Det er mange grunner til at 50/50 ikke kan anbefales som en generell regel. Det er mange faktorer som må tas i betraktning før en kan avgjøre om delt omsorg er den rette omsorgsformen for barnet det gjelder.
Noen viktige punkter å tenke gjennom:
* Barnets personlighet
* Foreldrenes evne og vilje til samarbeid, og hvordan den praktiske gjennomføringen vil utarte seg
* Barnets alder (for de minste er det også av stor relevans om mor og far har bodd sammen før bruddet)
Barn er forskjellige, og det som kan være positivt og ukomplisert for et barn kan være vondt og vanskelig for et annet. Noen barn trenger et fast bosted, de er mer avhengige av kontinutitet og forutsigbarhet enn andre, og for disse barna blir stadige skifte av hjem en belastning og en kilde til indre stress. Slett ikke sikkert de sier det til foreldrene, for barn flest er svært lojale og ønsker ikke skuffe noen av foreldrene sine, men det er like fullt en problemstilling for de.
Andre barn liker variasjon og synes det er kjekt å kunne bo hos både mamma og pappa, med de fordelene det defintivt medfører. Det beste er jo om barn har to engasjerte og tilstedeværende foreldre i livet sitt!
Men som nevnt, det er viktig å være ærlig mot seg selv og se barna som de er med de følelsene de faktisk har, og ikke miste barnets perspektiv til fordel for hva vi voksne mener er det beste ideellt sett.
For de aller minste er det ikke anbefalt delt omsorg, rett og slett fordi det kan gå ut over barnets psykologiske utvikling. Barn er ekstremt fleksible og tilpasningsdyktige, og det kan fort bli et argument for delt omsorg. Men, det har vist seg at hvis barnet hele tiden må tilpasse seg nye hjemmesituasjoner og omsorgspersoner, så går det på bekostning av andre ting. Grunnen til at jeg sier "nye" selv om det er snakk om de samme foreldrene, er fordi små barn lever veldig i nuet og fokuset er hele tiden på å dekode og skape en orden i samspillet mellom seg selv og omverdenen. Om mor og far er veldig ulike, med forskjellige hjemsituasjoner, vil barnet hele tiden måtte omstille seg, og det blir vanskeligere å finne roen til å skape orden i inntrykk og uttrykk, blir mer utfordrende å finne fellesnevnerne som barnet trenger for å lære seg selv og verden å kjenne, så det får den indre tryggheten og positive selvfølelsen som er så viktig å ta med seg videre.
Dette gjelder ikke alle barn, for noen går det greit og da er det ikke noe tema, men anbefalingene gjelder det store flertall og derfor blir det vist til. For de av dere som har en gode erfaringer vil jeg bare si at dere er veldig heldige, og at det er kjempefint å høre om positive historier også, og ikke bare skrekkhistoriene. [:)]
Små barn knytter seg vanligvis til en person i starten, denne personen velger barnet selv, og det har ikke noe med at barnet er mer glad i den enn andre, men at barnet foretrekker den personen for å speile seg selv i og forstå sammenhengene som er så viktige kognitivt og emosjonelt. SÅ fort barnet begynner å få dreisen på samspillet og opplever seg selv i forhold til resten av verden, når barnet føler en trygghet i at det blir sett og hørt og tatt vare på (trøst når det er trist eller redd, dele gleder når det er glad etc) så vil barnet søke utover og knytte seg til flere personer. Hvor trygt barnet er, og hvor god tilknytning det har, er forskjellig fra barn til barn, og kommer an på både arv og miljø, og blir for omfattende å gå inn på her. Det varierer også mye hvor modent barnet er for å være borte fra hovedomsorgsperson (understreker at jeg fortsatt snakker om små barn), men hvor lenge av gangen finnes det generelle regler som går på barnets psykolgiske utvikling (basert på bla hukommelse og evne til å forstå situasjonen). Dvs ved ett år er en overnatting grei, to år to overnattinger. Vi snakker her om jevnlige overnattinger borte fra hovedomsorgsperson, og ikke sporadiske fravær som blir en helt annen ting.
Når barna er eldre er det ikke slik at mor er viktigere enn far, men begge foreldrene er like viktige. (mor har vanligvis barna når de er helt små pga amming etc, og blir ofte foretrukket som hovedomsorgsperson av spedbarn i følge forskning, antagelig pga det ligger slik i vår natur fra gammelt av...men nok en gang, det er ikke en bevisst forskjellsbehandling, det er en strategi for overlevelse, og det endrer seg med alderen! Når barna blir eldre foretrekker de den av foreldrene som de haar best kjemi og kommunikasjon med, evt foretrekker de ingen spesiell men er like knyttet til begge, og det er en helt annen sak).
Mange mister helt perspektivet og føler på at hvis de ikke får delt omsorg så kan de ikke delta som en likeverdig forelder i livet til barna sine, men jeg mener det er mange andre løsninger som kan gi både barn og foreldre tid og opplevelser sammen selv om det ikke inkluderer overnatting annenhver uke. Det krever riktignok mye av både samværsforelder og den som sitter med hovedomsorgen, men er verdt det...
Jeg må avslutte, men vil bare si at jeg har hatt tilnærmet delt omsorg for de eldste barna mine i noen år nå, og det er slik de ønsker ha det. Grunnen til at det har gått så fint, er at de var rundt ti år da vi begynte med delt omsorg (da hadde vi gravids utvidet omsorgen fra jeg hadde bortimot full omsorg ved samlivsbruddet), jeg og bf har tilnærmet likt syn på barneoppdragelse og hva som er viktig, vi klarer å samarbeide og finne løsninger når vi er uenige, og vi bor nærme. Barna har selv uttrykt at det de liker minst ved løsningen er hvis det praktiske skjærer seg, dvs at de glemmer noe her eller der de skulle hatt på skolen etc, men det er jo egentlig opp til oss foreldre å sørge for at det praktiske flyter så lett som mulig.
