Er det noen andre her som ble igangsatt med ballong?
Jeg hadde rier natten før jeg skulle bli satt i gang, jeg hadde lite fostervann derfor måtte se sette meg i gang.
Kom opp dit, og legen sa jeg var minst 2 cm å satt inn ballongen. Mens jeg låg med ctg gikk vannet uten at jeg merket det, skulle hente meg mat så var både senga og buksa klissvåt. Jeg trodde da at ballongen hadde sprukket eller noe, men de konkluderte det med at det var fostervann. Om kvelden tok riene seg opp skikkelig, det var vondt å gå på do med ballongen og jeg følte den lå feil. Spurte jordmor om hun kunne rikke litt i den å se om den hang så godt, eller om det var bare jeg som var litt for pinglete.
Riene var ganske vonde å jeg fikk varme puter på ryggen min, varmet den ene etter den andre. Kl 24 var jeg så lei at der ballongen ikke hadde falt ut og at jeg hadde så vondt at jeg ikke kunne ligge en gang, spurte da jordmor om jeg kunne få noe å sove på, fikk sobril og morfin. Morfinen skulle fungere etter 30 min, lå å vred meg i senga, hadde ganske vonde rier. Tenkte bare på om det ikke hadde gått 30 min snart... Kl 01.30 var jeg så lei av å ha vondt at jeg drog i ballongen og den spratt ut! Ringte på jordmor og hun sa at jeg ikke trengte å ringe barnefar enda. Men jeg hørte ikke etter og ringte barnefar og sa han måtte kjøre!
Jeg kjente at jeg måtte presse med en gang, og når jordmor endelig sjekker meg så var jeg 8-9cm.. Og 4 timer etter var baby gullet ute!
Men jeg sitter igjen med å ikke bli hørt og forstått, de stolte alt for mye på den ballongen. Ble ikke sjekket en gang om jeg hadde åpning, lå å vred meg i smerter med varmeputer på ryggen! Jeg har selvsagt kjeftet på de i ettertid og sagt an den opplevelsen var helt forferdelig.
Måtte bare dele min historie, tilfelle noen andre og har dårlig erfaring med det..
Jeg hadde rier natten før jeg skulle bli satt i gang, jeg hadde lite fostervann derfor måtte se sette meg i gang.
Kom opp dit, og legen sa jeg var minst 2 cm å satt inn ballongen. Mens jeg låg med ctg gikk vannet uten at jeg merket det, skulle hente meg mat så var både senga og buksa klissvåt. Jeg trodde da at ballongen hadde sprukket eller noe, men de konkluderte det med at det var fostervann. Om kvelden tok riene seg opp skikkelig, det var vondt å gå på do med ballongen og jeg følte den lå feil. Spurte jordmor om hun kunne rikke litt i den å se om den hang så godt, eller om det var bare jeg som var litt for pinglete.
Riene var ganske vonde å jeg fikk varme puter på ryggen min, varmet den ene etter den andre. Kl 24 var jeg så lei at der ballongen ikke hadde falt ut og at jeg hadde så vondt at jeg ikke kunne ligge en gang, spurte da jordmor om jeg kunne få noe å sove på, fikk sobril og morfin. Morfinen skulle fungere etter 30 min, lå å vred meg i senga, hadde ganske vonde rier. Tenkte bare på om det ikke hadde gått 30 min snart... Kl 01.30 var jeg så lei av å ha vondt at jeg drog i ballongen og den spratt ut! Ringte på jordmor og hun sa at jeg ikke trengte å ringe barnefar enda. Men jeg hørte ikke etter og ringte barnefar og sa han måtte kjøre!
Jeg kjente at jeg måtte presse med en gang, og når jordmor endelig sjekker meg så var jeg 8-9cm.. Og 4 timer etter var baby gullet ute!
Men jeg sitter igjen med å ikke bli hørt og forstått, de stolte alt for mye på den ballongen. Ble ikke sjekket en gang om jeg hadde åpning, lå å vred meg i smerter med varmeputer på ryggen! Jeg har selvsagt kjeftet på de i ettertid og sagt an den opplevelsen var helt forferdelig.
Måtte bare dele min historie, tilfelle noen andre og har dårlig erfaring med det..
De falt ut av seg selv etter 1-2t begge gangene, og da begynte riene sakte men sikkert. Jeg ble igangsatt fordi jeg har flere styrtfødsler bak meg, for å ‘kontrollere’ det best mulig så jeg ikke føder hjemme el
).
Jeg har vært flinkere til å si ifra de siste gangene, og har hatt mye bedre fødsler da også.. Men synes det er idiotisk at man skal måtte ‘stå så på sitt’ for å kunne bli hørt? Fødselsomsorgen skal jo ha den fødende i fokus, og lytte til hennes behov...