Hei! Min samboer har 2 barn. når jeg kom inn i det så var de 2 og 6 år. Jeg var veldig usikker i starten, men regnet med at det ville gå seg til...
Har det gått seg til? joda litt, men desverre så kjenner jeg at jeg selv distanserer meg en del fra ungene og er til tider sure på dem. Dette skyldes nok faktum at jeg ikke blir gravid, de har en spik spenna gal mor som skjeller oss ut når hu finner det for godt så jeg orker ikke gjøre noe som helst som kan få hu til å gjøre det, og så er de til tider vanskelige å ha med å gjøre. De er frekke og uoppdragne til tider... (men det er vel sånn gutter er)
Men over til noe anna... De er i bunn og grunn egentlig gode. I begynnelsen blei jeg nok litt sjalu når han kosa og dulla og sånn, i dag bare irriterer det meg litt fordi han ikk klarer å si i fra ordentlig når det er noe galt, han fortsetter å dulle helt til han sprekker eller jeg sprekker. Jeg skjønte jo fort at jeg betydde veldig mye for han. I dag får han så mye tid med ungene han vil fra min side fordi jeg vet at det trenger han. Jeg bryr meg ikke...
Han ville i utgangspunktet ikke ha barn med meg fordi han sa han var ferdig med det. Når jeg slutta på prev så var vi forsiktige en stund, men så blei vi mer og mer uforsiktige. han ville ikke innrømme at han ønska barn med meg, men sa at han hadde vel ikke hatt ubeskytta sex med meg hvis han ikke ønska det... Så blei jeg gravid og etter SA da så blei han oppsatt på det han å... Så vi gleder oss begge to til at guttene skal få en stebror/søster! Hvis den kommer