I høst fant jeg og mannen ut at skulle vi ha tre barn, begynte det egentlig å haste litt nå. Yngstemann her er fire år, og vi ønsker ikke for stor aldersforskjell! Vi kaster pillene i september og etter tre pp satt spiren vår! Vi var i ekstase. vi hadde en kjempehemmelighet, som ingen andre skulle vite før vi var over de "trygge" ukene!
I jula kom svangerskapskvalme og ekstrem trøtthet, og jeg kjente igjen symptomene fra sist! De eneste som visste hva som foregikk var et par ledere på jobben! Var hos legen i uke ni, og alt så helt fint ut! Jeg og mannen telte dager mot 25.januar! Den magiske datoen da vi skulle fortelle barna om hva som var i vente! Vi var så glade og spente!
Torsdag 16.januar var jeg som vanlig på jobb! Kjente en boblende, rar følelse i magen. Hadde ingen smerter, så tenkte ikke mer på det! Et par timer gikk, så kjente jeg at noe skjedde nedentil. Jeg skyndte meg på do. Holdt på å falle sammen da jeg så jeg hadde blod i undertøyet! Helt kaotisk i hodet, snek jeg meg hjem fra jobb! Klarte ikke å snakke med noen. Ringte mannen, som heldigvis ikke var langt unna. Vi reiste direkte til legen.
Legen lette etter fosterlyd, tok noen prøver av meg og tok en underlivsundersøkelse. Han sa at dette antagelig kom å gå bra. Jeg blødde så lite, og grunnen til at han ikke fant fosterlyd mente han måtte være at jeg hadde bakovervendt livmor!
Vi fikk UL samme kveld. Ca en times kjøring til sykehuset. Var egentlig nesten helt sikker på at det hadde gått bra! Men da UL begynte var det ingen tvil. Vi så et lite foster, men ingen bevegelse og ikke noe hjerte som banket!
Det raste sammen i hodet mitt! Resten av det legen sa hørte jeg ikke så mye av! Fikk tablett som jeg tok da og fire piller jeg skulle ta to dager etter!
Jeg måtte så fortelle den vordende bestemor, som ikke visste noe, at jeg hadde ventet barn men at jeg ikke gjorde det lenger. Måtte også forklare et par venninner og kollegaer om kvelden og hva som hadde skjedd.
Tunge dager! Humøret og energien svinger som en berg- og dalbane! Innimellom klarer jeg å tenke at om noen uker kan vi begynne å prøve igjen, mens andre ganger er tanken på at vårt lille kjærlighetsbarn ble tatt i fra oss,helt overveldende og vond!
Det har i dag gått 6 dager, og selv om jeg fortsatt blør litt,er den fysiske formen min mye bedre. Når det gjelder tankene og det psykiske så svinger det fortsatt veldig! Håper jeg klarer å se fremover mer og mer!
Jeg og mannen er ihvertfall fast bestemt på å begynne prøvingen igjen så snart det er mulig! Så får man tro det vonde rundt dette kan blekne litt med tiden.
I jula kom svangerskapskvalme og ekstrem trøtthet, og jeg kjente igjen symptomene fra sist! De eneste som visste hva som foregikk var et par ledere på jobben! Var hos legen i uke ni, og alt så helt fint ut! Jeg og mannen telte dager mot 25.januar! Den magiske datoen da vi skulle fortelle barna om hva som var i vente! Vi var så glade og spente!
Torsdag 16.januar var jeg som vanlig på jobb! Kjente en boblende, rar følelse i magen. Hadde ingen smerter, så tenkte ikke mer på det! Et par timer gikk, så kjente jeg at noe skjedde nedentil. Jeg skyndte meg på do. Holdt på å falle sammen da jeg så jeg hadde blod i undertøyet! Helt kaotisk i hodet, snek jeg meg hjem fra jobb! Klarte ikke å snakke med noen. Ringte mannen, som heldigvis ikke var langt unna. Vi reiste direkte til legen.
Legen lette etter fosterlyd, tok noen prøver av meg og tok en underlivsundersøkelse. Han sa at dette antagelig kom å gå bra. Jeg blødde så lite, og grunnen til at han ikke fant fosterlyd mente han måtte være at jeg hadde bakovervendt livmor!
Vi fikk UL samme kveld. Ca en times kjøring til sykehuset. Var egentlig nesten helt sikker på at det hadde gått bra! Men da UL begynte var det ingen tvil. Vi så et lite foster, men ingen bevegelse og ikke noe hjerte som banket!
Det raste sammen i hodet mitt! Resten av det legen sa hørte jeg ikke så mye av! Fikk tablett som jeg tok da og fire piller jeg skulle ta to dager etter!
Jeg måtte så fortelle den vordende bestemor, som ikke visste noe, at jeg hadde ventet barn men at jeg ikke gjorde det lenger. Måtte også forklare et par venninner og kollegaer om kvelden og hva som hadde skjedd.
Tunge dager! Humøret og energien svinger som en berg- og dalbane! Innimellom klarer jeg å tenke at om noen uker kan vi begynne å prøve igjen, mens andre ganger er tanken på at vårt lille kjærlighetsbarn ble tatt i fra oss,helt overveldende og vond!
Det har i dag gått 6 dager, og selv om jeg fortsatt blør litt,er den fysiske formen min mye bedre. Når det gjelder tankene og det psykiske så svinger det fortsatt veldig! Håper jeg klarer å se fremover mer og mer!
Jeg og mannen er ihvertfall fast bestemt på å begynne prøvingen igjen så snart det er mulig! Så får man tro det vonde rundt dette kan blekne litt med tiden.
Men håper det snart slutter og blø og dere igjen kan se fremover! Jeg var tilbake på jobb på onsdag, en uke etter SAen, og det var så vanvittig godt! Dessverre har det vært litt hektisk etter jobb også, så jeg merker jeg må passe på å slippe til sorgen litt mer, men absolutt godt å få tankene over på noe annet de siste dagene 
Ting må jo tilbake til normalen enten vi vil eller ikke :/
Hva med deg? Så godt å høre at blødningene har avtatt 
Så lenge man blør, blir man liksom stadig påmint hva som har skjedd 
