hemmeligennsålenge
September 2013 <3
Grunnen til jeg vil dele min historie er for at dere skal forstå meg litt bedre i tilfelle jeg kommer med kommentarer dere gjerne syns er rar eller upassende (skal selvfølgelig ikke prøve å skremme dere)
21.09. Var jeg inne til vanlig svangerskapskontroll hos jm. Alt var bra med lille Aron. 22.09 brukte vi dagen til diverse ærender og familiekos så jeg gikk ikke å kjente etter bevegelser hos Aron. Men da jeg la Angelica kl 19 om kvelden satte jeg meg ned og begynte å tenke på at det gjerne hadde vært en stund siden jeg hadde kjent noen bevegelser. Derfor satte jeg i gang med alt slags kjerringråd for å få noe respons fra lillegutt, etter 3 timers forsøk ga jeg opp og ringte til kvinneklinikken. Dem ba meg vente halvannen time til og hvis jeg ikke hadde kjent noe på den tiden skulle jeg komme inn til kontroll. Tiden gikk og ingen bevegelser. Jeg sendte derfor mld til en god venninne og nabo og spurte om hun var våken og om hun kunne kjøre meg inn til sykehuset. Vi trodde jo selvfølgelig ikke det var noe galt men at vi ville ta en kontroll for sikkerhets skyld, derfor ble Christian hjemme med Angelica.
Da vi kom inn til sykehuset ble vi tatt imot av en jm som skulle ta sparketest på oss. Men for å ta den testen må dem finne hjertelyden til babyen, men den fant dem da ikke. Det kom inn en ny jm for å lete hun også men uten hell. Jeg forsto fort hva som hadde hendt og knakk sammen i tårer. Jm prøvde å berolige meg med at det var ikke konstatert før en lege hadde tatt en ul. Så legen ble tilkslt og jeg ble tatt med inn på et nytt rom. Legen satte seg ned og begynte å ta ul. Han fortalte meg ingenting og jeg spurte men han ville ikke gi noe svar før han hadde fått undersøkt alt. Minuttene som gikk virket som en evighet før han da sa; beklager men det er ikke noe liv! Det var som å bli overkjørt av en lastebil, jeg ble kvalm og uvel og hylte mine tapre tårer. Jeg kunne ikke fatte den beskjeden jeg nettopp hadde fått. Men for å konstatere et dødsfall måtte dem være to leger, så enda en lege ble tilkalt og han tok ny ul, men kom selvfølgelig frem til samme konklusjon.
Deretter ringte jeg Christian uten å få frem et eneste ord inni alle tårene, men han forstod fort hva som hadde hendt. Han knakk sammen og sa han skulle komme så fort som mulig. Jeg ringte deretter mamma og pappa, dem kastet seg i en taxi bort til Christian, slik at mamma kunne passe Angelica og Pappa og Christian kom inn til sykehuset til meg kort tid etter.
Vi kastet oss om halsen på hverandre og gråt. Vi kunne ikke forstå hvorfor noe slik skulle skje oss. Deretter kom jm og lege inn å pratet med oss og spurte om vi ville dra hjem å fordøye beskjeden eller om vi ville få gang på fødselen med en gang. Jeg ville bare bli ferdig og sa at vi kunne sette i gang. Men da jeg fikk beskjed om at jeg måtte føde Aron ble jeg helt sjokkert, jeg lurte på om dem var spinn hakke gal og om hvorfor dem ikke skulle ta ks. Men pga den store infeksjonsfaren så var ikke det en mulighet.
Deretter ble vi tatt med ned på føde stuen og jeg ble undersøkt for modning. Så satte han inn 2 modningspiller og vi skulle nå vente på rier. Hele situasjonen er i en tåke for meg nå, men det var så vondt psykisk at jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare å føde den lille prinsen min. Tre kvarter etter modningspillene fikk jeg rier, men etter halvannen time dabbet dem av og stoppet opp. Siden den skulle gå 4 timer mellom hver dose så fikk vi slappet litt av og grått masse sammen.
Da det var tid for andre runde med mondningspiller, så ble jeg sjekket først og det hadde ikke skjedd så mye siden sist, men livmorhalsen var mer avflatet og myk. 4 piller ble satt inn og en ny ventetid stod for tur. Da ingenting skjedde på en stund, tok vi oss en tur ut og to timer etter innsett av piller begynte riene for fullt. Da kom dem med 3-5 min mellomrom og bare en halvtime etter det kom dem med 2 min mellomrom og ca haltime etter det kom dem med 1 min mellomrom. Jeg ble da sjekket og hadde 3 cm åpning og spent vannblære (fostervann) etter 1 time med rier.
Jm anbefalte meg å få sett inn epidural, men jeg ville ha den fysiske smerten men gikk med på å få satt inn epiduralen men ikke medisinen, men da hadde jeg muligheten hvis jeg måtte ha medisin. Riene fortsatte med 1-2 min mellomrom og etter en time ble jeg sjekket igjen og det var ikke stor forandring så hun anbefalte at vi skulle ta vannet. Dette gjorde henne, og da satte smertehelvete til og jeg hadde stort behov for smertelindring så da kallet dem på anestesilegen igjen for å måle opp og sette inn epiduralmedisinen. Jeg vet ikke hvor lang tid det tok før jeg fikk medisinen men det føltes som en evighet for nå gikk riene nesten inn i hverandre uten stans og var ekstremt vondt. Men da medisinen ble satt inn tok den toppen av riene og det var godt.
Plutselig var det 10 cm åpning. Vi hadde med en jm student gjennom hele fødselen og hun sprang ut for å finne Christian men han var ikke å finne, så jeg måtte holde igjen riene og ringe han. Han kom fort inn igjen og jeg fikk klar signal om å presse. Jeg startet å presse men da hode stod i åpningen og det svei på det værste ville jeg ikke presse mer i frykt for hva som skulle skje, nå var det store øyeblikket, det ville bli virkelighet at Aron var død og at vi aldri skulle få oppleve å se han vokse opp. Dem tvang meg til å presse og to press etter var den lille livløse kroppen ute. Vi gråt og gråt alle fire som var i rommet. Jm fikk tullet han inn i et pledd og jeg fikk han opp til meg og det var hjerteknusende å se den vakre gutten våres som ikke var i live. Han var helt lik på storesøsteren sin og det satte en stor støkk i oss, for det var som å se henne, bare død! Deretter fikk vi 17,5 timer med han der vi bar rundt på han, fikk stelle han og koste og susset masse på man. Men etter det innså vi at den lille gutten våres måtte få komme inn på kjølerommet fordi det begynte å renne blod ut av nesen hans og den lille kroppen begynte å forfalle. Det var hjerteskjærende å måtte ta farvel. Men vi måtte gjøre det som var best for han. <3 Englegutten våres Aron <3
21.09. Var jeg inne til vanlig svangerskapskontroll hos jm. Alt var bra med lille Aron. 22.09 brukte vi dagen til diverse ærender og familiekos så jeg gikk ikke å kjente etter bevegelser hos Aron. Men da jeg la Angelica kl 19 om kvelden satte jeg meg ned og begynte å tenke på at det gjerne hadde vært en stund siden jeg hadde kjent noen bevegelser. Derfor satte jeg i gang med alt slags kjerringråd for å få noe respons fra lillegutt, etter 3 timers forsøk ga jeg opp og ringte til kvinneklinikken. Dem ba meg vente halvannen time til og hvis jeg ikke hadde kjent noe på den tiden skulle jeg komme inn til kontroll. Tiden gikk og ingen bevegelser. Jeg sendte derfor mld til en god venninne og nabo og spurte om hun var våken og om hun kunne kjøre meg inn til sykehuset. Vi trodde jo selvfølgelig ikke det var noe galt men at vi ville ta en kontroll for sikkerhets skyld, derfor ble Christian hjemme med Angelica.
Da vi kom inn til sykehuset ble vi tatt imot av en jm som skulle ta sparketest på oss. Men for å ta den testen må dem finne hjertelyden til babyen, men den fant dem da ikke. Det kom inn en ny jm for å lete hun også men uten hell. Jeg forsto fort hva som hadde hendt og knakk sammen i tårer. Jm prøvde å berolige meg med at det var ikke konstatert før en lege hadde tatt en ul. Så legen ble tilkslt og jeg ble tatt med inn på et nytt rom. Legen satte seg ned og begynte å ta ul. Han fortalte meg ingenting og jeg spurte men han ville ikke gi noe svar før han hadde fått undersøkt alt. Minuttene som gikk virket som en evighet før han da sa; beklager men det er ikke noe liv! Det var som å bli overkjørt av en lastebil, jeg ble kvalm og uvel og hylte mine tapre tårer. Jeg kunne ikke fatte den beskjeden jeg nettopp hadde fått. Men for å konstatere et dødsfall måtte dem være to leger, så enda en lege ble tilkalt og han tok ny ul, men kom selvfølgelig frem til samme konklusjon.
