Ikke for å kaste salt i såret...

Aidaluna

Aidaluna

Blir kjent med forumet
Unnskyld om dette støter noen, det er absolutt ikke hensikten med innlegget, men heller å få ta del i erfaringene. Jeg vet selv med mine 8 SA og MA'er bak meg, at det å få dele dette med andre å rådføre de hjelper meg.

Det jeg lurer på er, dere som har mistet etter uke 12. Har dette vært i utgangspunktet friske svangerskap der alt plutselig snudde? Var dere på tidlig ul? Eller så dere tidlig at noe ikke stemte?

Klem [emoji173]
 
Mitt inntrykk er at det varierer litt, men mange her har hatt senaborter fordi babyen har vært syk. Min baby var veldig, veldig syk, og det var det mistanke om helt fra tul i uke 11/12.
 
Her så alt bra ut frem til oul uke 19. Vi var på en tidlig ul uke 13 og da så alt fint ut, så vi var ganske bekymringsløse. Oul viste derimot en massiv hjertefeil og vi ble sendt til fostermedisinsk senter før ytterligere undersøkelser. Feilen var så stor at vår skatt ikke ville kunne leve opp.... Derfor besluttet vi senabort i uke 20 for at hun skulle slippe før det bare ble værre og værre. Veldig vond beslutning, men vi var heldigvis enige om at dette gitt omstendighetene var det beste for henne og oss. Vi tenker på henne hver dag, og hun er med oss som familiemedlem selv om vi aldri fikk treffe henne i live utenfor magen.
 
Helt friskt svangerskap, og obduksjon viste ingenting i veien med babyen. Mistet i uke 19. Hadde vært på oul og alt var bra. Var også på tidlig ul hvor hun så at alt var fint og at det var en jente.
 
Dette har jeg også lurt på. For vår del var det helt ukompliserte svangerskap. Tidlige ul viste ingenting galt. Første gang ble ma oppdaget i uke 18. Hadde skjedd ca en uke tidligere. Obduksjon viste betennelse i morkake (uviss årsak). Neste var plutselig og uforklarlig vannavgang i uke 15. Friskt foster og graviditet så langt. Utredet og ingenting galt påvist hos meg.

Vi legger graviditet bak oss og går for adopsjon. Føler meg veldig ok med det valget. Ny graviditet ville blitt for traumatisk.
 
Med tvillingene så hadde jeg ett "normalt" svangerskap, men med blødninger men de fant ingen grunn til det.. i uke 19 begynte vannet å gå.. så gikk litt og litt hele tiden, i uke 25 startet fødsel og det ble hks.. siden de hadde vært så lenge i magen med veldig lite vann var de begge veldig syke.. vi alle tre fikk en kraftig infeksjon også på toppen av det hele så de levde ikke mere enn ett døgn :( da hadde de flinke ansatte på nfi på riksen gjort alt de kunne.
 
Vi trodde alt var bra frem til OUL. Det eneste jeg bekymret meg for var hjertelyden, og den sa legen at var fin.
Jeg hadde egentlig første jordmorkontroll 3dager etter OUL, mulig ho kunne sett på symfysemålene at det var lite fostervann.
I allefall.
Datteren vår hadde total nyresvikt, med ekstremt lite fostervann som en konsekvens av dette. Ho kunne overlevd 2, maks 3 uker til i livmoren, men vi valgte senabort.
Vi vet fortsatt ikke årsaken, venter på svar på obduksjon, men i utgangspunktet skal det ikke være noe genetisk som har forårsaket det..
 
Pga blødninger var vi på ukentlige ultralyder. Fikk hele tiden beskjed om at alt så fint ut. Vitalt foster som utviklet seg som det skulle. Alle organer var normale.
På ultralyd i uke 16 var det plutselig ikke fostervann igjen. Da hadde alt vært normalt en uke tidligere.
 
Vi fikk info på første OUL om vårt barn. Sendt på riksen for ordentlig UL med spesialister. Det er mange komplikasjoner som gjør at mini ikke vil overleve lenger enn til max fødsel. Så vi må vente og se. Er litt over 25 uker nå. Så bare tar en dag av gangen og venter. Er på UL hver 14.dag for å følge med. Etter fødsel skal vi ha obduksjon og sjekke oss selv i tilegg før vi evt prøver igjen. Så er vi sikre på at vi har grønt lys og ikke sjans for dette igjen (håper vi).
 
Jeg hadde ul 14 uker på vei. Da ble det klart med en gang at babyen ikke var levedyktig. Kromosomfeil, så det begynte jo med at noe var galt. Ingen indikasjoner ellers, men hadde jeg ikke fått ultralyden så hadde jeg enten gått i spontanabort eller kommet til oul og funnet en død baby.
 
Ultralyd flere ganger gjennom svangerskapet og alt så helt normalt ut. Han døde i magen min, det ble oppdaget når jeg var 16+1. Vi hadde sett hjertelyd bare dager før uten at noe galt vistes. Vet ikke hva som skjedde dessverre, både han, morkaken og navlestrengen så helt fin ut. Sannsynligvis har han vært syk og kanskje ville det ha blitt oppdaget ved OUL i uke 19. Det får vi aldri vite. Har han med meg i hjertet mitt :Heartblue Nå er jeg gravid på nytt og er overraskende rolig i forhold til at ting kan skje. Ingenting jeg får gjort fra eller til uansett utenom å ta de vanlige forhåndsreglene :)
 
Jeg hadde endel småblødninger i første trimester (og en episode i 2. trimester også). De fant ikke noen årsak til de, og mente det var en lettblødende livmorhals. Alt så fint ut på de TUL vi var på (pga blødningene), og også på OUL i uke 20. Jeg dro inn til føden i starten av uke 24 da jeg var bekymret pga jeg hadde kjent lite liv, og da ikke hadde kjent noe på ei stund - og de fant ikke noe hjerteslag.

Har ikke fått noe svar på hvorfor, annet enn at det ikke var noe synlig galt de kunne se på morkake, gutten eller navlestrengen.
 
Normalt svangerskap. Vi hadde ikke TUL denne gangen (har en fra før) og angrer på det. Kom på OUL og hodet til baby lå for langt nede i bekkenet til at de kunne se noe, så vi ble kalt inn to uker senere (uke 21). Alt så normalt ut ellers, han sparket, suttet på tommelen og var veldig aktiv. På neste UL fikk vi vite at han hadde akrani (ikke sammenvokst hodeskalle) og anencefali (manglende hjerne), og at det ikke var noen utsikter til liv. Hadde senabort 20. februar, og vi droppet obduksjon. Skal på kontroll mandag og snakke med overlegen, han var mye tynnere enn han skulle vrært-kun 135 gram, og skulle veid rundt 400 gram. Like lang som han skulle være da. Jeg mistenker at det har lekket fostervann, men tenkte ikke over det underveis da jeg måtte bruke bind store deler av svangerskapet forrige gang og alt gikk fint da. Ingen blødninger, kynnere eller andre ting. Bare "normale" plager som kvalme, stiv korsrygg, veldig trøtt osv.
 
Mistet i uke 36+6. De oppdaget vekststopp i uke 34, fant også hjertefeil. MEN ikke dødelig. Vi var innlagt når det skjedde, verken overlege, jordmor eller oss forventet at det skulle skje. Fostervannsprøve visste at hun hadde williams syndrom. Får svar på obduksjon 3/4-17. Så skal bli godt å få vite om det var syndromet til vesla eller noe med meg som gjorde at hun døde.
 
Flere ultralyd som så bra ut.. fikk påvist gbs, ellers vanlig svangerskap.. baby døde i magen uke 23-24. Baby var frisk men morkaka hadde flere infarkter. Antagelig forårsaket av gbs! Senere svangerskap fikk jeg blodpropp i hodet. Noe jeg antagelig hadde begynnende da jeg mistet og..
 
Jeg var mye plaget med blødninger i hele 1. trimester som gjerne ble trigget av bevegelse etterfulgt av murringer og en følelse av nedpress. Etter en styrtblødning uten smerter i uke 7, kunne man se et hematom inne i livmoren i to uker etter, men det var heldigvis et stykke unna de to fosterhulene. Legene hadde ingen annen forklaring enn økt press i buken, og jeg fikk beskjed om ikke å løfte mer enn maks. 5 kg, kun ta korte og rolige spaserturer og fikk flyforbud. Ellers utviklet barna seg perfekt hele tiden, og ved oul havnet jeg i kategorien ukomplisert tvillingsvangerskap. Ti dager senere våknet jeg til fostervannslekkasje og lett blødning. Det viste seg at det var den ytre, felles sekken som lakk, for barna hadde fortsatt rikelig med fostervann og virket helt uberørte, men en gynekologisk undersøkelse viste dessverre at livmorhalsen ikke bare var blitt kraftig forkortet, men at den også hadde åpnet seg, og da var faren for infeksjon overhengende stor. Jeg fikk forebyggende, bredspektret antibiotika med beskjed om å holde meg i ro hjemme, men en uke senere hadde jeg fått en alvorlig infeksjon som førte til premature fødsler og blodforgiftning av meg. Barna levde til de så dagens lys og var normalt utviklet for alderen, så absolutt ingenting galt med dem. Legene tror jeg har fått livmorhalssvikt som følge av den økte tyngden til et tvillingsvangerskap kombinert med at jeg er konisert for celleforandringer.
 
Last edited:
Aidaluna skrev:
Unnskyld om dette støter noen, det er absolutt ikke hensikten med innlegget, men heller å få ta del i erfaringene. Jeg vet selv med mine 8 SA og MA'er bak meg, at det å få dele dette med andre å rådføre de hjelper meg.

Det jeg lurer på er, dere som har mistet etter uke 12. Har dette vært i utgangspunktet friske svangerskap der alt plutselig snudde? Var dere på tidlig ul? Eller så dere tidlig at noe ikke stemte?

Klem [emoji173]
Klikk for å utvide …
Jeg hadde et svangerskap der alt så bra ut. Baby var aktiv og hadde god hjertelyd. Da riene startet noen dager etter termin gikk hjertelyden ned og de utførte hasteks. Det gikk ikke. Det viste seg i obduksjonsrapporten at morkaken var full av blodpropper. Vi voksne har nå blitt utdredet, men de finner ingen årsak til blodproppene.. han var stor og aktiv, så ingen tegn til noe galt..
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp