Ironien når man endelig blir gravid...

Solsikke2016

Solsikke2016

Glad i forumet
Kjenner litt på ironien her...

Vi har prøvd i ett år (12 måneder) og det var jo ikke bare hygge og glede forbundet med den prosessen underveis.... Selvsagt fint de gangene vi kunne legge inn aksjen i måneden, men siden jeg alltid har hatt regelmessig syklus, og EL hver måned, så kan jeg vel ikke si at spenningen og romantikken var på topp hele veien. Likevel, gleden var stor på tirsdag denne uken!

Vi gikk dette året runden via gynekolog, fikk henvisning og ble aksept til IVF. Jeg hadde tilogmed lapraskopi forrige måned. Vi skulle faktisk ringt denne pp og hørt om vi kunne starte opp. Kjæresten ville bare prøve en måned til.... ;-)

Så kommer ironien. Når jeg nå HAR blitt gravid, så er jeg plutselig er jeg litt "redd for å være gravid". Ett nytt sett med tanker og bekymringer har overtatt, og jeg stirrer på papir etter dobesøk, kjenner på magen, er symptomer der fortsatt osv. Tør nesten ikke nevne hvor mange tester jeg har brukt penger på....

Mistet to ganger før (SA og BO) men det har liksom ikke vært noe problem i ettertid... før nå...

Er det flere som kjenner litt på disse ambivalente følelsene? Det er jo DETTE resultatet vi har jaktet i månedsvis, og jeg burde jo sikker spunnet rundt og ropt av glede hele tiden... :D
 
Det er jo skummelt med baby! Uansett hvor høyt man ønsker det så er det en enorm omveltning og livet forandres for alltid, for ikke å snakke om ansvaret. Ikke rart man blir litt engstelig! Men så herlig det et :-)
 
det er første steg til å bli en god mor. bekymringene starter allerede etter positiv test! alt kommer ordne seg. følte de samme følelsene første gang jeg også. det har vært mange bekymringer. men alt har gått bra <3 ønsker det samme for deg!
 
Gratulerer!!! Skjønner godt at du kjenner på de følelsene! Noe man har ventet og håper på så lenge og så er det plutselig der - men allikevel så langt unna på en måte!

Håper og krysser fingrene for at lille holder seg inni magen til mai
 
Gratulerer! Tror jeg forstår hva du mener.. Utrolig hvor mange bekymringer man kan lage for seg selv :)
 
Jeg synes det er helt normalt å få slike tanker spesielt når en har prøvd en stund og vært gjennom en del. Ikke så lett å ikke la seg bekymre. Og som noen nevner over her, at bekymringene begynner jo allerede ved positiv test. Prøv å slappe av litt og heller bare nyte tiden nå:) dere har en fantastisk tid i vente.
 
Husker veldig godt at jeg ble kjempe skuffet over nettopp dette forrige graviditet! Ventet mange år på det perfekte tidsrommet, brukte omtrent ikke noe tid på å bli gravid, alt var bare fryd og gammen - ikke en eneste dråpe blod, symptomer, men ikke for mye - jeg klarte ikke å glede meg! Jeg var livredd for å miste! Så lagde jeg meg milepæler...bare jeg får se et bankende hjerte...bare jeg kommer til uke 12....bare vi får beskjed om et friskt barn på ord. UL...bare vi kommer oss til 24 uker....bare vi kommer oss til 28 uker, altså - konklusjonen er at kidden er snart 3 år, kom hjem med et skrubbsår på fingeren og jeg holdt på å besvime!! Og jeg er sykepleier :P Tenk at gutten min har fått vondt - knis!!

Dette ble veldig langt! Men konklusjonen er at dessverre så kommer du aldri til å slutte og bekymre deg, men du finner en måte og leve med det på ;)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp