Hei og velkommen
Da var man plutselig tilbake som prøver på forumet
Vi som hadde sagt at vi var fornøyd med å få to barn fant ut at vi faktisk begge ønsker ett barn til.
OVERSIKT:
Litt kort om meg:
- 38 år
- vært ilag med samboer nå i snart 5 år
- ble guttemamma i desember 2020
- ble jentemamma i januar 2023
- jobber på kontor i offentlig sektor
Min store drøm har hele mitt voksne liv vært å bli mamma. Da jeg bikket 30 år og fortsatt ikke så for meg at jeg kom til å få mitt største ønske oppfylt, begynte jeg å tvile på om jeg noensinne ville få drømmen oppfylt. Jeg var 34 da jeg møtte samboer. Mange syntes nok at vi gikk veldig fort frem, men vi følte at som de voksne menneskene vi var, ønsket vi å ikke «kaste bort» tid. 3 uker etter vi møttes ble vi offisielt kjærester og 3 mnd senere flyttet jeg inn. Etter ytterligere 6 mnd bestemte vi oss for at vi ønsket å prøve og få barn og heldige som vi var tok det kun 4 mnd fra jeg sluttet på pillen før to streker lyste opp mot meg
Jeg husker den gleden av å se «gravid» lyse mot meg var ubeskrivelig og tårene trillet.
Som type 1 diabetiker blir jeg fulgt nøye opp med tanke på bl.a. blodsukker og vekst av lille i magen. Jeg følte meg utrolig heldig som fikk muligheten til å hilse på lillegutt i magen mange ganger i løpet av svangerskapet, men må innrømme at det mot slutten var så mange oppfølgingstimer med jordmor, fastlege, ultralyd, øyelege og diabeteslege/-sykepleier at jeg følte jeg ikke gjorde annet enn å dra på disse avtalene.
Svangerskapet var uten de store problemene, men jeg slet veldig med søvnen og måtte gradvis trappe ned på jobb. På en måte var jeg heldig i og med at jeg gikk gravid under covid-19 og det dermed ble tilrettelagt for hjemmekontor i stor grad.
Av flere ulike årsaker valgte jeg planlagt keisersnitt (pks) da lillegutt lå i seteleie. Min største drøm, det å bli mamma, gikk i oppfyllelse på lille julaften. Vi tilbringte 5 dager på barsel før vi reiste hjem.
Selv om jeg følte jeg var forberedt på at livet kom til å endre seg etter å ha gått fra å være en familie på 2 til å bli 3 var det utrolig overveldende. Det morsinstinket er ikke til å spøke med, altså.
Jeg minnes dagen etter fødsel at jeg var inne på rommet vårt og bare stod og så på den nydelige lille gutten vår … og jeg ble grepet av en enorm panikk for at noe skulle skje med han Jeg husker jeg begynte å få hjertebank og adrenalinet begynte å pumpe … akkurat som om kroppen trodde det var en umiddelbar trussel rett i nærheten. Jeg prøvde febrilsk å skyve tanken til side for å unngå å gå helt i panikk modus. Det gikk til slutt, men fremdeles den dag i dag vil jeg innimellom føle den samme panikken gripe tak i meg.
Bare 6 mnd etter fødsel ble vi enige om å prøve på en lillebror eller -søster. Denne gangen skulle det ta et helt år før spiren satt. Men plutselig satt jeg der nok en gang med to streker som lyste opp mot meg
Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg var sikker på at det var rett før TR var på «vei inn døra».
Også denne gangen slet jeg utrolig mye med søvn, men hadde ellers et problemfritt svangerskap. Det var mye mer slitsomt denne gangen ettersom jeg også måtte ivareta 1-åringen som selvfølgelig ikke hadde noen forutsetning for å forstå at mamma trengte mye mer hvile og dermed ikke hadde energi til å leke, rase og farte rundt like mye som før.
Denne gangen la lille seg i hodeleie og jeg håpet på at jeg ville få oppleve en vaginal fødsel.
Pga. minkende fostervann ble jeg igangsatt da jeg var 37+1 og to dager senere kom lillesøster som en rakett etter fødsel som varte kun 2 t og 15 min.
