Hvorfor fikk du barn?

Jeg har alltid vært veldig barnekjær og har elsket alle de rare påfunnene og idéene de har, spontaniteten og deres bunnløse ærlighet. Da føltes det helt naturlig at jeg også skulle ha egne barn. I mitt tilfelle ble det til slutt ett barn jeg endte med, men det var fordi vi måtte ha mye hjelp for å få barn og jeg hadde et ekstremt tøft svangerskap (som gjorde at det kunne gått galt for både babyen og meg en rekke ganger i løpet av de ni månedene). Jeg føler livet fikk en helt annen mening da jeg fikk gutten min og ofrer med glede alt for at han skal få et godt liv både nå og i fremtiden. Engasjerer meg mye i hans hverdag, både gjennom aktivitetene han driver med (han spiller fotball og håndball) samt skolegangen og inviterer meg glede vennene hans på besøk og overnatting. Jeg sitter i FAU og er klassekontakt, noe jeg stortrives med. Kort sagt; uten gutten min hadde livet vært uendelig trist! Jeg endte opp som alenemor allerede i svangerskapet og er i lange perioder dønn sliten, men at barn gir livet mening er det overhodet ingen tvil om i min verden. Føler meg utrolig takknemlig for at jeg fikk nettopp den nydelige gutten jeg fikk og ville ALDRI vært ham foruten :Heartbigred.
 
Jeg fikk barn fordi testen viste posetiv og vi fant ut at dette er vi klare for! Alikevel blir jeg sliten, med full jobb og er syk.
Jeg klarer helt fint mine barn, men orker ikke å ha huset fullt. Det setter meg tilbake mange hakk som betyr borte fra jobb, mindre engasjert mamma. Jeg deler mine dager opp i må og kan aktiviteter for å klare å holde meg i jobb og være en god mor samtidig!
Jeg er med på aktivitetene til barna, vi stiller opp der vi kan og får det til!
Men det må være lov å si man blir sliten uten at noen skal stille spørsmålstegn over hvorfor vi fikk barn!
 
Sviktende ppille :p Jeg ville egentlig ikke ha barn noen gang, alt for glad i mitt eget liv, og jeg har ikke kosa meg med baby ;) Meeen, nå tenker jeg at vi må lage en til, mini kan jo ikke være enebarn, og det er utrolig hvor mye det har løsnet siste måneden egentlig :) Jeg gleder meg til å være med på evt håndballtreninger, kamper, hit og dit.
 
Har aldri hatt en sterkt ønske om det. Men er mange år som samboere, reist mye, god økonomi, så ville vi ha en familie. Har selv en stor familie som betyr mye for meg, så hvorfor ikke økes hele storfamilien:)

Nå har vi to barn. Livet med barn var enklere enn jeg trodde, livet har ikke stoppet opp. Mannen og jeg er fortsatt kjærester, og det er moro å være flere på reisene våre:)
 
Fordi barn gir så mye glede i livet. Ja, det kan være slitsomt til tider. Men alle klemmene, de gode ordene og alle de fine tingene vi opplever sammen.... ja, de veier absolutt opp for de litt tyngre dagene :D
 
Kengu skrev:
Jeg leser så ofte at en del synes barn er slitsomme, det er slitsomt når de har venner på besøk, det er kjedelig om man følge de på aktiviteter, gidder ikke engasjere seg i barnas idretter og stille opp om det trengs++

Så da er jeg litt nysgjerrig jeg da, hva var grunnen til at du ville ha barn?
Klikk for å utvide …
Dette tenker jeg ofte selv. Spesielt når jeg se samtlige statuser på Facebook om hvor slitsomt alt er.
Om hvor slitsomt det er med to tette (som var planlagt fordi barna skulle bli bestevenner). At samfunnet krever for mye, lærere forventer tilsyn ved lekser.
Og ikke minst hvor ille det er med skoleferiene. Og at det er så dyrt med barn.

