Det er under et år siden jeg var gravid sist!
Da endte det i keisersnitt. Etter å ha blitt satt igang pga svangerskapsforgiftning med 3+ på proteinurin og forhøyet BT over tre uker. Da jeg endelig bikket 37uker satte de igang med ballong. Jeg var alene på sykehuset og mannen min lå på et hotell i fødebyen i mange dager. Vi kom til sykehuset en tirsdag med lovnad om å bli satt igang, jeg måtte stå i kø før det ble min tur å settes igang. Torsdag ble jeg satt igang med ballong. Så falt den ut. Så ble jeg forkjølet og ble satt i karantene, tok en koronatest og de sa at jeg jeg ikke hadde fått svar før babyen kom så kunne ikke mannen min være med. Jeg fikk helt panikk så vi avventet med bidre behandling. Torsdag kom og vi startet med tabletter for å få igang rier. 8 omganger tok jeg de i. Skjedde ikke noe. Fredag fikk jeg svar på prøven, negativ. På kvelden etter å ha prøvd med ballong en gang til så tok de vannet mitt. Det var grønt og illeluktende. Så fikk jeg komme på føden fordi han måtte overvåkes nærmere nu. Mannen fikk endelig komme, etter mange dager uten hverandre. Så fikk jeg riedeypp, i 12 timer. Det var hardt uten noen form for lindring. De hadde ikke lystgass på det rommet. Jeg ble tilbudt ks klokken 12 på formiddagen etter lite framgang. Jeg takket nei og sa jeg ville ha ny runde med drypp. Fikk ny runde og fikk etter 6 timer fikk vi komme på et rom med lystgass. Så klokken 22 på kvelden søndag kom de igjen og sa at vi måtte vurdere ks pga babyen begynner å bli stresset. Jeg tok farvell med min mann og ba han passe godt på de andre barna, nå som jeg skulle dø. Det føltes om at jeg skulle avlives og dette var slutten. Klokken 22.44 var han ute. Han hadde navlesnoren 3,5 ganger rundt halsen og han var bare 2,4kg. Jeg var lenge lei meg for at han ikke hadde hatt det godt inne i magen min. Jeg og mannen var enig om av vi ikke skulle ha flere. Jeg var redd og han var redd. Det var rett og slett traumatisk. Jeg gråt i mange uker etterpå av utmattelse og sorg over at fødselen ikke ble som vi ønsket. Corona har nok en stor skyld i det. Men her er vi igjen, venter enda et barn sammen <3 Jeg bare vet ikke hvordan jeg skal angripe alle følelsene jeg har rundt dette svangerskapet.
Da endte det i keisersnitt. Etter å ha blitt satt igang pga svangerskapsforgiftning med 3+ på proteinurin og forhøyet BT over tre uker. Da jeg endelig bikket 37uker satte de igang med ballong. Jeg var alene på sykehuset og mannen min lå på et hotell i fødebyen i mange dager. Vi kom til sykehuset en tirsdag med lovnad om å bli satt igang, jeg måtte stå i kø før det ble min tur å settes igang. Torsdag ble jeg satt igang med ballong. Så falt den ut. Så ble jeg forkjølet og ble satt i karantene, tok en koronatest og de sa at jeg jeg ikke hadde fått svar før babyen kom så kunne ikke mannen min være med. Jeg fikk helt panikk så vi avventet med bidre behandling. Torsdag kom og vi startet med tabletter for å få igang rier. 8 omganger tok jeg de i. Skjedde ikke noe. Fredag fikk jeg svar på prøven, negativ. På kvelden etter å ha prøvd med ballong en gang til så tok de vannet mitt. Det var grønt og illeluktende. Så fikk jeg komme på føden fordi han måtte overvåkes nærmere nu. Mannen fikk endelig komme, etter mange dager uten hverandre. Så fikk jeg riedeypp, i 12 timer. Det var hardt uten noen form for lindring. De hadde ikke lystgass på det rommet. Jeg ble tilbudt ks klokken 12 på formiddagen etter lite framgang. Jeg takket nei og sa jeg ville ha ny runde med drypp. Fikk ny runde og fikk etter 6 timer fikk vi komme på et rom med lystgass. Så klokken 22 på kvelden søndag kom de igjen og sa at vi måtte vurdere ks pga babyen begynner å bli stresset. Jeg tok farvell med min mann og ba han passe godt på de andre barna, nå som jeg skulle dø. Det føltes om at jeg skulle avlives og dette var slutten. Klokken 22.44 var han ute. Han hadde navlesnoren 3,5 ganger rundt halsen og han var bare 2,4kg. Jeg var lenge lei meg for at han ikke hadde hatt det godt inne i magen min. Jeg og mannen var enig om av vi ikke skulle ha flere. Jeg var redd og han var redd. Det var rett og slett traumatisk. Jeg gråt i mange uker etterpå av utmattelse og sorg over at fødselen ikke ble som vi ønsket. Corona har nok en stor skyld i det. Men her er vi igjen, venter enda et barn sammen <3 Jeg bare vet ikke hvordan jeg skal angripe alle følelsene jeg har rundt dette svangerskapet.
Jeg har selv født vaginalt fem ganger, på tre forskjellige sykehus. Jeg har hatt lang fødsel, kort fødsel, styrtfødsler, igangsatte fødsler, med epidural og uten. De har altså vært ganske forskjellige, men fellesnevneren er at jeg har følt meg trygg og ivaretatt hele veien! Håper så inderlig for dere at dere får en god opplevelse denne gangen