IVF og partneren

[Laufey]

Vi er da i gang med andre fryseforsøk, og jeg føler jeg har levd i en hormonboble siden stimulering og fersforsøket i januar. Og jeg skriver jeg, fordi mannen gjør jo ikke det. Han lever sitt vanlige liv, ingen sprøyter, ingen hormoner, ingen smerte, ingenting. Han har ekstremt sprøyteskrekk, så hvis det var han som måtte gå gjennom dette så hadde det ikke blitt noe forsøk. Vi må ha IVF grunnet mannlig faktor, og jeg kjenner veldig på følelsen av at det er "han som ikke leverer, og jeg som må lide"..

Det kan hende jeg hadde følt det annerledes hvis ting hadde fungert og vi faktisk skulle bli foreldre, men tiden går og det er nye medisiner med den ene villere bivirkningen etter den andre. Og han lever som vanlig, drikker øl med kompiser og gjør i grunn det han vil, mens jeg stort sett bare har det kjipt. Jeg har prøvd å snakke med ham om dette, men han virker ikke mottagelig. Jeg prøver å ta opp det jeg anser som viktige tema før det kommer barn, men det er ikke aktuelt. Det eneste han sier om barn er at eventuelle unger skal ha hans etternavn, bortsett fra det er det lite å få ut av ham. Jeg prøver å inkludere ham, forteller om hva som skjer, tar ham med, og han blir med på div undersøkelser, men det virker ikke som om han bryr seg.

Jeg satt på venterommet på sykehuset tidligere i uka, alene, og så på alle parene som satt rundt meg. Menn som spratt opp og henta vann, som holdt rundt og virket bekymret og engasjerte. Ved forrige innsett var mannen med, han er alltid med på innsett, men jeg må hente mitt eget vann. Jeg må på en måte ordne med alt selv, og ta alle bivirkningene, og spise medisiner, og han gidder ikke ta multivitaminer engang. Han måtte nesten trues til å ta sædprøve, og han var et snev av engasjert en stund der for å prøve å forbedre prøvene sine, men nå er han i grunn bare teit...

Det er vel ingen hemmelighet at jeg reagerer veldig på progynovaen jeg går på for tiden, og det kan hende jeg hadde tenkt annerledes om det ikke var for dem, men akkurat nå revurderer jeg virkelig hele opplegget her. Det er ikke en god følelse å ha tre dager før innsett. Jeg ønsker meg det barnet her av hele mitt hjerte, men mannen kan noen få billig...

Hvordan har IVF (eventuelt) påvirket deres forhold? Så dere andre sider hos partner under IVF?

 

[Evlina]

Gud bedre, jeg hadde sparka han i leggen altså. Om han ønsker barn og faktisk ønsker at barnet skal ha hans etternavn burde han få fingern ut og gjøre noe med det! Det er ikke bare deg det skal stå på, mener nå jeg. Jeg er gudegitt med en mann som skjønte alvoret med alt jeg gikk igjennom fordi han "var problemet" og tok alle vitaminene han fikk servert, sluttet å snuse når jeg gjorde det osv osv. Forholdet vårt har bare blitt sterkere i løpet av denne prosessen ❤

Men husk på det at siden det er snakk om mannlig faktor kan det være at han føler seg "mindre maskulin" og veldig usikker på hele situasjonen. Hans måte å håndtere dette på kan være å distansere seg fra det fordi det er lettest. Det er enda tabulagt og lite snakket om når mannen er problemet, dessverre.

Håper det ordner seg, og at han tar seg selv i nakken litt for dette er en helvettes prosess og måtte gå igjennom den alene på en sånn måte er utrolig tungt for psyken i tillegg til alle hormonene man må proppe i seg. ❤

 

[WCE]

Sikker på vi ikke har samme mann?[emoji38] Huff neida. Men kjenner meg veldig igjen! Her er det også mannlig faktor, jeg hadde et barn fra før da vi møttes og faktisk. Vi har jo holdt på med søskenforsøk i 2,5 år. Har ei lita sammen på 3 år. Det er MANGE ganger det har holdt på å komme stygge gloser ut av munnen min hvis vi diskuterer prøverør. Han får det til å høres ut som alt er min feil, og da har det vært vanskelig å holde kjeft noen ganger. Men vet det er sårende for han å høre om jeg hadde sagt noe. Det er også veldig tabu her! Det skal helst ikke snakkes om, med noen. Nå er det nøyaktig fire år siden vi fikk greie på at han hadde dårlige svømmere og han kan fortsatt si til meg at jeg burde finne en som kan gi meg barn. Får jo vondt av han. Vi har jo verdens fineste jente sammen, så han burde vite at det går. Som sagt så kjente jeg meg veldig igjen her.

 

[Lucie]

Min er heller ikke så veldig interesser virker det som, men tror egentlig at han bare synes det er litt vanskelig å snakke om. Han sier bare at jeg skal gi beskjed når og hvor han skal møte opp så er det det.... man føler seg litt alene i denne prosessen mange ganger. Her er det nok jeg som er årsaken, men det gjør det ikke noe lettere å takle alt sammen for det. Medisinere og bivirkninger tar absolutt på + alle opp og nedturene man skal igjennom.
Godt man har det forumet her[emoji4]

 

[solidarisk]

Jeg hadde blitt meget irritert!

Jeg hørte en podcast om IVF. Der snakket to menn om IVF OG hva de hadde lært mest. De sa at det måtte være at partneren er den aller viktigste støttespilleren i denne prosessen, og alle nedturer og oppturer deles med partneren. Det innså jeg at det var jeg helt enig i.

Min mann er ikke med på undersøkelser, eller engang innsett, og det er ikke noe som plager meg. Han drikker øl, og jobber MYE, men med en gang jeg sier ifra eller er lei meg, så dropper han alt og trøster og er sammen med meg. og deler gledene og bekymringer med meg.

Og det holder for meg, og jeg har også sett alle parene i IVF-køen og alltid tenkt at det er imponerende at mannen orker være med på de rutineundersøkelsene.

Men jeg hadde aldri kunne gjennomføre alle disse behandlingene uten at partneren er min viktigste støttespiller..

 

[Mindy]

Min mann er også sånn. Her vet vi ikke hvem /hva som er grunnen. Vi har en sammen naturlig fra før , men er på 5 ivf forsøk nå. Han er bare med når han må, og har tilogmed spurt om han må levere prøve hver gang ,det er jo ikke noe galt med svømmerene hans..... Selv om han faktisk måtte levere ny prøve pga dårlig kvalitet på det ene forsøket. Tror det er litt sårt for mennene også , men mange takler det på feil måte og går rett i forsvar .

 

[Laufey]

Gud bedre, jeg hadde sparka han i leggen altså. Om han ønsker barn og faktisk ønsker at barnet skal ha hans etternavn burde han få fingern ut og gjøre noe med det! Det er ikke bare deg det skal stå på, mener nå jeg. Jeg er gudegitt med en mann som skjønte alvoret med alt jeg gikk igjennom fordi han "var problemet" og tok alle vitaminene han fikk servert, sluttet å snuse når jeg gjorde det osv osv. Forholdet vårt har bare blitt sterkere i løpet av denne prosessen ❤

Men husk på det at siden det er snakk om mannlig faktor kan det være at han føler seg "mindre maskulin" og veldig usikker på hele situasjonen. Hans måte å håndtere dette på kan være å distansere seg fra det fordi det er lettest. Det er enda tabulagt og lite snakket om når mannen er problemet, dessverre.

Håper det ordner seg, og at han tar seg selv i nakken litt for dette er en helvettes prosess og måtte gå igjennom den alene på en sånn måte er utrolig tungt for psyken i tillegg til alle hormonene man må proppe i seg. ❤

Han skjerpet seg da han innså at prøven hans var skikkelig dårlig, og da var han veldig flink fram til neste prøve tre måneder senere. Prøven gikk da fra 1/8 av normale svømmere, til 1/4. Så det fungerte jo. Slutta med snus på eget initiativ (vel.. Jeg hadde nevnt det en gang eller to ) syv måneder før første prøve.

Det kan godt hende han føler en eller annen form for skam fordi det viste seg at han var problemet. Han har alltid ment at jeg var problemet, fordi jeg tidligere har hatt PCOS. Det kom nok som et slag i magen da jeg ble friskmeldt gang etter gang, og hans var dårlig. Samtidig fikk hans bror og dama barn etter å ha vært sammen i cirka 10 minutter, så jeg tror kanskje han hadde andre forventninger til egen innsats der. Men jeg prøver å snakke om det, og han vil ikke..

Du er heldig som har en mann som skjønner greia, hold godt på ham

 

[Laufey]

Sikker på vi ikke har samme mann?[emoji38] Huff neida. Men kjenner meg veldig igjen! Her er det også mannlig faktor, jeg hadde et barn fra før da vi møttes og faktisk. Vi har jo holdt på med søskenforsøk i 2,5 år. Har ei lita sammen på 3 år. Det er MANGE ganger det har holdt på å komme stygge gloser ut av munnen min hvis vi diskuterer prøverør. Han får det til å høres ut som alt er min feil, og da har det vært vanskelig å holde kjeft noen ganger. Men vet det er sårende for han å høre om jeg hadde sagt noe. Det er også veldig tabu her! Det skal helst ikke snakkes om, med noen. Nå er det nøyaktig fire år siden vi fikk greie på at han hadde dårlige svømmere og han kan fortsatt si til meg at jeg burde finne en som kan gi meg barn. Får jo vondt av han. Vi har jo verdens fineste jente sammen, så han burde vite at det går. Som sagt så kjente jeg meg veldig igjen her.

Åh, du er flinkere enn meg, jeg holder ikke kjeft når han påstår det er min feil. Han gjorde det i begynnelsen, fordi jeg har hatt PCOS, men jeg har vært friskmeldt i flere år. Nye prøver på meg viser igjen og igjen at det er ikke det som er problemet, og nå er jeg jo innom og får sjekket eggstokkene jevnlig, og det er ingen tegn til PCOS. Så jeg har nok slengt tilbake noe etter at han fikk svar på prøvene sine. Men han er fullstendig imot både donor og adopsjon, og han har aldri nevnt at jeg burde finne noen andre..

Så kjipt at dere sliter sånn med søsken, dere har jo klart det og veit at det går!
Håper det løsner snart for dere

 

[Laufey]

Min er heller ikke så veldig interesser virker det som, men tror egentlig at han bare synes det er litt vanskelig å snakke om. Han sier bare at jeg skal gi beskjed når og hvor han skal møte opp så er det det.... man føler seg litt alene i denne prosessen mange ganger. Her er det nok jeg som er årsaken, men det gjør det ikke noe lettere å takle alt sammen for det. Medisinere og bivirkninger tar absolutt på + alle opp og nedturene man skal igjennom.
Godt man har det forumet her[emoji4]

Det er helt sikkert bare i hodet mitt det hadde vært enklere for meg om det var jeg som var "problemet", det er selvfølgelig like kjipt å gå gjennom dette uansett. IVF er brutale greier!

Men han møter opp når han skal da? Det er jo hvertfall noe

 

[Laufey]

Jeg hadde blitt meget irritert!

Jeg hørte en podcast om IVF. Der snakket to menn om IVF OG hva de hadde lært mest. De sa at det måtte være at partneren er den aller viktigste støttespilleren i denne prosessen, og alle nedturer og oppturer deles med partneren. Det innså jeg at det var jeg helt enig i.

Min mann er ikke med på undersøkelser, eller engang innsett, og det er ikke noe som plager meg. Han drikker øl, og jobber MYE, men med en gang jeg sier ifra eller er lei meg, så dropper han alt og trøster og er sammen med meg. og deler gledene og bekymringer med meg.

Og det holder for meg, og jeg har også sett alle parene i IVF-køen og alltid tenkt at det er imponerende at mannen orker være med på de rutineundersøkelsene.

Men jeg hadde aldri kunne gjennomføre alle disse behandlingene uten at partneren er min viktigste støttespiller..

Jeg er ikke sikker på om min har lært noe særlig om det her. Han glimtet til en gang med å snakke om LH for eggløsning, men jeg tror det var et engangstilfelle Han er på ingen måte interessert i biologi, og jeg har høy utdannelse i molekylærbiologi, så jeg er langt over snittet interessert. Virker egentlig mer som om det irriterer ham, fordi jeg stiller spørsmål omkring behandling, og det mener han at er feil. Jeg skal ikke legge meg borti det liksom..

Jeg har vært på ultralyder alene, for da ser han jo ikke noe uansett og det er over på fem minutter. Men selv de gangene han er med så sitter han med nesa i telefonen, jeg fikk til nød låne vannflaska hans fordi det var tomt for plastglass i beholderen, og alt virker som en kamp med ham. Da er det lett å se bort på disse parene som virkelig ser ut som et team, og jeg føler meg bare alene

 

[Laufey]

Min mann er også sånn. Her vet vi ikke hvem /hva som er grunnen. Vi har en sammen naturlig fra før , men er på 5 ivf forsøk nå. Han er bare med når han må, og har tilogmed spurt om han må levere prøve hver gang ,det er jo ikke noe galt med svømmerene hans..... Selv om han faktisk måtte levere ny prøve pga dårlig kvalitet på det ene forsøket. Tror det er litt sårt for mennene også , men mange takler det på feil måte og går rett i forsvar .

Jeg tviler ikke på at det er sårt, men hvorfor kan de ikke bare si det, i stedet for å gjøre en allerede vanskelig situasjon mye verre..? Det må kanskje være ekstra kjipt å ty til IVF etter å ha fått en naturlig, det strider jo litt mot ting..

 

[Laufey]

Tusen takk til alle som deler, det er godt å se at man ikke nødvendigvis er alene om å ha en lite engasjert mann.
Situasjonen her er i grunn ganske lik, han klager stadig på det han kaller besserwisser-oppførsel fra min side, og mener jeg bryr meg for mye og spør for mye. Hele greia her er i grunn vanskelig. Nå er det innsett i morgen, og jeg kjenner veldig på at dette er siste sjanse, for jeg vil ikke gå gjennom det her mer. Vi er ikke et team, og det er lenge siden vi var det..

 

[Tigerbaby]

Sender deg bare en stor klem jeg og priser meg lykkelig for en mann som leser på egenhånd og interesserer seg for prosessen, dog; han er ikke interessert i slanking eller slutte å snuse, sykt irriterende siden han har ekstremt dårlig kvalitet. Han har nemlig lest at kvaliteten hans ikke har noe å si fjotten min, han der.

Han er flink og tar alt jeg legger frem av kosttilskudd da, Det fungerte visstnok bra visuelt sist, men resultatet var jo elendig uansett. Han er med når han har mulighet. Sist var han med hele veien, kontroll, uttak og innsett, og jeg tror han likte det. Han hadde ikke så mye valg da, jeg var livredd for innsett etter at uttak hadde vært så jævlig. Neste gang får han bare være med på uttak siden vi ikke har råd til at han skal ta så mye fri igjen

 

[Vivaliva]

Først og fremst så synes jeg det er vondt at du har det sånn, kjenner godt på den følelsen om å føle seg alene om tingene. Så den følelsen er du egentlig ikke alene om ha tror jeg!

Det er ikke ukjent at menn og kvinner (også internt hos kjønnene selvsagt) reagere veldig forskjellig på denne situasjonen her. Både jeg og venninner jeg kjenner som har vært igjennom denne prosessen har opplevd at mannen er veldig «her og nå» i mentaliteten og ikke bekymrer seg like mye om detaljer og de tingene som de ikke kan gjøre noe med fremover (unntak finnes selvfølgelig). Kanskje det er derfor han ikke synes du skal spørre om ting, fordi han er redd for at det bare gir ekstra bekymringer om noe man ikke er herre over? Det kan være ulike grunner til at han oppfører seg som han gjør, som ikke nødvendigvis er fordi han ikke bryr seg.

Som oftest er det jo oss kvinner som må gå igjennom det meste når det kommer til sprøyter, hormoner og inngrep, uansett hvem som har «skylda». Derfor føler vi det jo både fysisk og psykisk, så vi får jo litt sånn «dobbelt opp» på et vis. Det inkluderer en følelse av at mye står på hvordan «vi» klarer og utfører hele stimuleringen, rugingen osv. Jeg tror det viktigste er at man forsøker å ikke se på det som at det er én som er problemet, men at man er to som har ett problem sammen. Og det vil jeg si at min mann har vært flink til å si, helt siden vi begynte å innse at det ikke gikk (vi fant senere ut av at vi er uforklarlig barnløse). Men, han er likevel av typen som helst ikke vil snakke om slike vanskelige ting.

Jeg har også utdannelse innen for et relatert fagfelt, så jeg sitter og leser opp igjen på alt fra hypothalamus-hypofyse-aksen til farmakologien på medisinen jeg får, og jeg fatter ikke at han ikke synes det er spennende men det gjør han ikke, og sånn er jo det... For han er det mer enkelt: vi har noe som ikke funker, vi har funnet noen som fikser sånt, så da har vi gjort vårt....og jeg ser jo at det er to veldig forskjellige måter å forholde seg til noe vanskelig, men begge deler er jo egentlig helt greit.

Men uansett, så følte jeg også veldig på at jeg var alene om
tingene i denne runden her og var nok også ekstra påvirket av hormonene denne gangen...ser i hvert fall nå i ettertid at jeg kanskje var litt vel emosjonell tror mannen tenkte at, hun har jo full kontroll og vet alle detaljene, så da skal ikke jeg blande meg. Men, det som skjedde var at jeg sa nettopp det en kveld jeg tok til tårene, at jeg følte meg så alene og at det jo bare var meg som kjente det på kroppen og måtte «ofre» meg. Da sa han til meg «jammen, så si hva du mener jeg skal gjøre da?»....og da skjønte jeg jo egentlig at han jo synes det er like vanskelig hvordan han skal forholde seg til meg i denne situasjonen her. Den eneste måten man kan finne ut av slikt er jo å snakke sammen, selv om det er vanskelig. Da fikk jeg endelig sagt alle tingene som var viktige for meg i denne prosessen (og de er sikkert forskjellige fra person til person også) og det har hjulpet veldig. Rett og slett fordi nå vet han det.

Nå ble dette en lang tirade som jo kun er basert på egne tanker og erfaringer, men det jeg prøver å si er at det er nok er veldig lurt å snakke litt med han om hva som gjør at prossessen ville være lettere for deg. Det behøver ikke å være en lang og dyp snakk sånn sett. Bli enige om at ingen har noe «skyld» uansett hva som har blitt sagt tidligere, si at det ville bety så mye for deg hvis han sørget for drikke til deg osv og si i fra at du føler deg alene i en hard prosess. Nettopp det siste er jo noe som er reelt, men kanskje ikke så lett å forstå for en som ikke er en del av den «aktive» delen.

Ingen partner vil da at den man elsker skal føle seg alene

Masse klemmer herfra