Jeg bare gråter! hjelp..

[Sykepleiermamma]

Jeg ble overlykkelig når jeg ble gravid, har ikke vert sammen med barnefaren så lenge 5 mnd, har en sønn fra før 4år, og nå plutselig nå, en uke etter positiv test har jeg fått helt kula, overtenker alt, gråter og gråter, tenker på den stakkars sønnen min som må dele mamma, bytte bhg, flytte og alle forandringer. 3år siden jeg flyttet fra 4åringen sin pappa, så det har jo liksom kun vert med og lillegutt. Jeg er bare så redd nå for at jeg faktisk har gjort en "feil" i forhold til å blitt gravid så fort, eller om dette er hormonene som styrer.. :"( vet ikke helt hva jeg ville med denne tråden, men kanskje bare lufte det!! Var så lang nede i stad at jeg tenkte at eneste utvei er å ta abort (alt for dramatisk)!!!

 

[Isis]

Det er lov å gråte

Tenk så kjekt å få en bror eller ei søster! Du klarer helt sikkert å gi han masse oppmerksomhet slik at han ikke føler seg alene, men en del av den nye familiekonstelasjonen. Kanskje han kan være med å tegne til det nye bare eller foreslå navn? Kanskje snakke om hvordan det var når det var ham som var inni magen? Barn takler forandringer bra dette går nok helt fint. Husk å del bekymringene med den nye pappaen. Han kan sikkert hjelpe til med å tenke annerledes.

 

[Sykepleiermamma]

Det er lov å gråte

Tenk så kjekt å få en bror eller ei søster! Du klarer helt sikkert å gi han masse oppmerksomhet slik at han ikke føler seg alene, men en del av den nye familiekonstelasjonen. Kanskje han kan være med å tegne til det nye bare eller foreslå navn? Kanskje snakke om hvordan det var når det var ham som var inni magen? Barn takler forandringer bra dette går nok helt fint. Husk å del bekymringene med den nye pappaen. Han kan sikkert hjelpe til med å tenke annerledes.

Og tårene triller igjen når jeg leser svaret ditt <3 takk, gode ord som hjelper!!

 

[Izzy82]

Heisan.. Høres veeeldig ut som hormoner dette da. Gode nyheter igrunn, for innen et par uker (hverfall i mitt tilfelle) ble ting myye lettere. Jeg var også veldig glad først ..og så kom den snikende uroen, så kom masse følelser og hormoner (frykt) ....fordi typen ikke hadde klippet plenen fikk jeg helt hetta. I ettertid ser jeg hvor pms det var lol. Din første innskytelse var glede men du er i en sårbar situasjon og må mentalt gjennom alle skrekkscenarioene ...
Men etterhvert sjønner du at det ikke er så farlig og koser deg med spiren det er hverfall det jeg tror. Flott at du tenker på alle i situasjonen da, du virker både empatisk og reflektert og det er et stort pluss.

 

[Rock Mommy]

Jeg ble overlykkelig når jeg ble gravid, har ikke vert sammen med barnefaren så lenge 5 mnd, har en sønn fra før 4år, og nå plutselig nå, en uke etter positiv test har jeg fått helt kula, overtenker alt, gråter og gråter, tenker på den stakkars sønnen min som må dele mamma, bytte bhg, flytte og alle forandringer. 3år siden jeg flyttet fra 4åringen sin pappa, så det har jo liksom kun vert med og lillegutt. Jeg er bare så redd nå for at jeg faktisk har gjort en "feil" i forhold til å blitt gravid så fort, eller om dette er hormonene som styrer.. :"( vet ikke helt hva jeg ville med denne tråden, men kanskje bare lufte det!! Var så lang nede i stad at jeg tenkte at eneste utvei er å ta abort (alt for dramatisk)!!!

Kjenner meg så godt igjen!!!! Vi har nettopp flytta og byttet bhg til min 4 åring, ny mann i livet og nå preggers (vært sammen litt over et år). Fikk totalpanikk for noen uker siden jeg og, spess med tanke på det nye livet til kiddo og nå skal jeg liksom "ødelegge" alt for han igjen med en unge som stjeler mammaen hans fra han.

Kom bare til slutt frem til at jeg har det veldig stabilt, og barna i denne aldern er veldig tilpassningsdyktige! Uansett har vi også 9 (lange) mnd på å forberede kiddo på en ny en, og det er jo kos med søsken!

Må dere flytte, ikke typen? Er han positiv til det hele? Er han mental klar for familie?

Gjerne hyl ut til meg, for jeg kjenner panikken din så godt og følte meg så alene som ikke ønska det lille livet vi selv hadde valgt.... :-/ men panikken forsvinner, garantert!

 

[Sykepleiermamma]

Heisan.. Høres veeeldig ut som hormoner dette da. Gode nyheter igrunn, for innen et par uker (hverfall i mitt tilfelle) ble ting myye lettere. Jeg var også veldig glad først ..og så kom den snikende uroen, så kom masse følelser og hormoner (frykt) ....fordi typen ikke hadde klippet plenen fikk jeg helt hetta. I ettertid ser jeg hvor pms det var lol. Din første innskytelse var glede men du er i en sårbar situasjon og må mentalt gjennom alle skrekkscenarioene ...
Men etterhvert sjønner du at det ikke er så farlig og koser deg med spiren det er hverfall det jeg tror. Flott at du tenker på alle i situasjonen da, du virker både empatisk og reflektert og det er et stort pluss.

Takk kjære deg! Ufattelig godt å høre at dette er normalt.. Og mest sannsynlig hormonelt, er jo som.du sier, jeg ble jo først overlykkelig. Men det er jo litt skremmende også. Og kanskje bare naturlig og bra (!!) at man også tar det litt på alvor )

 

[R_28]

Litt i samme situasjon her også. Vi har flyttet, skal bytte bhg straks, kun vært sammen i 1år (men kjent hverandre i 6).. Jeg ble først kjempeglad, så skikkelig stressa..
Mange tanker.. Kommer jeg til å ende opp som alenemamma til 2 etter noen år? Vil jenta mi få like mye oppmerksomhet, kommer hun til å føle at vi setter henne til side.. Tror det er veldig normale tanker og det hjalp veldig å prate med sambo om det

 

[Sykepleiermamma]

Kjenner meg så godt igjen!!!! Vi har nettopp flytta og byttet bhg til min 4 åring, ny mann i livet og nå preggers (vært sammen litt over et år). Fikk totalpanikk for noen uker siden jeg og, spess med tanke på det nye livet til kiddo og nå skal jeg liksom "ødelegge" alt for han igjen med en unge som stjeler mammaen hans fra han.

Kom bare til slutt frem til at jeg har det veldig stabilt, og barna i denne aldern er veldig tilpassningsdyktige! Uansett har vi også 9 (lange) mnd på å forberede kiddo på en ny en, og det er jo kos med søsken!

Må dere flytte, ikke typen? Er han positiv til det hele? Er han mental klar for familie?

Gjerne hyl ut til meg, for jeg kjenner panikken din så godt og følte meg så alene som ikke ønska det lille livet vi selv hadde valgt.... :-/ men panikken forsvinner, garantert!

Jeg sender deg privat melding jeg!! Godt å høre flere i lik situasjon. Jeg har jo i utgangspunktet litt dårlig samvittighet for at jeg ikke klarte være sammen med 4åringen sin pappa, forde om det på alle mulige områder var det riktige. Så skal jeg plutselig flytte kommune, bhg og bli mamma på ny. Heldigvis er sønnen min en veldig omsorgsfull gutt, og en trygg gutt som.lett kommer i kontakt og leik med andre

Nye typen er overlykkelig, han er ti år eldre enn meg og evig takknemlig for at han endelig har funnet "den rette" (mener han selv da). han er en stor støtte og trøtt, og er mye mer rasjonell eller det jeg er nå.. Stakkars fyr.. Men han fikser det så bra, og sier alltid de rette tingene (kanskje fordi han er litt redd nå for å si noe feil) haha..

Tusen takk kjære deg <3

 

[Rock Mommy]

Godt det er flere av "oss" som har barn fra før som er flytta på og ny mann hjelper å prate om det, noe jeg ikke er så god på

Veldig bra med en stabil mann! Det er det beste utgangspunktet, og er det ikke verdens beste kompliment å få høre at du er den rette og vil ha barn med deg?

 

[Rimfrost92]

Jeg ble overlykkelig når jeg ble gravid, har ikke vert sammen med barnefaren så lenge 5 mnd, har en sønn fra før 4år, og nå plutselig nå, en uke etter positiv test har jeg fått helt kula, overtenker alt, gråter og gråter, tenker på den stakkars sønnen min som må dele mamma, bytte bhg, flytte og alle forandringer. 3år siden jeg flyttet fra 4åringen sin pappa, så det har jo liksom kun vert med og lillegutt. Jeg er bare så redd nå for at jeg faktisk har gjort en "feil" i forhold til å blitt gravid så fort, eller om dette er hormonene som styrer.. :"( vet ikke helt hva jeg ville med denne tråden, men kanskje bare lufte det!! Var så lang nede i stad at jeg tenkte at eneste utvei er å ta abort (alt for dramatisk)!!!

Jeg er i nesten akuratt samme situasjon nå! Har en 4 år gammel jente, vært kun med og hun siden hun var 8mnd. vært sammen med kjkjæresten i 6 mnd denne mnd. Ikke planlagt graviditet. Mye å finne ut av i forhold til boplass og slikt.

Skal love deg at jeg har hatt mine rundet med gråting, og vært bestemt på å ta vekk. til og med bestilt time på gynekologisk poliklinikk for abort. Men så er det også positive ting med baby. Min datter vil elske å få ett søsken, og selvom det er nytt så er forholdet våres veldig bra.

Blir nok tøft, men vi har bestemt oss for at vi skal klare det

 

[Sykepleiermamma]

Litt i samme situasjon her også. Vi har flyttet, skal bytte bhg straks, kun vært sammen i 1år (men kjent hverandre i 6).. Jeg ble først kjempeglad, så skikkelig stressa..
Mange tanker.. Kommer jeg til å ende opp som alenemamma til 2 etter noen år? Vil jenta mi få like mye oppmerksomhet, kommer hun til å føle at vi setter henne til side.. Tror det er veldig normale tanker og det hjalp veldig å prate med sambo om det

Godt høre at det er så "vanlig" jeg tror det kommer til å gå kjempe bra for oss alle jeg! Hjalp veldig å snakke med samboer her også har letta litt, men jaggu ekkelt å miste så kontroll på seg selv og tankene :/

 

[Annanna]

Jeg griner riktignok ikke, men det gnager skikkelig at lille vennen min må begynne å dele på alt, særlig mamma og pappa.. Men jeg veit hvor uendelig godt hu har av det, og hvor stor glede de vil ha av hverandre. Og hva hvis vi blir borte? Da blir hu ihvertfall ikke igjen helt aleine. Så jeg prøver å trøste meg med det, samtidig som det et litt vondt også..

 

[Sykepleiermamma]

Jeg er i nesten akuratt samme situasjon nå! Har en 4 år gammel jente, vært kun med og hun siden hun var 8mnd. vært sammen med kjkjæresten i 6 mnd denne mnd. Ikke planlagt graviditet. Mye å finne ut av i forhold til boplass og slikt.

Skal love deg at jeg har hatt mine rundet med gråting, og vært bestemt på å ta vekk. til og med bestilt time på gynekologisk poliklinikk for abort. Men så er det også positive ting med baby. Min datter vil elske å få ett søsken, og selvom det er nytt så er forholdet våres veldig bra.

Blir nok tøft, men vi har bestemt oss for at vi skal klare det

Kanskje det er litt bra med sidde hormonene også? Kanskje vi får gransket litt og åpnet litt i tankebanene før man blir mamma, og at det kanskje til og med kan forebygge en mulig depresjon fordi man snakker om ting, tenker over ting og lar man selv føle og kjenne på de utfordrende ringene også, ikke bare den enorme glede man kjenner, og som samfunnet forventer at man skal føle. Det er jo desverre fortsatt litt tabu med disse destruktive, negative tankene og følelsene rundt svangerskapet og fødselen..

Dere er noen flotte, ekte damer takk for gode ord, dette hjalp faktisk veldig!!

 

[minlillestoreverden]

Jeg gråter masse selv, og har dager som er forferdelig mørke og tunge! Kan føle meg helt på bånn i det ene sekundet, mens alt er perfekt i det andre sekundet! Husker ikke at jeg var slik sist :/ er nok hormonene! Og det er helt greit å gråte

 

[Sykepleiermamma]

Jeg gråter masse selv, og har dager som er forferdelig mørke og tunge! Kan føle meg helt på bånn i det ene sekundet, mens alt er perfekt i det andre sekundet! Husker ikke at jeg var slik sist :/ er nok hormonene! Og det er helt greit å gråte

Jeg kan heller ikke huske det var sånn sist, men er helt ekstremt nå i allefall, føler meg som en åpen kran, uten kontroll på følelsen :/ alt ser så mørkt ut når det står på som verst :/ men er heldigvis som jeg nå forstår veldig vanlig og normalt, det er kanskje bare ikke det folk snakker mest om og vi hører mest om når man blir gravid, tristheten, tomheten og de litt paniske tankene som plutselig kan dukke litt opp..