Jeg syns det er trist jeg. Fra den dagen testen viser positivt, så bør man tenke seg godt om. Og man har god tid til å planlegge . (Og jeg snakker ikke om de tilfellene hvor Barn er syke).
 
Jeg har alltid ønsket meg barn, og selv om eldstejenta ikke var planlagt var hun veldig velkommen. Ble mamma litt før jeg hadde planlagt, men herregud som vi koser oss fordet :) var 24 da jeg fikk første, 27 nå med andre :-) ville ikke vært barn foruten, ja, det er til tider slitsomt, men såpass takler man!
 
Kengu skrev:
Jeg leser så ofte at en del synes barn er slitsomme, det er slitsomt når de har venner på besøk, det er kjedelig om man følge de på aktiviteter, gidder ikke engasjere seg i barnas idretter og stille opp om det trengs++

Så da er jeg litt nysgjerrig jeg da, hva var grunnen til at du ville ha barn?
Klikk for å utvide …

Jeg hadde faktisk ikke lyst på barn, husker når jeg var i lag med x-en, vi var i lag i 5 år, jeg satt i sofaen og tenkte på konseptet barn og fant ut at jeg ihvetfall ikke skulle ha barn med han... Litt rart å se tilbake på, når vi var sammen så lenge, og etter jeg gjorde det slutt så var jeg så lei av mannfolk, sex, og folk, tokk lang tid før jeg i det hele tatt følte for å ta noe kontakt med mannfolk, og tanken på å ha sex med noen var kvalmende, men tiden leger og jeg kom i kontakt med han jeg er i lag med nå, datet litt og ble etterhvert sammen, og når jeg ser på han føler jeg så mye trygghet og kjærlighet og jeg vil smelte inn i han og bare være med han, men det er jo ikke fysisk mulig :-P Så da kom tanken om barn med han som det mest logiske og vakreste jeg kunne tenke meg <3 Jeg gleder meg så til å se han som pappa og hvor mye han kan lære bort til dem og styrke han kan gi :-)

Så det er grunnen til at jeg vil ha barn, jeg vil føre hans gener vidre, for verden fortjener flere :-) Jeg vil også ha noen å ta vare på og føre vidre i verden og overøse med kjærlighet <3
 
Det raslet i eggstokkene, og verpesjuken slo til for fullt. Jeg var over 30 og klarte ikke å se for meg et liv uten barn - jeg ville ha en "Mini!Me" (en til meg, en til mannen) som jeg kunne gjenoppdage verden sammen med, og som jeg kunne se vokse opp og bli en eller annen spennende kombinasjon av mannen og meg og likevel helt seg selv.
Alt lå til rette for det også - fast jobb, kjøpt bolig, giftet oss, ivrige blivende besteforeldre på begge sider, evige spørsmål fra halve omgangskretsen...

Samtidig var jeg klar over at jeg har litt "begrensede omsorgsevner" - jeg er ikke så fryktelig glad i (å passe) andre barn enn mine egne/nærmeste families, har ALDRI sett for meg et omsorgsyrke osv., men jeg regnet med at det ville bli litt annerledes med mine egne.
Jeg elsker sønnen min, og jeg synes at jeg klarte meg bra gjennom 9 mnd kolikk, plutselig singelmammatilværelse og mange søvnløse måneder - men jeg har ikke egentlig blitt mer glad i å leke i sandkassa eller på gulvet enn jeg var før.
Derimot ROCKER jeg på å kunne kaste meg inn i rolleleken hans i korte perioder uansett hvor vi er - vi har trukket bananer og hatt duell mitt på Oslo S, vi har løpt tvers over Spikersuppa med meg hylende "Hjelp, ikke spis meg!" og han som ildsprutende drage etter, og jeg har mistet tellingen på hvor ofte vi har satt oss inni en kjempe-mech for å slåss mot dronningbeist og slimskytende fiender.

Personlig passer tilværelsen som deltidsmamma med ca. 50/50-deling meg helt ypperlig, og at vi er tre voksne (meg, pappan og bonusmamman) til å følge opp Junior. Får nesten litt angst ved tanken "enn om jeg hadde blitt 100% heltidsmamma igjen" - hva hadde skjedd med hjemme-alene-tiden min da? :p
 
Jeg hadde og har et enormt omsorgsbehov...jeg trenger å ta vare på folk. Jeg var barnevakt i hytt og pine før jeg fikk min første men det var ikke nok så jeg måtte ha min egen.
 
Jeg har alltd ønsket å bli mamma. Det å ta del i noe så stort og fantastisk. Fra et lite frø til en menneske. Et herlig individ som trenger meg, som vil ha meg og er avhengig av min trøst og kos.
Det å skape noe sammen med mannen jeg elsker.
Jobber med mennesker, og er glad i mennesker. Liker å hjelpe andre og være der for andre.
 
Har alltid vært glad i og ønsket meg barn. Det å være mamma gledet jer meg veldig til ! Nå ventes nummer tre og jeg gleder meg om mulig mer for hver gang! Barn er fantastiske!! Syns det bare er stas å ha besøk eller dra på aktiviteter jeg, se gleden deres, og mestringsfølelsen!
 
Jeg er veldig glad i å ha mennesker rundt meg, har alltid ønsket meg en stor familie :D
 
Jeg har alltid ønsket meg barn og har vært livredd for å ikke kunne bli gravid. Til slutt satt jeg ned foten og avgjorde at vi skulle prøve :P Han rakk å få et år på å venne seg til tanken før spiren satt, så nå gleder vi oss masse begge to :)
 
Jeg skulle egentlig ikke ha barn og var veldig fornøyd med akkurat det. Men så kom drømmeprinsen da :love7 og med han bonusbarn og etterhvert fellesbarn :happy093. Har ingen planer om flere nå, holder med snuppene og deres venner.
 
Ville ikke ha! Sto med positiv test i hånda når jeg var 10 uker på vei :o
Men fy flate, det er det mest fantastiske, morsomste, mest følelsesfylte og stolte jeg har fått til i hele mitt liv!!! Vi planla nummer 2, og det er herlig med to propeller som orker å bli med mor på lek og tull og tøys :D
 
Fant ikke ut av graviditeten før jeg var ca 19uker på vei, men for en følelse det er å bli mamma!! Jeg var så stolt over lille perfekte tulla mi når hu kom til verden!! Har jo alltid hatt lyst på barn, selv om det var uplanlagt og jeg og samboern bare hadde vært sammen i 3 mnd så er jeg så glad for at det skjedde! Gleder meg til neste graviditet, fødsel og det å få enda en liten en. Samboern har en gutt ifra før som blir 5 i juli, han skal vel snart begynne med aktiviteter, og jeg gleder meg til å begynne å følge han på sånne ting :)
 
Jeg er veldig glad i barn, spesielt de minste, og jeg følte lenge på at jeg hadde så mye kjærlighet å gi, men ingen å gi det til. Bortsett fra mannen, men det er jo en annen type kjærlighet. ;) Jeg hadde en vanskelig barndom, så jeg har et sterkt ønske om å gi barna mine den barndommen jeg ikke fikk, en som er fylt med mye ros, oppmuntring, nærhet, interesse og forståelse.

Jenta mi er litt av en utfordring til tider, og føler litt panikk over at vi snart har to barn i hus, men disse barna gir så uendelig mye mer enn de tar! :)
 
Jeg kan ikke gi noe svar på HVORFOR.
Men alltid ønsket meg barn og storkoser meg.
Ting er slitsomt til tider med jeg føler meg for tiden 'taxisjåfør' som kjører fra den ene aktiviteten til den andre 3-4 dager i uken :)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp