Ikke døm meg, jeg skammer meg!

LilleUllsokk

LilleUllsokk

Forumet er livet
Septembermødre <3
Desemberlykke 2018
Januarlykke 2019
Den siste tiden har jeg blitt livredd for å få et funksjonshemmet barn (tenker ikke mindre avvik, men større psykisk utviklingshemming f.eks). Skammer meg veldig! Men er skikkelig redd for det, tør ikke å få flere :o Skulle ønske jeg med hånden på hjertet sa at jeg hadde tatt i mot barnet om jeg oppdaget på tidlig ul at noe sånt var galt med barnet.. Aldri tenkt sånn før, har plutselig blitt kynisk og kald :( Andre som kjenner seg igjen?
 
Kjenner meg ikke igjen, men ville bare si at man ikke kan noe for å ha slike følelser. Det er jo selvfølgelig en stor utfordring for både foreldre og andre søsken når man har barn med nedsatt funksjonsevne. Noen takler det strålende, og andre ikke like bra. Jeg syns det skal være lov å ta opp slike følelser, for det kan være mange som sitter med de samme følelsene og tankene samtidig som det er viktig å være forståelsesfull og ta hensyn til de foreldrene som står i den situasjonen du har skrekk for å havne i.
 
Du er ikke alene der, tenker akkurat det samme som deg! Men jeg har bare et barn, så ønsker meg ihvertfall et til... men tenker jeg nesten må prøve få det så fort som mulig siden jeg er 34 nå, for gamlere enn blir er det er større sjangse for å få et "sykt" barn.:(
 
Satt på tlf med en venninne og diskuterte det i dag. Hun har to og jeg venter nr 2. Vet jo ikke ennå om han er frisk.

Var snakk om en evt nr 3. Man er jo ikke garantert er friskt barn, og det må tas med i beregningen når man planlegger en graviditet.

Syns ikke du er kynisk, man skal ha kapasitet. Det vil jo påvirke hele familien, ikke bare deg som er mor
 
Jeg kjenner følelsen.

Vi fikk beskjed om at sjansen var stor for at ene babyen vår var syk som ville resultere i store misdannelser. Beskjeden fra legen var å gå hjem å diskutere hva vi ville gjøre når vi fikk prøvesvarene. Konklusjonen overrasket meg, men jeg var helt klar på at jeg ikke kunne beholde et så sykt barn. Ikke bare for egen del, men det ville påvirke barnet vi hadde fra før i veldig stor grad. Nå var han heldigvis ikke syk og det føltes som å vinne i lotto
 
Jeg synes det er viktig å tillate seg slike tanker. Alle ønsker seg friske barn. Men sånn går det ikke alltid. Noen takler det å få et sykt/utviklingshemmet barn, andre ikke.
Vi mistet et barn som ville ha vært utviklingshemmet hvis han hadde fått leve. Det var et stort sjokk og gjorde sorgen enda tyngre.
Vi har fått friske barn etterpå. Men vi har alltid hatt det i tankene - hva om dette barnet også kommer med utfordringer? Hvordan vil vi takle det? Jeg vet ikke før jeg hadde blitt stilt overfor det dilemmaet.
 
Har samme tankene selv, og tror det er naturlig, og jeg har jobbet med brukergruppen så burde være mer positiv men er faktisk bare mer klar over hva det innebærer... Men har også sett hvilket pågangsmot foreldre til slike barn får;)
 
Syns på ingen måte du er kald og kynisk, ikke burde du ha dårlig samvittighet heller, du er ærlig med deg selv og det syns jeg er kjempe bra. vi tok ul i uke 11 for å utelukke downs osv, vi var da enige om abort om det skulle vise seg å være tilfelle. Vi har ikke tid, kapasitet og kunnskap til å ha et barn med slike utfordringer. Mannen som tpk ultralyden sa det var mange som kom på ul av samme grunn som oss, selv om dette er noe som ikke blir snakket høyt om.
 
Den siste tiden jeg var gravid med 3. mann var grusom for meg, var vel egentlig mest redd for at hun skulle dø i magen og at mitt mas om barn nr 3 skulle føre til en sorg jeg måtte leve med resten av livet. Da hun kom ut levende og frisk pustet jeg letter ut på en helt annen måte enn med de to første, hadde ikke de samme tankene da. Så jeg forstår hva du mener.


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Absolutt ikke kynisk og kald.. Vi hadde ul i uke 12 for å se etter avvik. Hadde det vært noe hadde vi tatt abort..
 
Synes ikke du er kynisk og kald! Men ærlig og reflektert! Det krever ressurser for å kunne ta seg av et funksjonshemmet barn, og det er ikke for alle. Verken følelsemessig eller på noen annen måte. Vi ble selv stilt opp til veggen med desse tankene når vi plutselig venter nr 3. Jeg brukte alle ukene før o.ul til å bekymre meg over alt som kunne være galt med bebien i magen. Mange tårer og søvnløse netter! Men heldigvis er denne og frisk, det skal en aldri ta for gitt! Vet heller ikke om vi hadde klart å skulle ta oss av et sykt barn, uansett hvor mye vi hadde ønsket det.
 
Takk for mange flotte svar!! Godt å høre at man ikke dømmes og at man er flere som tenker likt! All ære til de fine foreldrene som klarer en sånn oppgave :) Noen ganger har man ikke noe valg, men bøyer meg i støvet! Har en gutt det er litt småting med, men som det ikke er noe sånt galt med, og som blir frisk, men synes deg har vært tøft og krevende nok :(
 
Synes du legger fram menneskelige tanker/refleksjoner:)! Jeg kjenner meg delvis igjen i beskrivelsen din. Det jeg frykter mest er å få et barn som har en fysisk eller psykisk funksjonsnedsettelse som medfører mye smerter. Jeg får så vondt av sønnen på tre de få gangene han har skikkelig vondt et sted, og vil ikke forestille meg hvordan det ville vært med et barn som f.eks. må gjennom en rekke operasjoner eller som har kroniske smerter:(
 
Kjenner følelsen. Jeg tenker ofte på dette selv. Fødte i desember 2013 en dødfødt sønn i uke 36. Dette har satt sine spor. Er nå 7+4 på vei. Å har tanker 24/7. Livredd hele tida. :s syns ikke du er kynisk. De fleste har beskymringer i svangerskapet..
 
Tonje28 skrev:
Kjenner følelsen. Jeg tenker ofte på dette selv. Fødte i desember 2013 en dødfødt sønn i uke 36. Dette har satt sine spor. Er nå 7+4 på vei. Å har tanker 24/7. Livredd hele tida. :s syns ikke du er kynisk. De fleste har beskymringer i svangerskapet..
Klikk for å utvide …

Det var leit å høre om barnet ditt i 2013 :( Vet du hva som skjedde siden han døde? Sender deg en god klem!

Gratulerer med spire på vei :)
 
Jeg vet med meg selv at jeg nok ville ha valgt bort er sterkt funksjonshemmet barn, enten ved abort eller adopsjon. Døm meg de som vil, men jeg kjenner meg såpass godt at jeg ikke ville taklet det psykisk og hatt det bra med meg selv. Og noe jeg har lært siste tiden er at man ikke kan være den beste forelderen man ønsker uten å ha det godt med seg selv.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp