oppføre seg på denne måten. Vi har det delvis likt, mine foreldre er skilt og gift på nytt begge to for snart 30 år siden!! De kommer i bursdager sammen, men snakker ikke sammen og faren min klarer ofte å lage en litt guffen stemning. Min far har ytret et ønske om at han vil komme en annen dag enn selve feiringen, noe som jeg har sagt at jeg misliker. Jeg mener at det er så lenge siden det var noe mellom mamma og pappa at de bør rett og slett ta seg sammen, de har da også 10 barnebarn sammen så treffes jo regelmessig. Jeg ber inn til en bursdag og da får de som vil komme, komme og hvis min far velger å komme en annen dag får han gjøre det. Jeg syntes det er helt vilt å skulle ta hensyn til din svigerfarsønsker. Ville satt meg ned med samboeren og snakket skikkelig ut om hva som er rett og galt i denne situasjonen. Lykke til

 

[Bkno8529562]

Jeg har tidligere tatt opp alt dette med svigerfar, jeg har fra begynnelsen av vært veldig rett ut og ærlig om alt, akkurat som jeg er med mine egne.
Altså jeg forstår hvorfor svigerfar er så pingle når det kommer til dette, han var tross alt utro og spredde rykter om at det var mor som var det, bare for å få seg ut av det. Men jeg har fortalt dem at moren ikke brydde seg om det lenger og at det ikke vil bli noe problem ut av det. De hadde en ganske stygg skilsmisse da absolutt hele familien var innblanda. Svigerfar sin bror var gift med svigermor sin tante. Og det var de som introduserte dem til hverandre.

Men alle andre i familien var enig om å være på bryllupet sammen og at det skulle være ett symbol for at fortid er fortid. Men igjen kun svigerfar som ikke klarer å svelge sin stolthet og hans kone på sin side som bidrar utrolig mye med bitterhet.

Jeg har slått meg til ro med at de ikke kommer og har slått meg til ro med at jeg ikke kan gjøre alle fornøyd. Det er samboer som er tøft å takle da det i vår kultur er kjempe viktig at far er der. Bryllup for en mann fra mitt land er et symbol på at man «blir mann» i bryllupet sitt og far har ganske stor rolle. Å samboer er kjempelei seg over å ikke kunne dele dette med sin far

 

[Januarmammaen]

Jeg har tidligere tatt opp alt dette med svigerfar, jeg har fra begynnelsen av vært veldig rett ut og ærlig om alt, akkurat som jeg er med mine egne.
Altså jeg forstår hvorfor svigerfar er så pingle når det kommer til dette, han var tross alt utro og spredde rykter om at det var mor som var det, bare for å få seg ut av det. Men jeg har fortalt dem at moren ikke brydde seg om det lenger og at det ikke vil bli noe problem ut av det. De hadde en ganske stygg skilsmisse da absolutt hele familien var innblanda. Svigerfar sin bror var gift med svigermor sin tante. Og det var de som introduserte dem til hverandre.

Men alle andre i familien var enig om å være på bryllupet sammen og at det skulle være ett symbol for at fortid er fortid. Men igjen kun svigerfar som ikke klarer å svelge sin stolthet og hans kone på sin side som bidrar utrolig mye med bitterhet.

Jeg har slått meg til ro med at de ikke kommer og har slått meg til ro med at jeg ikke kan gjøre alle fornøyd. Det er samboer som er tøft å takle da det i vår kultur er kjempe viktig at far er der. Bryllup for en mann fra mitt land er et symbol på at man «blir mann» i bryllupet sitt og far har ganske stor rolle. Å samboer er kjempelei seg over å ikke kunne dele dette med sin far

Skjønner dette, men det er FAREN hans feil og ikke din eller mannen din sin.

Lykke til!!![emoji294]️ kjenner jeg blir kjempe irritert å lese, for et kaos, det er ikke noe godt!

 

[Mrs. Lynch]

Jeg har hatt en lang prat med samboer om dette. Han syntes selvfølgelig det er kjempevanskelig å velge mellom mor å far. Og han er en type person som ikke liker å såre noen, og velger derfor å såre seg selv mest, noe som går utover meg også. Men jeg har sakt til han, fra nå av skal jeg ikke stå ansvarlig for å invitere noen fra hans familie. Det skal være helt opp til han å bestemme hvordan han vil invitere familien sin. Eneste kravet mitt er at han ikke skal velge bort moren sin i alt. Det er typisk vår kultur at kvinner taper alt i en skilsmisse. At kvinnen alltid blir satt sist. Hun er en fantastisk svigermor og mor til sine barn, og i mine øyner fortjener hun mer enn faren som ikke er villig til å ofre noe for sine barn. Svigermor har gjort utrolig mye for oss og har stilt opp i alle anledninger og aldri har det vært en negativ diskusjon. Så det er veldig lett for meg å tilrettelegge for hu fremfor faren hans.

Skal sies at jeg hadde et kjempegodt forhold til svigerfar og hans kone i begynnelsen. Det var kjempegøy å besøke dem og vi var på ferie sammen ofte. Alt endret seg etter bryllupsnakk og det var da de viste sin gjerrighet og sine sanne personligheter

Jeg syns det er litt feil fokus. Det er jo ikke samboeren din som velger mellom foreldrene sine. Det er jo faren hans som velger bort familien sin fordi han ikke klarer å oppføre seg. Hadde jeg aldri godtatt!