Deretter ringte jeg Christian uten å få frem et eneste ord inni alle tårene, men han forstod fort hva som hadde hendt. Han knakk sammen og sa han skulle komme så fort som mulig. Jeg ringte deretter mamma og pappa, dem kastet seg i en taxi bort til Christian, slik at mamma kunne passe Angelica og Pappa og Christian kom inn til sykehuset til meg kort tid etter.
Vi kastet oss om halsen på hverandre og gråt. Vi kunne ikke forstå hvorfor noe slik skulle skje oss. Deretter kom jm og lege inn å pratet med oss og spurte om vi ville dra hjem å fordøye beskjeden eller om vi ville få gang på fødselen med en gang. Jeg ville bare bli ferdig og sa at vi kunne sette i gang. Men da jeg fikk beskjed om at jeg måtte føde Aron ble jeg helt sjokkert, jeg lurte på om dem var spinn hakke gal og om hvorfor dem ikke skulle ta ks. Men pga den store infeksjonsfaren så var ikke det en mulighet.
Deretter ble vi tatt med ned på føde stuen og jeg ble undersøkt for modning. Så satte han inn 2 modningspiller og vi skulle nå vente på rier. Hele situasjonen er i en tåke for meg nå, men det var så vondt psykisk at jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare å føde den lille prinsen min. Tre kvarter etter modningspillene fikk jeg rier, men etter halvannen time dabbet dem av og stoppet opp. Siden den skulle gå 4 timer mellom hver dose så fikk vi slappet litt av og grått masse sammen.
Da det var tid for andre runde med mondningspiller, så ble jeg sjekket først og det hadde ikke skjedd så mye siden sist, men livmorhalsen var mer avflatet og myk. 4 piller ble satt inn og en ny ventetid stod for tur. Da ingenting skjedde på en stund, tok vi oss en tur ut og to timer etter innsett av piller begynte riene for fullt. Da kom dem med 3-5 min mellomrom og bare en halvtime etter det kom dem med 2 min mellomrom og ca haltime etter det kom dem med 1 min mellomrom. Jeg ble da sjekket og hadde 3 cm åpning og spent vannblære (fostervann) etter 1 time med rier.
Jm anbefalte meg å få sett inn epidural, men jeg ville ha den fysiske smerten men gikk med på å få satt inn epiduralen men ikke medisinen, men da hadde jeg muligheten hvis jeg måtte ha medisin. Riene fortsatte med 1-2 min mellomrom og etter en time ble jeg sjekket igjen og det var ikke stor forandring så hun anbefalte at vi skulle ta vannet. Dette gjorde henne, og da satte smertehelvete til og jeg hadde stort behov for smertelindring så da kallet dem på anestesilegen igjen for å måle opp og sette inn epiduralmedisinen. Jeg vet ikke hvor lang tid det tok før jeg fikk medisinen men det føltes som en evighet for nå gikk riene nesten inn i hverandre uten stans og var ekstremt vondt. Men da medisinen ble satt inn tok den toppen av riene og det var godt.
Plutselig var det 10 cm åpning. Vi hadde med en jm student gjennom hele fødselen og hun sprang ut for å finne Christian men han var ikke å finne, så jeg måtte holde igjen riene og ringe han. Han kom fort inn igjen og jeg fikk klar signal om å presse. Jeg startet å presse men da hode stod i åpningen og det svei på det værste ville jeg ikke presse mer i frykt for hva som skulle skje, nå var det store øyeblikket, det ville bli virkelighet at Aron var død og at vi aldri skulle få oppleve å se han vokse opp. Dem tvang meg til å presse og to press etter var den lille livløse kroppen ute. Vi gråt og gråt alle fire som var i rommet. Jm fikk tullet han inn i et pledd og jeg fikk han opp til meg og det var hjerteknusende å se den vakre gutten våres som ikke var i live. Han var helt lik på storesøsteren sin og det satte en stor støkk i oss, for det var som å se henne, bare død! Deretter fikk vi 17,5 timer med han der vi bar rundt på han, fikk stelle han og koste og susset masse på man. Men etter det innså vi at den lille gutten våres måtte få komme inn på kjølerommet fordi det begynte å renne blod ut av nesen hans og den lille kroppen begynte å forfalle. Det var hjerteskjærende å måtte ta farvel. Men vi måtte gjøre det som var best for han. <3 Englegutten våres Aron <3
Stakkar dere. Jeg er sikker på at det var en nydelig englegutt... Jeg vil sende deg en stor klem, og en stor takk for at du delte denne historien med oss. Klem fra meg 
