Chriistiinax
Forelsket i forumet
I går tok jeg min siste dag på jobb, burde absolutt gitt meg før. Hadde store smerter og kynnere i går og hele natt[emoji848]
Follow along with the video below to see how to install our site as a web app on your home screen.
Notat: this_feature_currently_requires_accessing_site_using_safari
Så bra at du tenker å redusere litt er ikke feit, slemt eller galt gjort. Man må ha overskudd til å leve også, og ikke minst til babytiden.Takk for så mange tilbakemeldinger Skal til legen på mandag, så skal snakke litt med henne da tenker jeg. Våknet opp med skikkelig hodepine nå. Har slitt med det i 10 uker tidligere i svangerskapet, så håper ikke det kommer tilbake. Bør nok redusere jobbingen litt, selvom jeg syns det er vanskelig.
Jeg mener ikke noe som helst vondt mot de som har måttet sykemelde seg altså, men synes terskelen for sykemeldinger har blitt for lav både for arbeidstakere og leger. Vi er ufattelig heldige som bor i Norge og har muligheten til dette, men det kan ikke vare lenge hvis denne terskelen fortsetter.
Ferdig på jobb for en stund siden.. Neste arbeidsdag for meg blir i August 2019 [emoji28][emoji33][emoji4]
Fremdeles på jobb 100%.
Jeg har ikke en fysisk jobb, så det går greit sånn rent fysisk selv med bekkenvondt.
Problemet her er det psykiske. Jeg har slitt med voldsomme konsentrasjonsproblemer og trøtthet hele svangerskapet, og siden all jobben min er av typen som krever mye konsentrasjon og at tusenvis av tekniske detaljer må være helt rett, går det ikke så bra som det burde. Så jeg bruker laaaaang tid, mye lengre enn hva som er normalt, og jeg sliter med at jeg gjør feil. Jeg har sagt det til sjefen mange ganger, og han forstår det såå godt, samtidig som han i neste pust maser på at blir ikke dette ferdig snart og vi må ha møte for å snakke om den manglende fremgangen, og så vil han ha meg til å komme med en redegjørelse overfor kunden for hvorfor det tar så urimelig lang tid... Takk for den, liksom, hva i helvete vil han jeg skal si og gjøre, da?
Det hjalp IKKE på at sjefen til sjefen, øverste leder i selskapet, ga meg huden full da jeg skulle levere permisjonssøknaden, og jeg fikk høre at jeg er egoistisk og bare tenker på meg selv og ikke bidrar og ikke gir noe til firmaet og bare tar og tar og tar, og at jeg ikke snakker nok i lunsjen og ikke bidrar til at det er kjekt på jobb og at han forventer å se en drastisk bedring fra min side etter permisjonen.....
Så nå går jeg med skuldrene oppunder ørene, og spiser lunsj alene ved pulten min for jeg orker ikke sitte i lunsjrommet om øverstesjefen skal være der og dømme meg for at jeg ikke snakker riktig antall ord i minuttet, og jeg teller timene til permisjon...
Oj, dette er IKKE bra!!
Jeg var også i en arbeidskonflikt sist svangerskap, og valgte som deg å gå på jobb 100%! Jeg angrer på det i ettertid, 100% sykemelding hadde vært mye bedre. Jeg ble trakassert slik som deg, det var kjempe tøft ! Problemet med å gå på jobb når en er så stresset og redd for å gjøre feil er jo at en gjør enda mer feil.
Jeg synes du bør snakke med legen din om dette. For meg hjalp det veldig å komme ut i permisjon, fikk alt på avstand. Jeg fikk jobb en annen plass når jeg kom tilbake og stortrives der. Det er noe helt annet å gå gravid denne gangen! Jeg er 50% sykemeldt og det er full forståelse fra ledelsen! De ønsker å legge tilrette for at jeg skal holde ut lengst mulig. [emoji4] (hardere svangerskap også denne gangen) Jeg får bare positive tilbakemeldinger på jobb og jeg er så takknemlig for å ha kommet på en ny plass [emoji4]
Ja, når jeg blir stresset og lei meg og fortvilet, gjør det ikke akkurat konsentrasjonsproblemene eller motivasjonen noe bedre...
Jeg skal bruke permisjonstiden til å søke etter nye jobber, for jeg har ikke lyst til å se snurten av dette stedet igjen etter jeg går ut i permisjon. Det er helt uaktuelt å fortsette å jobbe her ett eneste sekund lenger enn jeg absolutt er nødt. Med tanke på at bedriften allerede sliter noe voldsomt med å få tak i flere folk i min type stilling, burde de jo kanskje tenkt seg litt om før de oppførte seg så bedriten at jeg ikke vil jobbe her mer, og de får enda en stilling de mangler folk til.
Fremdeles på jobb 100%.
Jeg har ikke en fysisk jobb, så det går greit sånn rent fysisk selv med bekkenvondt.
Problemet her er det psykiske. Jeg har slitt med voldsomme konsentrasjonsproblemer og trøtthet hele svangerskapet, og siden all jobben min er av typen som krever mye konsentrasjon og at tusenvis av tekniske detaljer må være helt rett, går det ikke så bra som det burde. Så jeg bruker laaaaang tid, mye lengre enn hva som er normalt, og jeg sliter med at jeg gjør feil. Jeg har sagt det til sjefen mange ganger, og han forstår det såå godt, samtidig som han i neste pust maser på at blir ikke dette ferdig snart og vi må ha møte for å snakke om den manglende fremgangen, og så vil han ha meg til å komme med en redegjørelse overfor kunden for hvorfor det tar så urimelig lang tid... Takk for den, liksom, hva i helvete vil han jeg skal si og gjøre, da?
Det hjalp IKKE på at sjefen til sjefen, øverste leder i selskapet, ga meg huden full da jeg skulle levere permisjonssøknaden, og jeg fikk høre at jeg er egoistisk og bare tenker på meg selv og ikke bidrar og ikke gir noe til firmaet og bare tar og tar og tar, og at jeg ikke snakker nok i lunsjen og ikke bidrar til at det er kjekt på jobb og at han forventer å se en drastisk bedring fra min side etter permisjonen.....
Så nå går jeg med skuldrene oppunder ørene, og spiser lunsj alene ved pulten min for jeg orker ikke sitte i lunsjrommet om øverstesjefen skal være der og dømme meg for at jeg ikke snakker riktig antall ord i minuttet, og jeg teller timene til permisjon...
Fremdeles på jobb 100%.
Jeg har ikke en fysisk jobb, så det går greit sånn rent fysisk selv med bekkenvondt.
Problemet her er det psykiske. Jeg har slitt med voldsomme konsentrasjonsproblemer og trøtthet hele svangerskapet, og siden all jobben min er av typen som krever mye konsentrasjon og at tusenvis av tekniske detaljer må være helt rett, går det ikke så bra som det burde. Så jeg bruker laaaaang tid, mye lengre enn hva som er normalt, og jeg sliter med at jeg gjør feil. Jeg har sagt det til sjefen mange ganger, og han forstår det såå godt, samtidig som han i neste pust maser på at blir ikke dette ferdig snart og vi må ha møte for å snakke om den manglende fremgangen, og så vil han ha meg til å komme med en redegjørelse overfor kunden for hvorfor det tar så urimelig lang tid... Takk for den, liksom, hva i helvete vil han jeg skal si og gjøre, da?
Det hjalp IKKE på at sjefen til sjefen, øverste leder i selskapet, ga meg huden full da jeg skulle levere permisjonssøknaden, og jeg fikk høre at jeg er egoistisk og bare tenker på meg selv og ikke bidrar og ikke gir noe til firmaet og bare tar og tar og tar, og at jeg ikke snakker nok i lunsjen og ikke bidrar til at det er kjekt på jobb og at han forventer å se en drastisk bedring fra min side etter permisjonen.....
Så nå går jeg med skuldrene oppunder ørene, og spiser lunsj alene ved pulten min for jeg orker ikke sitte i lunsjrommet om øverstesjefen skal være der og dømme meg for at jeg ikke snakker riktig antall ord i minuttet, og jeg teller timene til permisjon...
Jeg skulle jo til legen på mandag som jeg nevnte tidligere her, og be om sykemelding. Kjente at kroppen ikke klarte mer (spesielt psykisk). Men legetimen min ble avlyst like før Ble helt fortvila. Valgte å dra hjem fra jobb, og har vært hjemme siden da. Kjente at jeg måtte roe helt ned og ta vare på meg selv og babyen. Fikk skikkelig hjertebank av å sjekke jobbmailen igår, så vet ikke helt hva som skjer med meg om dagen. Prøvde å få en legetime på tirsdag, men det var ikke mulig å få komme før fredag (i morgen). Får så dårlig samvittighet av å være hjemme, selvom jeg vet at jeg trenger det nå. Usikker på hva som er best fremover og ser frem til å få snakke med legen min og høre hva hun mener.
Måtte bare få ut dette et sted, da jeg har det litt tungt nå
Jeg skulle jo til legen på mandag som jeg nevnte tidligere her, og be om sykemelding. Kjente at kroppen ikke klarte mer (spesielt psykisk). Men legetimen min ble avlyst like før Ble helt fortvila. Valgte å dra hjem fra jobb, og har vært hjemme siden da. Kjente at jeg måtte roe helt ned og ta vare på meg selv og babyen. Fikk skikkelig hjertebank av å sjekke jobbmailen igår, så vet ikke helt hva som skjer med meg om dagen. Prøvde å få en legetime på tirsdag, men det var ikke mulig å få komme før fredag (i morgen). Får så dårlig samvittighet av å være hjemme, selvom jeg vet at jeg trenger det nå. Usikker på hva som er best fremover og ser frem til å få snakke med legen min og høre hva hun mener.
Måtte bare få ut dette et sted, da jeg har det litt tungt nå
Var hos legen igår, og ble enig om at 100% sykemelding ut mnd er det beste nå. Bedre å prøve å bygge seg selv opp istedet for å bryte seg selv ned tenker jeg. Var godt å få ordnet det
Diskuterte det med fastlegen da eg fikk gradert sykemelding. Jobbet da halve dager. Det kan forresten måtte spesifiseres i sykmeldingen at din 50% sykmelding skulle fordeles på halve dager. Eg trengte ikkje, men for ei eg kjenner fikk ho ikkje innvilget å få sykmeldingen sin i form av halve dager med mindre det sto skrevet.Har begynt å få veldig vondt i ryggen og bekkenet foran, og sover veldig lite på natten på grunn disse smertene. Sitter på jobb og har veldig vondt i ryggen, og når jeg skal opp å bevege meg gjør dette også vondt. Tenker at halve arbeidsdager nå siste måneden frem til permisjon hadde vært en bra løsning for meg.
Men hvordan gjør man dette? Kontakter jeg fastlegekontoret og forklarer situasjonen for å få time? Eller hvordan gikk dere frem for å få gradert sykemelding? Synes dette med sykemelding er så "flaut" på en måte.