Jeg vil bare si (ang. å "angre" på barna) *litt om depresjon*

Jeg slet også veldig med ammingen. Mina ville bare sove hele tiden og hun gikk bare ned i vekt. Måtte vekke henne hver 3 time døgnet rundt i flere måneder. Brukte str 50 i 3 måneder. Var som en fugleunge og synes det var vanskelig å holde i henne uten klær, for hun var så liten.

Måtte bruke mme i tillegg til å amme, så jeg ammet først og ga mme på flaske etterpå. Sånn holdt jeg på i noen måneder og til slutt var jeg sååå sliten at jeg slang inn håndkle. Min ex daværende samboer synes jeg ga opp for fort, men var ikke noe hjelp i han. Ikke akkuratt det man trenger å høre der nei[:@]
Tok en stund før jeg fikk morsfølelse og det synes jeg var veldig trist.

Etterhvert så sa magefølelsen min at det var noe som ikke stemte. Det var riktig det. Hun er forsinket motorisk og språkelig. Ligger 1 1/2 bak sine jevngamle. Måtte stå på og kreve å bli tatt på alvor av fagpersoner.

Når jeg ser tilbake på bilder og video fra da Mina var baby, så husker jeg det nesten ikke[:(] Det er så trist. Tror jeg har vært i min egen verden på det tidspunktet, for det var så mye behandlinger ol som fikk fokuset. Hadde null støtte i min tideligere samboer, men jeg fokuserte kun på Mina. Flyttet fra han da hun var 9mnd.
 
ORIGINAL: Tyttebæra

Jeg kunne aldri finne på og dømme sånne ting, for jeg har INGEN anelse om hvordan der er, og dermed har jeg ingen rett til og uttale meg negativt.
Jeg syntes dere er supre som er ærlige om noe som må ha vært ufattelig tungt for dere!
signerer tyttebæra
 
Syns det er så trist å lese om alle dere som har slitt med svangerskapsdepresjon, fødselsdepresjon, og generelt problem med å føle tilknytning til barnet deres.[:(]

For meg var det helt motsatt, jeg har aldri vert spesielt "barnevennlig"[8|][:-], har slitt masse med depresjoner. Gått til psykolog, blitt medisinert, har selvmedisinert osv.
Jeg var helt klar for at jeg var disponibel for barselsdepresjon og at jeg kanskje ikke kom til å føle så mye til å begynne med.
Men må si at jeg ble overrasket over hvor glad jeg var i jenta mi med en gang! Det å bli mor er det mest fantastiske som noen gang har skjedd meg, og jeg er nok helst alt for overbeskyttende.
Nå må jeg ta tak i de problemene jeg har med at jeg ikke stoler på at andre klarer å ta vare på henne, vil helst ha henne selv, hele tiden... [X(] Fungerer dårlig når jeg snart skal i jobb igjen...


Sånn ellers så vil jeg si at jeg absolutt ikke dømmer noen for at de føler som en gjør når man har psykiske problemer! Og det er utrolig viktig å prate høyt om det for å fjerne tabuer rundt dette temaet!


Og barna husker vel uansett ikke noe fra de første mnd, er verre for mammaene som sliter med vonde tanker og følelser og som alltid kommer til å huske situasjonen!
 
Jeg hadde ikke fødselesdepresjon selv, men syns det er veldig synd at det skal være så tabu å snakke om det. Det er jo mye mer vanlig enn man tror, og det er helt sikkert mange som ikke får hjelp fordi de ikke tørr å snakke om det.
Det siste man skal gjøre er i hvert fall å dømme de som sliter.
 
Det er veldig viktig å være åpen om det! Så blir man ikke misforstått.

Både jeg og min samboer ønsket oss barn og det var han som ville det mest, og overtalte meg. Da jeg ble gravid, så lot han meg i stikken.. Sa jeg skulle ta abort, hvis ikke var det over osv. Det var jo HAN som ville det. Jeg følte meg lurt. Følte at han hadde gjort dette bare for å ødelegge for meg, og jeg klarte ikke å glede meg over graviditeten. Det var tross alt han som ville ha dette barnet, også dolket han meg i ryggen og brydde seg ikke. Jeg fikk en alvorlig svangerskapsdepresjon og sviket var vondt å svelge. Mot slutten så kom han tilbake, men viste liten interesse for magen.