Vi var overlykkelige og følte oss komplett som familie.
Det tok likevel ikke mer enn to uker før samboer nevnte (i ei bisetning) at «det hadde jo vært koselig med en til». To dager senere hadde begge ungene «skrikefest» og vi bare så på hverandre og sa «nei». Ingen av oss trengte å forklare nærmere hva vi mente med det.
6 mnd etter fødsel tok samboer opp dette med en til igjen. Vi snakket litt om det og kom frem til at det ville bli ganske tøft økonomisk. Vi måtte bl.a. kjøpt ny bil og vi trenger definitivt større plass da vi bor i ei lita leilighet på 53 kvm. Vi la derfor tanken om en til bort og sa oss fornøyd med de to rampene vi hadde
Ytterlige 6 mnd gikk og samboer tok nok en gang opp dette med en til. Jeg må innrømme at jeg ikke turte å få opp forhåpningene ettersom jeg virkelig har et ønske om en til
Samboer hadde kommet frem til det samme som meg… han ønsker også et barn til og selv om det nok vil bli tøft vil vi heller ta den utfordringa enn om noen år å se tilbake og angre på at vi hvertfall ikke prøvde.
Jeg kjenner jeg er utrolig spent, litt nervøs, men også håpefull om at vi får ønsket om trekløveret oppfylt. Var innom butikken i dag og kjøpte en 10 pk med Make Sure g-tester.
Så vil tiden vise om vi blir en familie på 4 eller om vi blir 5
La galskapen begynne
To be continued …
Da var man plutselig tilbake som prøver på forumet
Vi som hadde sagt at vi var fornøyd med å få to barn fant ut at vi faktisk begge ønsker ett barn til.
OVERSIKT:
- PP0: 17.12.23 - 11.01.24, 26 dagers syklus (sluttet på pillen midt i syklys)
- PP1: 12.01.24 - 08.02.24, 28 dagers syklus, ikke gravid
- PP2: 09.02.24 - 08.03.24, 29 dagers syklus, ikke gravid
- PP3: 09.03.24 - 08.04.24, gravid (endte i kjemisk)
- PP4: 09.04.24, gravid (endte i MA, utvikling stoppet 5+x, oppdaget 8+3)
- PP5: 11.07.2024 - 10.08.2024, 31 dagers syklus, kjemisk
- PP6: 11.08.2024 - 08.09.2024, 29 dagers syklus, ikke gravid
- PP7: 09.09.2024 - positiv test 03.10.2024 gravid (endte i kjemisk), 32 dagers syklus
- PP8: 10.10.2024 - positiv test 03.11.2024 (cd 25, 10 dpo)
Litt kort om meg:
- 38 år
- vært ilag med samboer nå i snart 5 år
- ble guttemamma i desember 2020
- ble jentemamma i januar 2023
- jobber på kontor i offentlig sektor
Min store drøm har hele mitt voksne liv vært å bli mamma. Da jeg bikket 30 år og fortsatt ikke så for meg at jeg kom til å få mitt største ønske oppfylt, begynte jeg å tvile på om jeg noensinne ville få drømmen oppfylt. Jeg var 34 da jeg møtte samboer. Mange syntes nok at vi gikk veldig fort frem, men vi følte at som de voksne menneskene vi var, ønsket vi å ikke «kaste bort» tid. 3 uker etter vi møttes ble vi offisielt kjærester og 3 mnd senere flyttet jeg inn. Etter ytterligere 6 mnd bestemte vi oss for at vi ønsket å prøve og få barn og heldige som vi var tok det kun 4 mnd fra jeg sluttet på pillen før to streker lyste opp mot meg
Jeg husker den gleden av å se «gravid» lyse mot meg var ubeskrivelig og tårene trillet.
Som type 1 diabetiker blir jeg fulgt nøye opp med tanke på bl.a. blodsukker og vekst av lille i magen. Jeg følte meg utrolig heldig som fikk muligheten til å hilse på lillegutt i magen mange ganger i løpet av svangerskapet, men må innrømme at det mot slutten var så mange oppfølgingstimer med jordmor, fastlege, ultralyd, øyelege og diabeteslege/-sykepleier at jeg følte jeg ikke gjorde annet enn å dra på disse avtalene.
