Grønneplanter
Andre møte med forumet
Hei!
Jeg aner virkelig ikke hvor jeg vil med det her, men tror jeg bare trenger et sted å tømme tanker og «forhåpentligvis» (misforstå meg rett) finne noen som er i samme båt. For ensomheten er i ferd med å spise meg opp…
Vår historie:
Jeg og samboeren har et barn fra før, på 3 år. Verdens fineste, spør du nå meg
men vi har i over ett år nå forsøkt å få et barn til, uten hell. Det har vært medikamenter for å få syklusen min på stell, andre medikamenter for å sørge for at jeg har eggløsning og mange, mange tester av både eggløsning og graviditetstester.. På tirsdag fant jeg ut at jeg skulle dra til volvat, igjen, for å sjekke at alt sto bra til før jeg får eggløsning i dag. Alt så bra ut, men gynekologen mente likevel at så lenge vi har forsøkt i over ett år, at vi kvalifiserte oss for prøverør. Alt hu trengte var en sædprøve fra min samboer. Den ble levert og analysert i går, og resultatet var knusende; det var INGEN spermier å se… Så både prøverør og prøving på egenhand er totalt nyttesløst (per nå). Ingen spermier = ingen babyer…
Jeg er så psykisk nedbrutt at jeg kun gråter, hele tiden. Jeg bære absolutt ikke nag til min samboer, men jeg er så psykisk utmattet at jeg så vidt klarer å holde hodet over vannet. Det er både følelser av skam, håpløshet, dårlig samvittighet ovenfor barnet vi allerede har (både for at vi ikke kan gi hun søsken nå, at mamma ikke er seg selv og fordi jeg liksom føler at «jeg burde være fornøyd med det jeg har, hvorfor er det ikke bra nok?!»).
Jeg føler ikke at jeg har noen jeg stoler nok på til å snakke om dette, så tror jeg bare trengte et sted å lufte tankene og kanskje noen kan komme med noen solskinnshistorier om at sæden ble bedre og spira satt
Hilsen hun som sitter her med «nyttesløse» eggløsninssmerter mens tårene triller
Jeg aner virkelig ikke hvor jeg vil med det her, men tror jeg bare trenger et sted å tømme tanker og «forhåpentligvis» (misforstå meg rett) finne noen som er i samme båt. For ensomheten er i ferd med å spise meg opp…
Vår historie:
Jeg og samboeren har et barn fra før, på 3 år. Verdens fineste, spør du nå meg
men vi har i over ett år nå forsøkt å få et barn til, uten hell. Det har vært medikamenter for å få syklusen min på stell, andre medikamenter for å sørge for at jeg har eggløsning og mange, mange tester av både eggløsning og graviditetstester.. På tirsdag fant jeg ut at jeg skulle dra til volvat, igjen, for å sjekke at alt sto bra til før jeg får eggløsning i dag. Alt så bra ut, men gynekologen mente likevel at så lenge vi har forsøkt i over ett år, at vi kvalifiserte oss for prøverør. Alt hu trengte var en sædprøve fra min samboer. Den ble levert og analysert i går, og resultatet var knusende; det var INGEN spermier å se… Så både prøverør og prøving på egenhand er totalt nyttesløst (per nå). Ingen spermier = ingen babyer… Jeg er så psykisk nedbrutt at jeg kun gråter, hele tiden. Jeg bære absolutt ikke nag til min samboer, men jeg er så psykisk utmattet at jeg så vidt klarer å holde hodet over vannet. Det er både følelser av skam, håpløshet, dårlig samvittighet ovenfor barnet vi allerede har (både for at vi ikke kan gi hun søsken nå, at mamma ikke er seg selv og fordi jeg liksom føler at «jeg burde være fornøyd med det jeg har, hvorfor er det ikke bra nok?!»).
Jeg føler ikke at jeg har noen jeg stoler nok på til å snakke om dette, så tror jeg bare trengte et sted å lufte tankene og kanskje noen kan komme med noen solskinnshistorier om at sæden ble bedre og spira satt
Hilsen hun som sitter her med «nyttesløse» eggløsninssmerter mens tårene triller
