Jeg får litt dårlig samvittighet: har en tenåringshund i verste alder i hus (7 mnd nå) - og hun er naturlig nok krevende. Det var å forvente og jeg ønsket det osv.. Men nå med graviditeten og den elendige kroppslige forfatningen jeg er i - så kjenner jeg jeg ikke har noe tålmodighet! Den evinnelige vandringen, klagingen når hun kjeder seg - at hun skal heeeeeeeelt nært innpå meg. Baaaah Jeg elsker henne, men blir så irritabel og lei! Har dere det sånn også? Kan tenke meg at om mannen min hadde vært hjemme, eller om jeg hadde hadd barn, så ville jeg følt det samme... Vil egentlig bare være alene og ha ro og fred