Jeg får litt dårlig samvittighet: har en tenåringshund i verste alder i hus (7 mnd nå) - og hun er naturlig nok krevende. Det var å forvente og jeg ønsket det osv.. Men nå med graviditeten og den elendige kroppslige forfatningen jeg er i - så kjenner jeg jeg ikke har noe tålmodighet! Den evinnelige vandringen, klagingen når hun kjeder seg - at hun skal heeeeeeeelt nært innpå meg. Baaaah
Jeg elsker henne, men blir så irritabel og lei! Har dere det sånn også? Kan tenke meg at om mannen min hadde vært hjemme, eller om jeg hadde hadd barn, så ville jeg følt det samme... Vil egentlig bare være alene og ha ro og fred 


hehe 

hadde jeg aldri orket - beklager! Så sender over mange tanker om at dere får utvidet tålmodighet
kan være jeg har litt ekstra kort lunte nå, etter en uke med forkjølelse, feber som kommer å går på både meg og mini, minimalt med søvn, men så mye å gjøre på jobb at jeg ikke har kunnet ta meg en sykedag 