Svangerskapet var uten de store problemene, men jeg slet veldig med søvnen og måtte gradvis trappe ned på jobb. På en måte var jeg heldig i og med at jeg gikk gravid under covid-19 og det dermed ble tilrettelagt for hjemmekontor i stor grad.
Av flere ulike årsaker valgte jeg planlagt keisersnitt (pks) da lillegutt lå i seteleie. Min største drøm, det å bli mamma, gikk i oppfyllelse på lille julaften. Vi tilbringte 5 dager på barsel før vi reiste hjem.
Selv om jeg følte jeg var forberedt på at livet kom til å endre seg etter å ha gått fra å være en familie på 2 til å bli 3 var det utrolig overveldende. Det morsinstinket er ikke til å spøke med, altså.
Jeg minnes dagen etter fødsel at jeg var inne på rommet vårt og bare stod og så på den nydelige lille gutten vår … og jeg ble grepet av en enorm panikk for at noe skulle skje med han Jeg husker jeg begynte å få hjertebank og adrenalinet begynte å pumpe … akkurat som om kroppen trodde det var en umiddelbar trussel rett i nærheten. Jeg prøvde febrilsk å skyve tanken til side for å unngå å gå helt i panikk modus. Det gikk til slutt, men fremdeles den dag i dag vil jeg innimellom føle den samme panikken gripe tak i meg.
Bare 6 mnd etter fødsel ble vi enige om å prøve på en lillebror eller -søster. Denne gangen skulle det ta et helt år før spiren satt. Men plutselig satt jeg der nok en gang med to streker som lyste opp mot meg
Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg var sikker på at det var rett før TR var på «vei inn døra».
Også denne gangen slet jeg utrolig mye med søvn, men hadde ellers et problemfritt svangerskap. Det var mye mer slitsomt denne gangen ettersom jeg også måtte ivareta 1-åringen som selvfølgelig ikke hadde noen forutsetning for å forstå at mamma trengte mye mer hvile og dermed ikke hadde energi til å leke, rase og farte rundt like mye som før.
Denne gangen la lille seg i hodeleie og jeg håpet på at jeg ville få oppleve en vaginal fødsel.
Pga. minkende fostervann ble jeg igangsatt da jeg var 37+1 og to dager senere kom lillesøster som en rakett etter fødsel som varte kun 2 t og 15 min.
Vi var overlykkelige og følte oss komplett som familie.
Det tok likevel ikke mer enn to uker før samboer nevnte (i ei bisetning) at «det hadde jo vært koselig med en til». To dager senere hadde begge ungene «skrikefest» og vi bare så på hverandre og sa «nei». Ingen av oss trengte å forklare nærmere hva vi mente med det.
6 mnd etter fødsel tok samboer opp dette med en til igjen. Vi snakket litt om det og kom frem til at det ville bli ganske tøft økonomisk. Vi måtte bl.a. kjøpt ny bil og vi trenger definitivt større plass da vi bor i ei lita leilighet på 53 kvm. Vi la derfor tanken om en til bort og sa oss fornøyd med de to rampene vi hadde
Ytterlige 6 mnd gikk og samboer tok nok en gang opp dette med en til. Jeg må innrømme at jeg ikke turte å få opp forhåpningene ettersom jeg virkelig har et ønske om en til
Samboer hadde kommet frem til det samme som meg… han ønsker også et barn til og selv om det nok vil bli tøft vil vi heller ta den utfordringa enn om noen år å se tilbake og angre på at vi hvertfall ikke prøvde.
Jeg kjenner jeg er utrolig spent, litt nervøs, men også håpefull om at vi får ønsket om trekløveret oppfylt. Var innom butikken i dag og kjøpte en 10 pk med Make Sure g-tester.
Så vil tiden vise om vi blir en familie på 4 eller om vi blir 5
La galskapen begynne
To be continued …
Last edited: