Hedvig
Flowerpower
Før helgen var vi på ul og fikk konstatert ma. Jeg skulle vært nesten 11 fullgåtte uker, men lille sluttet å vokse 8 dager før. Jeg var på sykehuset morgenen etter for undersøkelse og for å bli satt opp til utskrapning. Jeg blødde litt etter undersøkelsen, men ikke mer enn spotting og jeg hadde ikke vondt. Livmorhalsen var lukket og lang på ul så jeg regnet ikke med at noe ville skje før operasjonen neste dag. Men jeg tok feil. Etter noen timers bytur kom vi hjem og jeg begynte å styrtblø. Når jeg kom meg på badet og fikk av klærne kom den lille. Så merkelig liten en, med øyne, ryggrad og anlegg til armer. Ikke større enn ytterste del av tommelen min. Men tydelig et lite menneske. Min lille.
Etter to timers styrtblødning i dusjen ble jeg uvel og svimmel, så jeg ringte et vennepar fordi jeg var alene med barna. De kom med engang, han tok seg av barna og hun hjalp meg. På ett tidspunkt har jeg besvimt og ambulanse ble tilkalt. Alt som blir lagt under meg er utblødd på noen minutter, så jeg ender på sykehuset hvor de jobber med å kontrollere blødningene. Det er kveld før jeg er ordentlig bevisst, fordi jeg enda blør ut sykehusbleiene på 10 minutter blir jeg operert akutt rundt midnatt. Operasjonen var heldigvis det som skulle til.
Det har vært vonde dager. Legen anslo blodtap på over en liter, så jeg har fått to poser blod og er nå på bedringens vei. Men sitter igjen i sjokk og kjenner at dette er vondt. Etter fire barn og 9 års forumfartstid var jeg ikke forberedt på at en akutt abort kunne oppleves slik og at dette i det hele tatt kunne skje. Jeg skriver dette for å melde meg ut av februarklubben men også for å høre om det er noen andre som har opplevd det sånn. Hvordan sto dere i det? Og hvis noen i fremtiden opplever dette ønsker jeg ikke at de blir så alene som jeg har vært nå. Jeg har ligget i akuttsengen og tårene bare trillet og jeg fikk ikke stoppet dem. Fremdeles kommer de. Og tanken på den lille som jeg ikke kunne gjøre annet for enn å legge i papir i søpla.
Jeg skulle gjerne visst om dette før. Takk for at du tok deg tid å lese. Og ta godt vare på småbabyene deres.
Etter to timers styrtblødning i dusjen ble jeg uvel og svimmel, så jeg ringte et vennepar fordi jeg var alene med barna. De kom med engang, han tok seg av barna og hun hjalp meg. På ett tidspunkt har jeg besvimt og ambulanse ble tilkalt. Alt som blir lagt under meg er utblødd på noen minutter, så jeg ender på sykehuset hvor de jobber med å kontrollere blødningene. Det er kveld før jeg er ordentlig bevisst, fordi jeg enda blør ut sykehusbleiene på 10 minutter blir jeg operert akutt rundt midnatt. Operasjonen var heldigvis det som skulle til.
Det har vært vonde dager. Legen anslo blodtap på over en liter, så jeg har fått to poser blod og er nå på bedringens vei. Men sitter igjen i sjokk og kjenner at dette er vondt. Etter fire barn og 9 års forumfartstid var jeg ikke forberedt på at en akutt abort kunne oppleves slik og at dette i det hele tatt kunne skje. Jeg skriver dette for å melde meg ut av februarklubben men også for å høre om det er noen andre som har opplevd det sånn. Hvordan sto dere i det? Og hvis noen i fremtiden opplever dette ønsker jeg ikke at de blir så alene som jeg har vært nå. Jeg har ligget i akuttsengen og tårene bare trillet og jeg fikk ikke stoppet dem. Fremdeles kommer de. Og tanken på den lille som jeg ikke kunne gjøre annet for enn å legge i papir i søpla.
Jeg skulle gjerne visst om dette før. Takk for at du tok deg tid å lese. Og ta godt vare på småbabyene deres.
Last edited:
