Har fått 4 ganske så tette barn som er i alderen 4 mnd til straks 7 år. Hektisk, men koser meg. Men han på straks 7 år blir jeg ikke klok på. Rolig gutt på skolen som knapt prater, liker seg best i eget selskap som vi må jobbe med ifht det sosiale.
Hjemme derimot. Det er ett støynivå uten like. Frekk som fy (begynte etter at han begynte på skolen, går nå i 2. klasse), har ett vannvittig temperament - kan eksplodere for ingenting, tøyer genser så det holder på det meste. Skal sees, høres, og merkes. Får han ikke konstant oppmerksomhet, ja da har vi det gående. Lar seg lett terge av søster som blir 3 år på fredag da hun vet akkurat hvilke knapper hun skal trykke på for å terge han.
Mye har skjedd den siste tiden med flytting, blitt storebror igjen, bytte skole osv. Men dette begynte så fort han begynte på skolen, lenge før han ble storebror og vi snakket om å flytte. Han eksploderer spesielt på faren, terger, slår, sparker og gjør alt han ikke skal for å få oppmerksomhet, som selvsagt blir negativ oppmerksomhet da han gjentatte ganger får beskjed om å stoppe men han fortsetter. Selvsagt tar søsknene på straks 3 og 5.5 år etter. Faren har ett temperament selv, og kan eksplodere for lite, spesielt ved leggetid. Prøver jeg å nevne det skal bf bare fortelle alt som er galt med meg og at jeg er ikke noe bedre selv.
Idag toppet det seg, hvor vi måtte ut på ett ærend hvor de skal terge, sutre, og plukke borti alt og alle. Jeg kjenner jeg et så utrolig sliten av å springe etter unger som konstant går oppi skuffer, skap osv for å leke med alt i kjøkkenskap osv. Nå når vinteren er kommet skal de helst inni peisen også. Dagene går i å si stopp, nei, hold opp, osv osv. Avleder vi den første som begynner fortsetter neste med akkurat den samme.
Leggetid er grusom. Med meg kan vi ha lesestund, kose oss før de legger seg. Med mannen har ungene fest mens han står og brøler og kommer med tomme trusler. Jeg er i ferd med å gå, men ungene skal jo ha samvær med far også. Han er ekspert på å prate seg ut av ting i samtale med andre og skylde på at alle andre og at han ikke kan for at alle andre er så perfekte men ikke han.
Noen tips?
Hjemme derimot. Det er ett støynivå uten like. Frekk som fy (begynte etter at han begynte på skolen, går nå i 2. klasse), har ett vannvittig temperament - kan eksplodere for ingenting, tøyer genser så det holder på det meste. Skal sees, høres, og merkes. Får han ikke konstant oppmerksomhet, ja da har vi det gående. Lar seg lett terge av søster som blir 3 år på fredag da hun vet akkurat hvilke knapper hun skal trykke på for å terge han.
Mye har skjedd den siste tiden med flytting, blitt storebror igjen, bytte skole osv. Men dette begynte så fort han begynte på skolen, lenge før han ble storebror og vi snakket om å flytte. Han eksploderer spesielt på faren, terger, slår, sparker og gjør alt han ikke skal for å få oppmerksomhet, som selvsagt blir negativ oppmerksomhet da han gjentatte ganger får beskjed om å stoppe men han fortsetter. Selvsagt tar søsknene på straks 3 og 5.5 år etter. Faren har ett temperament selv, og kan eksplodere for lite, spesielt ved leggetid. Prøver jeg å nevne det skal bf bare fortelle alt som er galt med meg og at jeg er ikke noe bedre selv.
Idag toppet det seg, hvor vi måtte ut på ett ærend hvor de skal terge, sutre, og plukke borti alt og alle. Jeg kjenner jeg et så utrolig sliten av å springe etter unger som konstant går oppi skuffer, skap osv for å leke med alt i kjøkkenskap osv. Nå når vinteren er kommet skal de helst inni peisen også. Dagene går i å si stopp, nei, hold opp, osv osv. Avleder vi den første som begynner fortsetter neste med akkurat den samme.
Leggetid er grusom. Med meg kan vi ha lesestund, kose oss før de legger seg. Med mannen har ungene fest mens han står og brøler og kommer med tomme trusler. Jeg er i ferd med å gå, men ungene skal jo ha samvær med far også. Han er ekspert på å prate seg ut av ting i samtale med andre og skylde på at alle andre og at han ikke kan for at alle andre er så perfekte men ikke han.
Noen tips?