Etter at ungen ble født ble jeg veldig syk pga melken og klarte ikke å ta vare på barnet. Han var den som tok seg av henne de første 5-6 ukene etter fødsel pga at jeg var syk. Dette førte til at han og babyen fikk et veldig sterkt bånd, og det båndet som skulle knyttes mellom mor og barn skjedde aldri.. Det føltes nesten som enda et svik. Han var der ikke under svangerskapet! Han brydde seg ikke! Det var jeg som hadde båret fram ungen, det var jeg som leste bøkene, det var jeg som kjøpte utstyret og stelte i stand alt! Og så ville ungen heller til han enn til meg!

Den ordentlige morsfølelsen og ubetingede kjærligheten kom ikke før hun var mellom 6-8 mnd og begynte å si noen ord og bevege seg litt mer. Det var ikke lenger bare en baby som jeg følte at jeg ikke greide å oppnå kjempegod kontakt med og nå har jeg så mye kjærlighet for henne at jeg tror jeg skal sprekke av lykkefølelser. Nå har vi ryddet opp i forholdet vårt og i livene våre. Nå nyter vi det å være en familie og elsker hvert sekund.[:)]
 
ORIGINAL: Tyttebæra

Jeg kunne aldri finne på og dømme sånne ting, for jeg har INGEN anelse om hvordan der er, og dermed har jeg ingen rett til og uttale meg negativt.
Jeg syntes dere er supre som er ærlige om noe som må ha vært ufattelig tungt for dere!


Det synes jeg var veldig fint sagt av deg[:)] Tusen takk. Det er nok mye vanskeligere enn man tror, for det er ikke noe man klarer å styre selv. Blir alltid glad når noen klarer å vise forståelse[:)]
 
Väldigt fin tråd! Är otroligt viktigt o komma ihåg att hur mycket man än älskar sitt barn så är det av o till slitsamt också. Själv har jag alltid haft morskänslor men har många många ggr tänkt tanken "tänk om jag hade väntat lite med barn" o jag har även vart avundsjuk på kompisar som inte har barn, helt enkelt saknat friheten. O för o vara ärlig så känns det som en stor lättnad att lilleman ska börja bhg till hösten. Längtar faktiskt efter o inte behöva ha honom hos mig 24/7. Älskar min son över allt annat på jorden men av o till blir man sliten som mamma!
 
Føler sterkt med alle som har opplevd dere og berømmer dere for å dele og være åpne om temaet.
Selv hadde jeg vel en omvendt depresjon. Jeg følte den umiddelbare og ubetingete kjærligheten til bylten min, men ble samtidig lammet av en frykt for at noe skulle skje. Jeg var ikke bare redd, men overbevist om at nathaniel kom til å dø. Jeg sov ikke en hel natt det første året og over det fordi jeg var overbevist om at han kom til å være død når jeg våknet. Jeg likte ikke at noen holdt eller passet på han. Fikk pannik om vi ikke var i samme rom og på barsel var balja med på do og når jeg dusjet. Husker jeg kjefta mamma huden full fordi hun så på en bukse i str 80 og sa:"åååå tenk når nathaniel stabber rundt i denne neste sommer." syns hun var så slem som sa det fordi hun burde skjønne at nathaniel ikkekom til å være hos oss neste sommer... Slik var det hele veien. Og litt fortsatt. Jeg er fortsatt redd. Vil ikke ha barnevakt, får pannikk om vi kjører bil uten han, tør ikke kjøre noe på tivoli osv..
 
ORIGINAL: MalinDalin

Føler sterkt med alle som har opplevd dere og berømmer dere for å dele og være åpne om temaet.
Selv hadde jeg vel en omvendt depresjon. Jeg følte den umiddelbare og ubetingete kjærligheten til bylten min, men ble samtidig lammet av en frykt for at noe skulle skje. Jeg var ikke bare redd, men overbevist om at nathaniel kom til å dø. Jeg sov ikke en hel natt det første året og over det fordi jeg var overbevist om at han kom til å være død når jeg våknet. Jeg likte ikke at noen holdt eller passet på han. Fikk pannik om vi ikke var i samme rom og på barsel var balja med på do og når jeg dusjet. Husker jeg kjefta mamma huden full fordi hun så på en bukse i str 80 og sa:"åååå tenk når nathaniel stabber rundt i denne neste sommer." syns hun var så slem som sa det fordi hun burde skjønne at nathaniel ikkekom til å være hos oss neste sommer... Slik var det hele veien. Og litt fortsatt. Jeg er fortsatt redd. Vil ikke ha barnevakt, får pannikk om vi kjører bil uten han, tør ikke kjøre noe på tivoli osv..


Känner igen lite av det du skriver. Har också haft en skräck för att Oliver ska dö ifrån mig. Sov jättedåligt första månaderna pga det. Har dock blivit lite bättre med tiden, nu är jag inte lika rädd längre men tanken slår mig fortfarande ibland. Är fruktansvärt skrämmande.
 
ORIGINAL: MalinDalin

Føler sterkt med alle som har opplevd dere og berømmer dere for å dele og være åpne om temaet.
Selv hadde jeg vel en omvendt depresjon. Jeg følte den umiddelbare og ubetingete kjærligheten til bylten min, men ble samtidig lammet av en frykt for at noe skulle skje. Jeg var ikke bare redd, men overbevist om at nathaniel kom til å dø. Jeg sov ikke en hel natt det første året og over det fordi jeg var overbevist om at han kom til å være død når jeg våknet. Jeg likte ikke at noen holdt eller passet på han. Fikk pannik om vi ikke var i samme rom og på barsel var balja med på do og når jeg dusjet. Husker jeg kjefta mamma huden full fordi hun så på en bukse i str 80 og sa:"åååå tenk når nathaniel stabber rundt i denne neste sommer." syns hun var så slem som sa det fordi hun burde skjønne at nathaniel ikkekom til å være hos oss neste sommer... Slik var det hele veien. Og litt fortsatt. Jeg er fortsatt redd. Vil ikke ha barnevakt, får pannikk om vi kjører bil uten han, tør ikke kjøre noe på tivoli osv..


Uff, det må også være utrolig slitsomt da. En slags angst som kun handler om barnet ditt, eller?
Har du pratet med fastlegen din om dette? Tror nok det kan være fint å prate med noen om dette også, bare for å få ut de tankene og lufte dem litt.
 
ORIGINAL: *LL*

" Mamma! Endelig!! Nå er den dagen kommet som du har lovt meg ville komme. Hjerte mitt brister snart, jeg elsker henne så høyt!"
Mamma sa bare "Jenta mi, du har alltid elsket henne, det har bare vært så mange andre vanskelig følelser i veien at du ikke har klart å kjenne det"
Hun kom med kake og vi hadde feiring[:D]


Håper det går bra at jeg quoter dette lille, for jeg syns det var så fint.
Veldig innsiktsfull og klok mamma du har, ble helt rørt!

Bare si ifra om du vil jeg skal fjerne dette, det har jeg forståelse for.
Men jeg håper du vil vurdere å la innlegget ditt stå, for det var veldig fint.
 
ORIGINAL: *LL*

ORIGINAL: toneany

ORIGINAL: *LL*

" Mamma! Endelig!! Nå er den dagen kommet som du har lovt meg ville komme. Hjerte mitt brister snart, jeg elsker henne så høyt!"
Mamma sa bare "Jenta mi, du har alltid elsket henne, det har bare vært så mange andre vanskelig følelser i veien at du ikke har klart å kjenne det"
Hun kom med kake og vi hadde feiring[:D]


Håper det går bra at jeg quoter dette lille, for jeg syns det var så fint.
Veldig innsiktsfull og klok mamma du har, ble helt rørt!

Bare si ifra om du vil jeg skal fjerne dette, det har jeg forståelse for.
Men jeg håper du vil vurdere å la innlegget ditt stå, for det var veldig fint.


Nei, det går helt fint[:)]
Mamma ER veldig klok[:D] Hun var en fantastisk støtte for meg, helt ubeskrivelig.


Det tror jeg nok. Veldig bra at du kunne betro deg til henne også mens du slet. [:)]
 
ORIGINAL: MalinDalin

Føler sterkt med alle som har opplevd dere og berømmer dere for å dele og være åpne om temaet.
Selv hadde jeg vel en omvendt depresjon. Jeg følte den umiddelbare og ubetingete kjærligheten til bylten min, men ble samtidig lammet av en frykt for at noe skulle skje. Jeg var ikke bare redd, men overbevist om at nathaniel kom til å dø. Jeg sov ikke en hel natt det første året og over det fordi jeg var overbevist om at han kom til å være død når jeg våknet. Jeg likte ikke at noen holdt eller passet på han. Fikk pannik om vi ikke var i samme rom og på barsel var balja med på do og når jeg dusjet. Husker jeg kjefta mamma huden full fordi hun så på en bukse i str 80 og sa:"åååå tenk når nathaniel stabber rundt i denne neste sommer." syns hun var så slem som sa det fordi hun burde skjønne at nathaniel ikkekom til å være hos oss neste sommer... Slik var det hele veien. Og litt fortsatt. Jeg er fortsatt redd. Vil ikke ha barnevakt, får pannikk om vi kjører bil uten han, tør ikke kjøre noe på tivoli osv..
Sånn har jeg det også MalinDalin.Jeg er kjempe redd for å føle på lykken rundt det å være mamma for barna mine. Er så redd for at når jeg slipper meg løs fra frykten så kommer det til å skje noe. Hver gang jeg setter meg ned og begynner å få "rosa-tanker" skvetter jeg til og gjør meg selv bevisst på at vi har ingen garantier og alt kan skje. Selv om jeg ikke er religiøs føles det nesten som om "noen" er ute etter å ta meg.En etter en mister jeg alle jeg er glad i og jeg er så ekstremt redd hele tiden.
 
ORIGINAL: Sooola*

Veldig enig med deg[:)]
Godt å vite man ikke er alene!
 
En slik tråd er så totalt god å lese!

Her har jeg slitt med følelsene for min lille jente siden hun kom til verden for snart 6 mnd siden. De første 4 mnd hadde hun kolikk og gråt dag og natt. Jeg tok alle nettene alene, for mannen jo skulle jobbe. Det ble ekstremt lite søvn på meg (1-3 timer pr natt), og så fikk jeg en liten time mens mannen gikk tur etter jobb.

Så måtte vi starte tidlig med grøt, for snuppa hang på puppen hver 2. time gjennom hele døgnet. Dermed kom magen hennes totalt i ulage, i tillegg til kraftig refluks. Gråten tiltok (om mulig), og jeg fikk enda mindre søvn.

For 14 dager siden måtte jeg innrømme nederlag; jeg klarer ikke dette alene. Jeg likte ikke lenger ungen min, og ville helst gi henne bort på finn.no. Så jeg ble sendt til akutt-teamet i kommunen, familieteamet kom hjem til oss og vi fikk en hjemmekonsulent på besøk. Nå er mannen sykemeldt til jeg kommer meg, slik at vi er 2 som kan ta vare på skrikerungen min.

Jeg elsker henne virkelig, men jeg føler at hun har tatt fra meg livet mitt. Jeg har ofte ønsket at hun aldri kom til verden, at jeg aldri ble gravid. Det er virkelig grusomme følelser å ha for sitt eget barn, og det tar totalt knekken på en.

Nå får jeg hjelp og søvn, og jeg kjenner et gryende håp om at dette skal gå bra.

Så stor klem til alle dere som har/har hatt det vondt!
 
ORIGINAL: Kleo79

En slik tråd er så totalt god å lese!

Her har jeg slitt med følelsene for min lille jente siden hun kom til verden for snart 6 mnd siden. De første 4 mnd hadde hun kolikk og gråt dag og natt. Jeg tok alle nettene alene, for mannen jo skulle jobbe. Det ble ekstremt lite søvn på meg (1-3 timer pr natt), og så fikk jeg en liten time mens mannen gikk tur etter jobb.

Så måtte vi starte tidlig med grøt, for snuppa hang på puppen hver 2. time gjennom hele døgnet. Dermed kom magen hennes totalt i ulage, i tillegg til kraftig refluks. Gråten tiltok (om mulig), og jeg fikk enda mindre søvn.

For 14 dager siden måtte jeg innrømme nederlag; jeg klarer ikke dette alene. Jeg likte ikke lenger ungen min, og ville helst gi henne bort på finn.no. Så jeg ble sendt til akutt-teamet i kommunen, familieteamet kom hjem til oss og vi fikk en hjemmekonsulent på besøk. Nå er mannen sykemeldt til jeg kommer meg, slik at vi er 2 som kan ta vare på skrikerungen min.

Jeg elsker henne virkelig, men jeg føler at hun har tatt fra meg livet mitt. Jeg har ofte ønsket at hun aldri kom til verden, at jeg aldri ble gravid. Det er virkelig grusomme følelser å ha for sitt eget barn, og det tar totalt knekken på en.

Nå får jeg hjelp og søvn, og jeg kjenner et gryende håp om at dette skal gå bra.

Så stor klem til alle dere som har/har hatt det vondt!


Så bra at du får hjelp nå da!
Det er et nederlag å erkjenne sånt som dette ja, når "alle" andre ikke har noe problem, men når dere alle er så tøffe og deler så hjelper vi hverandre. [:)]

Håper det går bedre for deg snart.
Søvn er helt klart kjempeviktig i denne likningen. Jeg anbefaler også egentid, gjerne i form av trening.
 
Fin tråd, og JA det er "godt" å lese at man ikke er alene...

Hadde moderat fødselsdepresjon med første, og trodde at jeg aldri kom til å oppleve noe så jævlig igjen.. [8|]
Helt til BANG - rundt 28`ende svangerskapsuke med nr 2, da jeg gikk inn i en kraftig og alvorlig svangerskapsdepresjon/psykose [:(]

Sliter fremdeles. Det hjalp ikke akkurat at babyen kom prematurt (i uke 32) med påfølgende sykehusopphold.. pumping døgnet rundt, problemer med amming etc...

Nå er jeg litt bedre, men sliter fortsatt voldsomt. Føler ikke noen tilknytning til babyen.. [:(] Føler alt bare er et ork, og greier ikke å forholde meg til han annet enn det "mekaniske" - skifte på, bade, gi mat til osv.. har store problemer med å snakke til han f.eks.. Fantaserer om å bli hardt skadet og havne i koma, eller dø... bare for å slippe unna.. [:(]
 
ORIGINAL: lumina og Erik

Fin tråd, og JA det er "godt" å lese at man ikke er alene...

Hadde moderat fødselsdepresjon med første, og trodde at jeg aldri kom til å oppleve noe så jævlig igjen.. [8|]
Helt til BANG - rundt 28`ende svangerskapsuke med nr 2, da jeg gikk inn i en kraftig og alvorlig svangerskapsdepresjon/psykose [:(]

Sliter fremdeles. Det hjalp ikke akkurat at babyen kom prematurt (i uke 32) med påfølgende sykehusopphold.. pumping døgnet rundt, problemer med amming etc...

Nå er jeg litt bedre, men sliter fortsatt voldsomt. Føler ikke noen tilknytning til babyen.. [:(] Føler alt bare er et ork, og greier ikke å forholde meg til han annet enn det "mekaniske" - skifte på, bade, gi mat til osv.. har store problemer med å snakke til han f.eks.. Fantaserer om å bli hardt skadet og havne i koma, eller dø... bare for å slippe unna.. [:(]


Jeg har nøyaktig det samme. Jeg fantaserer om å dø, og i perioder tenker jeg veldig mye på det. Fantaserer liksom om å bare kjøre rett i en fjellvegg eller noe. Jeg er ikke der at jeg faktisk har lyst til å gjennomføre det, men jeg ønsker meg vekk ja.

Og tenk, jeg har ikke hatt noen av disse problemene som mange av dere andre beskriver. Jenta mi kom til termin, og hun var frisk og rask og stor, ammingen var null problem, hun sov om natta og gjør enda det, og likevel...

Jeg har hatt andre problemer da. Syns selv svangerskapet var tøft, fødselen var grusom, og jeg la på meg mye så jeg slet med selvbildet og jeg var fysisk helt nedbrutt, i tillegg til at ingenting ble sånn som jeg forestilte meg. Jenta tok ikke smokk eller flaske, så redningen var at jeg ammet konstant.

Likevel føler jeg jo at jeg svikter enda mere, fordi dere andre har liksom hatt ORDENTLIGE problemer, som syke barn og perioder som faktisk har vært skikkelig vanskelige. Mestparten av det jeg har gjennomgått er sikkert ting som kunne ha vært unngått om jeg hadde vært flinkere til å ta vare på meg selv fysisk før jeg ble gravid og under svangerskapet, og om jeg hadde vært en flinkere mamma som ikke bare trøstet med pupp hele tiden fordi det var det enkleste.

Det er så mye forskjellig som utløser det, men likevel sitter vi her alle og har det like vondt, og går igjennom så mye likt. [&o]
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp