Ikke planlagt graviditet og mannens reaksjon

[Nittitre]

Hei. Må bare beklage på forhånd om dette blir langt og rotete...
For et par dager siden fant jeg ut at jeg er gravid for første gang. Dette er noe jeg (30 år) har ventet på så lenge jeg kan huske, men det er ikke tilfelle for min samboer (31 år) som jeg har vært med i snart 6 år.

I vår sluttet jeg på prevensjon da han endelig var klar til å prøve, men etter ett par måneder var han ikke klar likevel. Det var selvsagt vondt for meg. Noen måneder etter det igjen hadde vi sex rundt eggløsning og jeg spurte han da om han ønsket at jeg skulle ta angrepille og om jeg senere skulle fortelle når eggløsning nærmet seg. Han sa at det ikke var nødvendig og at han vet "risikoen". Derfor har jeg ikke sagt noe til han rundt eggløsning for jeg tenkte at det gikk fint dersom jeg ble gravid.

Nå har det skjedd og jeg er gravid, og reaksjonen hans gjør meg stresset og alt. Først smilte han og ga meg en klem, men så ble han bare veldig stille. Han var nok i litt sjokk slik som jeg også var og vi pratet ikke mer om det den kvelden. I går snakket vi litt og han fortalte at han hadde trodd at han kom til å ta det fint den gang jeg ble gravid, men at han nå kjenner på at han ikke ønsker dette. Han sa at det kan jo være sjokk, men at han virkelig ikke kjenner på noe glede nå. Han har visst også dårlig samvittighet og er bekymret for at han ikke skal endre mening og "ødelegge" gleden for meg. I tillegg til dette sa han at han også er bekymret (og kanskje usikker) om forholdet vårt kommer til å vare..

Er det noen her som har noen erfaringer eller trøstende ord? Føler meg veldig alene og fortvilet nå.

 

[Aaavinter]

Hei. Må bare beklage på forhånd om dette blir langt og rotete...
For et par dager siden fant jeg ut at jeg er gravid for første gang. Dette er noe jeg (30 år) har ventet på så lenge jeg kan huske, men det er ikke tilfelle for min samboer (31 år) som jeg har vært med i snart 6 år.

I vår sluttet jeg på prevensjon da han endelig var klar til å prøve, men etter ett par måneder var han ikke klar likevel. Det var selvsagt vondt for meg. Noen måneder etter det igjen hadde vi sex rundt eggløsning og jeg spurte han da om han ønsket at jeg skulle ta angrepille og om jeg senere skulle fortelle når eggløsning nærmet seg. Han sa at det ikke var nødvendig og at han vet "risikoen". Derfor har jeg ikke sagt noe til han rundt eggløsning for jeg tenkte at det gikk fint dersom jeg ble gravid.

Nå har det skjedd og jeg er gravid, og reaksjonen hans gjør meg stresset og alt. Først smilte han og ga meg en klem, men så ble han bare veldig stille. Han var nok i litt sjokk slik som jeg også var og vi pratet ikke mer om det den kvelden. I går snakket vi litt og han fortalte at han hadde trodd at han kom til å ta det fint den gang jeg ble gravid, men at han nå kjenner på at han ikke ønsker dette. Han sa at det kan jo være sjokk, men at han virkelig ikke kjenner på noe glede nå. Han har visst også dårlig samvittighet og er bekymret for at han ikke skal endre mening og "ødelegge" gleden for meg. I tillegg til dette sa han at han også er bekymret (og kanskje usikker) om forholdet vårt kommer til å vare..

Er det noen her som har noen erfaringer eller trøstende ord? Føler meg veldig alene og fortvilet nå.

Har en samboer selv som har vist lite entusiasme og har nok kjent på mange følelser om usikkerhet på graviditeter til tross for «bevist» graviditet, når jeg har spurt han så sier han at han bare synes det er vanskelig å se for seg og forholde seg til, og jeg tror dette er litt roten til endel av hans reaksjoner rundt dette.

Han støtter meg og er tilstede både første svangerskap og nå dette svangerskapet, men han er ikke typen som er særlig entusiastisk eller interessert i svangerskapet for å være helt ærlig. Eks viser han UL bilde, han gløtter på det et øyeblikk og sier at det er fint.

Han er ikke dulle typen som vil stryke og kose mage etc. (han har dog heller aldri vært en dullete type så jeg er ikke overrasket;-))

Men når det er sagt, med første barnet skjedde det noe når babyen kom ut, han var nok litt usikker i starten, men han vokste utrolig fint inn i pappa rollen

Tror det er viktig å la han få bearbeide sine følelser og få lov å ha de litt vanskelige følelsene. Men at man samtidig snakker sammen

 

[rageje]

Jeg tror det er en ganske vanlig reaksjon for både kvinner og menn egentlig. Jeg kjenner det igjen fra både første graviditet og nå. Første var uplanlagt og vi var unge. Det gikk seg til utover i graviditeten og far begynte å glede seg

Nå skal jeg ha B2 med ny mann (planlagt) og jeg er den som har kjent litt på de følelsene. Det er mange bekymringer og det kommer en stor endring i livet. Det var tyngst i starten og har gått seg mer til i løpet av graviditeten Sånn er det ofte; man trenger bare litt tid

 

[Ønskebaby24]

Tror veldig mange menn kan kjenne på disse blandede følelsene når de innser at de skal bli fedre. Med det sagt, sier du ikke så mye om hva som er bakgrunnen til at han mener at forholdet deres ikke vil vare. Om han har vært klar over risikoen, og du har tilbudt deg både å ta nødprevensjon og å opplyse om fertil periode - så synes jeg han oppfører seg relativt dårlig ovenfor deg nå som du faktisk er blitt gravid.

Samtidig som først nevnt, kan det være han er i sjokk. Jeg håper og tror at han kanskje vil endre væremåte så snart han får sett den lille på UL!
Bestill en privat time i midten av uke 6, og krev at han blir med.

Masse lykke til, sender deg en mega klem

 

[Licath]

Vil tro det bare er litt sjokk med at han ikke føler så mye forventning og glede.
Synes det er vanskelig å begripe når det skjer i min kropp, så kan ikke sette meg inn hvordan det er for guttene.. det blir jo veldig abstrakt.

Hadde derimot vært litt mer bekymret for hva han sa om forholdet deres. Har han følt det lenge? Kom det akkurat nå når du sa du var gravid?

 

[Nittitre]

Takk for svar alle sammen! Ser at jeg burde ha presisert det han sa om forholdet vårt bedre. Det er ikke det det at han tror forholdet kommer til å ende, men er mer redd for det da det er "mer på spill" nå, ikke fordi han ikke vil være med meg. Han er en person som lever veldig i nuet, så jeg mistenker at han rett og slett ikke har tenkt så mye på fremtiden før nå.

Jeg håper virkelig at reaksjonen hans kommer av sjokk og at det tross alt er en stor endring i livet vårt. Han sa igjen i dag at han håper at det er sjokk, så kjenner at jeg krysser fingrene for det. Håper det går over slik at jeg kan glede meg over dette og at vi kan glede oss sammen. Hvor lang tid tok det for dere eller deres partner før sjokket la seg? Jeg har tenkt å dra han med på UL når den tiden kommer og satser på at det kan hjelpe.

 

[Krisskross]

Jeg opplevde en litt lignende reaksjon fra min samboer. Jeg var 37 år og han lurte på om vi skulle beholde det. Han er også den typen som lever her og nå, viser lite entusiamse i utgangspunktet og opplever endringer som skremmende. Tror det er lurt å involvere han i så mye som mulig. Kanskje han har en del spørsmål han kan stille til jordmor på en kontroll. Det er jo riktig at det brått blir mer alvor når en baby er på vei. Heldigvis så er det veldig få som angrer på at det barnet kom til verden Det var først når barnet kom at min samboer blomstret.

 

[Kaffekanna]

Dette er jo veldig rart for mannen, han kjenner ikke de samme følelsene og forandringene som du, så gi han tid. Her var ikke mannen involvert i det hele tatt (vi er gift), var med på tul fordi jeg ville ha han som støtte i tilfelle det ikke var liv, men etter det var han ikke med på en eneste kontroll (jeg var også myyyye på sykehuset grunnet svangerskapsforgiftning), og han kom ikke på føden før kl 16 kvelden jeg fødte - hadde vært innlagt i 3 dager. Men, det skal sies, vi driver gård med dyr, og bor 2t unna sykehuset og jeg er utrolig selvstendig, så var ikke sånn jeg hadde behov for han heller. Når ungen kom derimot, da ble han engasjert. Hadde egt tenkt å sende han hjem etter første natten pga gården, men ikke snakk om at han klarte å forlate oss, så ringte avløser, og han ble værende med oss på sykehuset i 3 dager. Ble faktisk så emosjonell at han gråt av tanken på å reise fra oss. Så ikke ta følelsene nå for god fisk, selv ønskede barn kan gi all verdens med følelser. Og, aller viktigst, man angrer mye mer på barna man ikke fikk, enn barna man fikk.

 

[Maja94]

Først vil jeg bare si at jeg kjenner klumpen du har i magen Jeg var i en lignende situasjon for 10 år siden, men ikke helt lik. Jeg var 20 år og samboer 22. vi hadde vært sammen i 6 år vi også og hadde hus, bil og jobb men var jo ganske unge og det var ikke planlagt. Jeg ble gravid den eneste måned mellom prevansjonsbytte.

Samboer tok det ikke fint, satte seg ikke på bakbeina for å ta abort men sa ganske klart i fra at det var det han ville og var generelt lite interessert og positiv til svangerskapet i det hele tatt. Alt snudde litt etter litt etter UL i uke 20 og han fikk vite at det ble en jente. Tror det ble mer realistisk da. Når jenta først kom ville han ikke hjem fra sykehuset før oss og ville helst ha oss hjemme hele tiden de første ukene. Nå har jeg termin neste helg med samme mann, denne gangen planlagt Vi lå i senga å snakket om det her om dagen faktisk. Jeg forklarte at jeg var på nippet til å ta abort den gangen men noe i meg klarte bare ikke. Da fortalte han at han ble kvalm og uvel av å tenke på at dattera vår egentlig ikke skulle blitt født for han ville aldri gjort det annerledes og at når han så tilbake på det så kunne det jo egentlig ikke passet bedre.

Følg magefølelsen din! Husk at 80% av bekymringene våres blir det aldri noe av. Sjansen for at man angrer på et barn er ganske liten. Mest sannsynlig snur nok mannen din underveis i graviditeten. Babyer er et slit men også mye glede For min egen del kan jeg jo si at det har jo knytta oss mye mer sammen også!

 

[Margrethe]

Jeg opplevde en litt lignende reaksjon fra min samboer. Jeg var 37 år og han lurte på om vi skulle beholde det. Han er også den typen som lever her og nå, viser lite entusiamse i utgangspunktet og opplever endringer som skremmende. Tror det er lurt å involvere han i så mye som mulig. Kanskje han har en del spørsmål han kan stille til jordmor på en kontroll. Det er jo riktig at det brått blir mer alvor når en baby er på vei. Heldigvis så er det veldig få som angrer på at det barnet kom til verden Det var først når barnet kom at min samboer blomstret.

Hvor lenge siden er det? Var i akkurat samme situasjon og han strever med at jeg/vi beholdt barnet. Jeg ser ham som en veldig god pappa og ser jo at det går seg til, men han kjenner på at livet er så veldig endret.

 

[Krisskross]

Hvor lenge siden er det? Var i akkurat samme situasjon og han strever med at jeg/vi beholdt barnet. Jeg ser ham som en veldig god pappa og ser jo at det går seg til, men han kjenner på at livet er så veldig endret.

Det er fire år siden og vi venter barn nummer to. Veldig ønsket! Hvor lenge er det siden dere fikk barn?
Nå har vi blitt godt voksne og kunne ikke ventet lenger dersom vi ønsket barn. Tror det bidrar til at han enklere aksepterer at livet har endret seg mye. Vi fikk også 8 år sammen før det kom noen barn. Når det er sagt så tror jeg at det er viktigere for han å få en pause av og til og kjenne på det gamle livet sitt. Jeg savner ikke det på samme måte. Vi har en avtale hvor han sier ifra hvis han får litt panikk og så får han tid til å drive med noe han vil. Kanskje dere har noen familiemedlemmer som gjerne vil passe barn og frigi tid til andre ting? Eller kanskje det kan hjelpe han også å vite at han kan snakke med deg når han får litt hetta?

 

[Margrethe]

Det er fire år siden og vi venter barn nummer to. Veldig ønsket! Hvor lenge er det siden dere fikk barn?
Nå har vi blitt godt voksne og kunne ikke ventet lenger dersom vi ønsket barn. Tror det bidrar til at han enklere aksepterer at livet har endret seg mye. Vi fikk også 8 år sammen før det kom noen barn. Når det er sagt så tror jeg at det er viktigere for han å få en pause av og til og kjenne på det gamle livet sitt. Jeg savner ikke det på samme måte. Vi har en avtale hvor han sier ifra hvis han får litt panikk og så får han tid til å drive med noe han vil. Kanskje dere har noen familiemedlemmer som gjerne vil passe barn og frigi tid til andre ting? Eller kanskje det kan hjelpe han også å vite at han kan snakke med deg når han får litt hetta?

Sønnen vår er 13 måneder, vi var sammen i nesten 20 år før vi fikk barn. Ja, det høres ut som en god plan. Han får også gjøre "sine ting", som å jobbe mye og reise på mc-ferie, etc. Det er jeg som "ofrer" meg og ikke har tid/mulighet til å gjøre det jeg kunne tenke meg - eksempelvis har jeg nesten ikke vært på yoga siden vi fikk barn i fjor. Det høres ut som dere har funnet en grei måte å ha det på sammen

 

[Krisskross]

Sønnen vår er 13 måneder, vi var sammen i nesten 20 år før vi fikk barn. Ja, det høres ut som en god plan. Han får også gjøre "sine ting", som å jobbe mye og reise på mc-ferie, etc. Det er jeg som "ofrer" meg og ikke har tid/mulighet til å gjøre det jeg kunne tenke meg - eksempelvis har jeg nesten ikke vært på yoga siden vi fikk barn i fjor. Det høres ut som dere har funnet en grei måte å ha det på sammen

Ja, jeg kjenner meg igjen i det å."ofre seg". Det er nok akkurat det jeg også gjør en del. Av og til så irriterer det meg litt, men jeg tenker at barna er små en gang. Jeg har hatt masse tid til å gjøre det jeg vil, så jeg kommer ikke til å angre på at jeg tilbringer masse tid med dem nå De blir tidsnok store og da blir det nok litt tomt. For børste støv av yogamatta da Neida, jeg tror vi har funnet et liv som fungerer og det er greit at det betyr litt mindre egentid for meg akkurat nå.