Jeg vil bare si (ang. å "angre" på barna) *litt om depresjon*

Oh Dear

Oh Dear

Forumet er livet
VIP
Januar 2017
Det er altså så godt å lese at det er såpass mange som har slitt med manglende morsglede/kjærlighet, fødselsdepresjoner, eller andre ting som gjør at man i perioder kanskje angrer litt på at man fikk barn, eller på at man fikk dem akkurat da, eller at man bare har det vanskelig.

Misforstå meg ikke, jeg syns så klart det er leit at noen skal ha det sånn,
det er jo ikke noe jeg ønsker.
Men det er en lettelse å få bekreftet at det ikke bare er meg!
At det er vanlig, at det kan ta bare noen uker eller flere år, og at dere er tøffe og innrømmer det!

Det er så fint at vi kan hjelpe hverandre på den enkle måten, gjennom å være ærlig om det vi helst ikke forteller.
Ved å opprettholde tabuet er det vanskeligere for folk å få hjelp, sånn er det bare.

Så tusen takk for at dere deler litt. [:)]

Sender en stor klem til alle mammaene, både dere som har slitt tidligere og dere som sliter nå.
Klemmer også til dere andre mammaer, som ikke har slitt selv, men som ikke dømmer oss som gjør det.
 
ORIGINAL: toneany

Det er altså så godt å lese at det er såpass mange som har slitt med manglende morsglede/kjærlighet, fødselsdepresjoner, eller andre ting som gjør at man i perioder kanskje angrer litt på at man fikk barn, eller på at man fikk dem akkurat da, eller at man bare har det vanskelig.

Misforstå meg ikke, jeg syns så klart det er leit at noen skal ha det sånn,
det er jo ikke noe jeg ønsker.
Men det er en lettelse å få bekreftet at det ikke bare er meg!
At det er vanlig, at det kan ta bare noen uker eller flere år, og at dere er tøffe og innrømmer det!

Det er så fint at vi kan hjelpe hverandre på den enkle måten, gjennom å være ærlig om det vi helst ikke forteller.
Ved å opprettholde tabuet er det vanskeligere for folk å få hjelp, sånn er det bare.

Så tusen takk for at dere deler litt. [:)]

Sender en stor klem til alle mammaene, både dere som har slitt tidligere og dere som sliter nå.
Klemmer også til dere andre mammaer, som ikke har slitt selv, men som ikke dømmer oss som gjør det.


Ja, syntes ikke at det skal bli borte i mørket liksom, siden det er ganske mange som har hatt/har  det sånn:) man burde få lov til å være åpen om det, uten at noen dømmer den personen:)
 
Jeg kunne aldri finne på og dømme sånne ting, for jeg har INGEN anelse om hvordan der er, og dermed har jeg ingen rett til og uttale meg negativt.
Jeg syntes dere er supre som er ærlige om noe som må ha vært ufattelig tungt for dere!
 
Veldig enig med deg toneany.For hver person som tørr å si det,blir det enklere for en annen å få hjelp[:)]
 

Det er ingen god følelse for oss som har det slikt, og det blir ikke bedre av at andre dømmer oss nei.
 
Helt enig.. Noen ganger må man få si alle de tingene som alle andre bare tenker..

Å ha små barn er en stor påkjenning og i perioder er det helt naturlig å tenke at en annen situasjon hadde vært bedre..

Jeg har dager der jeg misunner den single venninden min som kun har seg selv å tenke å bruke penger på..!!

Det betyr ikke at jeg ville vært foruten mine barn..;)
 
ORIGINAL: Tyttebæra

Jeg kunne aldri finne på og dømme sånne ting, for jeg har INGEN anelse om hvordan der er, og dermed har jeg ingen rett til og uttale meg negativt.
Jeg syntes dere er supre som er ærlige om noe som må ha vært ufattelig tungt for dere!


Det er også veldig godt å få bekreftet at ikke alle de som ikke har hatt fødselsdepresjon dømmer oss.
Spesielt fordi jeg tror vi dømmer oss selv veldig hardt, jeg gjorde/gjør ihvertfall det. Det blir liksom en ond sirkel hvor vi har vonde tanker og følelser, og så tenker vi stygt om oss selv fordi vi har disse tankene og ikke er bedre mødre, og så får vi det enda værre igjen, og dømmer oss selv enda værre.

Det er tøft altså. [8|]
 
ORIGINAL: forvirretmor

Veldig enig med deg toneany.For hver person som tørr å si det,blir det enklere for en annen å få hjelp[:)]


Helt klart. [:)]
 
Fin tråd!
Jeg har selv hatt en sen fødselsdepresjon, og det er seriøst det tøffeste jeg har vært igjennom.
INGEN som ikke har opplevd en depresjon kan sette seg inn i det helvetet.
Så jeg slenger meg på de klemmene dine, toneany - både tar og gir [:D]
 
Heldigvis gikk ikke min tunge tid utover min kjærlighet til sønnen min, men tungt var det fordiom.
 
Til alle dere som sliter:
Det GÅR over med tida, og dere er IKKE alene [:)]
 
Veldig enig med deg[:)]
Godt å vite man ikke er alene!
 
ORIGINAL: toneany

ORIGINAL: Tyttebæra

Jeg kunne aldri finne på og dømme sånne ting, for jeg har INGEN anelse om hvordan der er, og dermed har jeg ingen rett til og uttale meg negativt.
Jeg syntes dere er supre som er ærlige om noe som må ha vært ufattelig tungt for dere!


Det er også veldig godt å få bekreftet at ikke alle de som ikke har hatt fødselsdepresjon dømmer oss.
Spesielt fordi jeg tror vi dømmer oss selv veldig hardt, jeg gjorde/gjør ihvertfall det. Det blir liksom en ond sirkel hvor vi har vonde tanker og følelser, og så tenker vi stygt om oss selv fordi vi har disse tankene og ikke er bedre mødre, og så får vi det enda værre igjen, og dømmer oss selv enda værre.

Det er tøft altså. [8|]

Som jeg skulle skrevet det selv, var akkurat slik jeg hadde det Toneany
*klemmer*
 
Da jeg fikk mi første jente kom morskjærligheten med en gang, men hadde barseltårer og var drit redd for å ikke klare det likevell.
Men gleden over ei perfekt jente kom fort.[:)]

Da jeg fikk nr 2 ,18 mnd senere gikk det litt værre.
Han var like perfekt, men fikk ikke morskjærligheten + at han gråt når jeg bada og skifta på han, noe eldste jenta aldri gjorde, så jeg trodde han var unormal.Husker jeg fikk klump i halsen allerede på føden, nå lurte jeg virkelig på om jeg hadde gjort noe dumt i å få han osv. huff[&o]
Jeg husker at jeg hadde lyst til å gi han bort, jeg skjøv han litt ifra meg og gråt masse selv.
Det er jeg ikke redd for å si for jeg vet at det skjer mange.Var jo glad i han på en måte for det, men ikke sånn årntlig årntlig.

Ikke før han var blitt 3 mnd jeg ble like glad i han og "tok han til meg igjen"
Fy som jeg angrer på de stygge tankene jeg hadde i hodet om gutten min.
Bare fordi han kunne finne på å gråte under bleieskifte, så følte jeg han var unormal og vanskelig.
Det var en tung periode, men jeg kom meg ut av det og nå er jeg bare happy igjen for begge mine to nydeligheter[:)]
 
Jeg viste ikke hvordan det var å få barn. Trudde morsfølelsen kom med en gang jeg fikk se ungen[:-] Så jeg ble sjokka og skuffa over meg selv. Og skulle ønske det var snakka mer om[:)][;)]
 
Bra tråd!

Jeg hadde depresjon som ble forverret ved svangerskap/fødsel. Følte meg helt alene om det, for på terminforumet der jeg hang så skrev alle om hvor lykkelige de var og hvor høyt de elsket babyene sine. Skrev det jeg også siden alle andre gjorde det, men følte meg helt tom innvendig og syntes så synd på gutten min som fikk den forferdelige mammaen.. Gikk konstant og håpet på at noe fælt skulle skje meg slik at jeg havnet på sykehus eller noe, orket ikke hverdagen.

Fikk heldigvis hjelp i psykeratritjenesten, og sluttet å henge på forumet. Husker fremdeles den første gangen jeg kjente at jeg var skikkelig glad i gutten min [:D] (han var da 8 mnd..)
 
*Klem* til dere alle[:)] Må tørke en tåre når jeg leser slike historier, kunne jo like godt vært meg, var nok ikke så langt unna da største var baby [:(]
 
ORIGINAL: Gitte__

Jeg viste ikke hvordan det var å få barn. Trudde morsfølelsen kom med en gang jeg fikk se ungen[:-] Så jeg ble sjokka og skuffa over meg selv. Og skulle ønske det var snakka mer om[:)][;)]


Jepp, husker jeg også tenkte det. Jeg følte meg helt rar etter fødselen, liksom nummen. Og jeg tenkte at det kom nok snart, bare jeg ble vant til det og fikk summet meg litt. Det tok vel et par uker før jeg begynte å skjønne at jeg ikke følte meg sånn som jeg syns jeg burde, og rundt 1-2 mnd pratet jeg med sambo om at jeg slet.

Det som egentlig gjorde det tusen ganger værre var jo at alle hele tiden spurte meg om jeg ikke var lykkelig, og om det ikke var fantastisk å ha baby. De spurte aldri hvordan jeg hadde det, bare "er det ikke flott?". Man kan jo ikke si nei da. [8|] Jeg pleide å svare hallveis på spøk at "joda, det er ikke så verst", og selv da reagerte folk.
 
Hadde selv svangerskapsdepresjon og fikk fødselsdepresjon, det ble så ille at mannen måtte sykemelde seg for å hjelpe til hjemme.
Jeg sluttet å amme etter 2 uker for jeg lå bare å grein hver gang, i tillegg til at han reagerte på melka. Og han hadde kolikk.
Jeg var virkelig ikke den beste mammaen, var ute hver eneste helg de to første mnd omtrent, bare for å slippe tanken på gutten. Ville bare ha han vekk.

Fikk raskt hjelp av dps, og det har hjulpet, da han var ca 4.5mnd så var det akkurat som om ting skjedde over natta. Og da jeg fikk morsfølelser/kjærlighet så var det helt ubeskrivelig, og jeg har klandret meg så utrolig siden den gang, at hele barseltida og spedbarnstida ble ødelagt pga depresjonen, alle de fæle tankene jeg hadde og at jeg ikke ville ta i han engang.
Nå er han mammadalt, og jeg syns egentlig det er litt moro, for da føler jeg ikke at han gikk 'glipp' av så mye av meg den første tiden :)

Jeg bare håper virkelig ikke det samme vil skje med nr to.

Men det som var veldig kjedelig var nok min mor. Hu påstod at jeg sluttet å amme for at jeg heller ville røyke (vanlig sigg), og da jeg fortalte hvorfor jeg sluttet og at jeg slet så var alt hu sa, ja så ta kontakt med legen, hvis ikke så ringer jeg barnevernet.
Det var alt hun sa.
 
ORIGINAL: halt0

Hadde selv svangerskapsdepresjon og fikk fødselsdepresjon, det ble så ille at mannen måtte sykemelde seg for å hjelpe til hjemme.
Jeg sluttet å amme etter 2 uker for jeg lå bare å grein hver gang, i tillegg til at han reagerte på melka. Og han hadde kolikk.
Jeg var virkelig ikke den beste mammaen, var ute hver eneste helg de to første mnd omtrent, bare for å slippe tanken på gutten. Ville bare ha han vekk.

Fikk raskt hjelp av dps, og det har hjulpet, da han var ca 4.5mnd så var det akkurat som om ting skjedde over natta. Og da jeg fikk morsfølelser/kjærlighet så var det helt ubeskrivelig, og jeg har klandret meg så utrolig siden den gang, at hele barseltida og spedbarnstida ble ødelagt pga depresjonen, alle de fæle tankene jeg hadde og at jeg ikke ville ta i han engang.
Nå er han mammadalt, og jeg syns egentlig det er litt moro, for da føler jeg ikke at han gikk 'glipp' av så mye av meg den første tiden :)

Jeg bare håper virkelig ikke det samme vil skje med nr to.

Men det som var veldig kjedelig var nok min mor. Hu påstod at jeg sluttet å amme for at jeg heller ville røyke (vanlig sigg), og da jeg fortalte hvorfor jeg sluttet og at jeg slet så var alt hu sa, ja så ta kontakt med legen, hvis ikke så ringer jeg barnevernet.
Det var alt hun sa.


Herregud for en dustete måte å gjøre det på da.
Det er bra at hun oppfordret deg til å kontakte lege, men å TRUE deg til deg?
Ærlig talt.

Når jeg leser om dere som hadde depresjoner og "vanskelige" barn, så får jeg nesten enda litt mer dårlig samvittighet.
Sofie hadde aldri vondt i magen som vi merket, hun var egentlig en englebaby.
Det eneste problemet vårt var at hun ikke ville ta flaske eller smokk i det hele tatt, og hun likte ikke å ligge på gulvet når hun var baby. Dermed hang hun fast i puppen min hele tiden. Og jeg var en av de heldige som ikke hadde noen problemer med å få ammingen i gang, jeg hadde melk i massevis og hun elsket puppen, men jeg holdt på å bli gal av det.
Jeg ammet henne i søvn hver kveld i 4 mnd, og til hver blund, fordi det var den letteste utveien fordi jeg bare ikke klarte å høre på at hun gråt og maste, så jeg ammet mens jeg gråt. Jeg følte litt at hun var en slags "parasitt" som hadde tatt over hele livet mitt, og jeg hatet meg selv for å tenke sånn. Og så tror jeg jo litt at jeg ville ha henne på avstand, og kanskje ubevisst fremdeles sender ut slike signaler, og dermed blir hun enda mer oppsatt på å være sammen med meg.

Dette siste er også behandleren min hos vup enig i. [8|]
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp