D
Deppa
Guest
Jeg har en 2 åring og er gravid med nr 2. Førstemann er et fantastisk, intelligent og ekstremt krevende barn. Husker feks over 15 bøker utennatt nesten helt riktig, kan over 20 barnesanger og krever hele tiden riktige, utfyllende og gode svar på alle spørsmål om alt mellom himmel og jord. Jeg har ekstrem svangerskapskvalme denne gangen og hadde alvorlige svangerskapsforgiftning med førstemann. Jeg er så sliten, lunta er nærmest ikke eksisterende, jeg brøler til eldstemann konstant og jeg har mest lyst til å stenge døra til soverommet og dra. Jeg blir så utrolig sinna når jeg for 10 gang i løpet av kort tid blir lugget (liker å kose med håret mitt), når rampen klatrer på kjøkkenben for ørtene gang og konstant gjør ting som ikke er lov, jeg får lyst til å gi en rapp på baken, men gjør det SELVFØLGELIG IKKE.
Den siste uka har vi vært hjemme sammen hele satans tiden pga sykdom. Og jeg blir gal. Jeg er seg så dårlig at jeg trenger minst 3-5 timer lur etter å ha levert i barnehagen og nå har jeg ikke noe pause.
Jeg var nær ved å dø under fødselen forrige gang og er livredd denne gangen, jeg klarer ikke å glede meg og etter at jeg bikka 12 uker og innså at dette kommer til å skje ble jeg helt apatisk. Jeg viste fra uke 32 forrige gang at noe var galt, men ble ikke trodd, gikk på overtid og holdt på å dø, håper på igangsettelse tidligere denne gangen.
Jeg skal på sykehuset for ekstra kontroll seinere, jeg klarer ikke å glede meg, er bare sliten og på gråten. Jeg vet ikke hva jeg vil,kanskje bare prøve å sette litt ord på tankene mine. Jeg har snakket med legen om det og hun gav meg en henvisning som jeg skulle ta med i dag til kontrollen for å kanskje få litt mer oppfølging.
Den siste uka har vi vært hjemme sammen hele satans tiden pga sykdom. Og jeg blir gal. Jeg er seg så dårlig at jeg trenger minst 3-5 timer lur etter å ha levert i barnehagen og nå har jeg ikke noe pause.
Jeg var nær ved å dø under fødselen forrige gang og er livredd denne gangen, jeg klarer ikke å glede meg og etter at jeg bikka 12 uker og innså at dette kommer til å skje ble jeg helt apatisk. Jeg viste fra uke 32 forrige gang at noe var galt, men ble ikke trodd, gikk på overtid og holdt på å dø, håper på igangsettelse tidligere denne gangen.
Jeg skal på sykehuset for ekstra kontroll seinere, jeg klarer ikke å glede meg, er bare sliten og på gråten. Jeg vet ikke hva jeg vil,kanskje bare prøve å sette litt ord på tankene mine. Jeg har snakket med legen om det og hun gav meg en henvisning som jeg skulle ta med i dag til kontrollen for å kanskje få litt mer oppfølging.
