Jeg har alltid vert veldig sterk psykisk, noe flere har påpekt. Med tanke på en veldig vanskelig oppvekst (seksuelt misbruk i 3 år, mamma døde når jeg var 13, barnevern, forsterfamilie, skilte søsken og mye mer) har jeg hatt det utrolig bra uten noen plager, men nå, etter at jeg fikk mitt første barn så er jeg så nervøs og sliter så med mange ekle tanker om skumle scenarier. Jeg ser for meg det verste og er livredd. Alt fra innbrudd, overfall, voldtekt og også at jenta mi blir tatt. Jeg tørr nesten ikke å gå ut, har bare vert ute å trillet alene 2 ganger, hun er 6 uker i morra... Burde ha trillet utallige ganger, men jeg blir overvelmet av følelser, om jeg kan nesten kalle det angst...?
Det er veldig rart, for det var mannen som slet med nerver før, men her har medisinene og mange timer i terapi fungert veldig bra for han så jeg føler vi har bytta.., han hadde foresten alle symptomer under graviditeten da, Ikke jeg jeg prater mye med han om det og han syns det er trist at jeg føler det slik, for han vet godt hvordan det er.
Flere som sliter med for mange nerver nå? Regner med at det er alle hormonene som river i meg, håper ikke det vedvarer og at det er dette en kaller morsinnstingtet...
Jentungen har det heldigvis bra da det ser ikke ut til å påvirke henne. Vi sitter å koser oss og jeg syns ikke det er et problem å ha henne "hengende i puppen" hele dagen, for elsker nærheten <3 jeg er også veldig klengete på mannen min, noe jeg ikke var før, heldigvis er mannen bare lykkelig over det, for han sa det stadig at han håpet jeg ville bli mer søkende og kosen. Å det har jeg virkelig blitt. <3
Så dette er både possitivt og negativt kan en si...
Det er veldig rart, for det var mannen som slet med nerver før, men her har medisinene og mange timer i terapi fungert veldig bra for han så jeg føler vi har bytta.., han hadde foresten alle symptomer under graviditeten da, Ikke jeg jeg prater mye med han om det og han syns det er trist at jeg føler det slik, for han vet godt hvordan det er.
Flere som sliter med for mange nerver nå? Regner med at det er alle hormonene som river i meg, håper ikke det vedvarer og at det er dette en kaller morsinnstingtet...
Jentungen har det heldigvis bra da det ser ikke ut til å påvirke henne. Vi sitter å koser oss og jeg syns ikke det er et problem å ha henne "hengende i puppen" hele dagen, for elsker nærheten <3 jeg er også veldig klengete på mannen min, noe jeg ikke var før, heldigvis er mannen bare lykkelig over det, for han sa det stadig at han håpet jeg ville bli mer søkende og kosen. Å det har jeg virkelig blitt. <3
Så dette er både possitivt og negativt kan en si...
Last edited: