Min første og eneste fødsel
Jeg var 17 år gammel, hadde gått opp 48 kg, mye vann i kroppen og at på til bekkenløsning. Jeg hadde termin 15.07.2008, men gikk 9 dager over termin. 7 dager over termin begynte jeg å få rier midt på natten, vi ble hjemme noen timer før vi dro avsted til KK i Bergen, men hvor riene gav seg utover morgenen. Vi ble sendt hjem, og jeg var forferdelig sliten og skuffet over utfallet. To dager senere våknet jeg opp forferdelig våt mellom beina, jeg tørket meg med et håndkle og stod opp for å spise frokost. Det fortsatte og lekke litt av meg, noe jeg fortalte til min svigermor som var sammen med meg, og hun ringte på naboen som jobbet som jordmor. Hun kom bort og ville undersøke forholdene. Jeg fortalte at jeg hadde lekket litt og hun spurte om hun kunne få lukte på håndkle jeg hadde tørket meg med (!!!!!!) For hun kunne nemlig lukte om det kunne være fostervann. Flau som jeg var hentet jeg håndkle til hun, og hun konstanterte at det var vannet som hadde gått, men så lenge jeg ikke hadde begynt å få rier kunne jeg bare bli værende hjemme enda en stund til. Jeg begynte å spise frokosten min, men kjente straks på samme følelse jeg hadde hatt for to dager siden, rier!! Kl var da 12 på formiddagen, og vi bestemte oss for å dra ned til sykehuset da riene skøyt i været med en gang. Kl halv ett hadde vi ankommet sykehuset, og min svigermor dro for å hente kommende far som var på jobb. Jeg ble etterlatt på fødestuen alene og det var aldeles uutholdelig vondt! Hvor ble det av disse pausene mellom riene jeg hadde lest så mye om, for meg kjentes det kun ut til å variere mellom vondt og forferdelig vondt. Jeg ble oppfordret til å prøve å legge meg i badekar, noe jeg gjorde. På dette tidspunktet kom også kjæresten min, og det var nok den beste lindringen av de alle. Videre prøvde jeg også akupunktur, men uten å oppleve noe effekt. Jeg ba og ba om å få epidural, og rundt kl 14 fikk jeg aksept for det, anestesilegen kom, men å sette sprøyten var lettere sagt enn gjort, de prøvde en rekke ganger, men uten hell. Kjæresten min mener å huske at de prøvde ca 20 ganger før de fikk det til, og at det hadde etterlatt et forferdelig svært hull bak på korsryggen min. Endelig begynte smertelindringen og virke, "jippi, pauser mellom riene tenkte jeg". Men det tok ikke lange tiden før jeg utbrøt " jeg må på do, og det nå!!". Jordmor var så avslappet og fortalte meg, "neida, nå er det på tide på presse". Bedreviteren (meg selv altså) visste best, jeg visste da selv når jeg måtte på do!! Men jordmor var sikker i sin sak, det var på tide og presse. 7 minutter med pressrier senere, kl 15.05 var den lille jenten vår født
For en fantastisk, overveldede og så klart smertefull opplevelse, men for en gevinst!
Med tanke på varigheten av fødselen vil jeg da tro at jeg var svært heldig, til tross for manglende pauser, men som kanskje gjorde utslag i kort fødsel?
Jeg mistet til sammen 800 ml blod, som er litt mer enn gjennomsnittet, og måtte sy 2-3 sting, så alt i alt en god opplevelse
Det er nå snart 9 år siden, og jeg er spent på hvordan neste fødsel blir, men vil ikke lene meg for mye på at jeg er like "heldig" eller heldigere denne gang med fare for skuffelse.
Det ble visst en hel/halv novelle dette her, men når jeg først begynte å skrive klarte jeg ikke korte ned
Håper flere kommer med sine historier
Spennende å lese om andres erfaringer!
) for å få hun raskt ut. Ble jo litt flere sting av det og sånn sett tok det noen flere uker enn etter første gang før jeg følte meg normal i underlivet igjen, men alt i alt en mye bedre fødsel enn med første. Alt var bra med lillesøster også, bortsett fra ekstra oppfølging pga gbs-indikasjon, gulsott og lavt blodsukker - var vel på sykehuset en ukes tid før vi fikk reise hjem igjen. 
). Fikk modningstab. samme kveld vi kom inn, sov til neste morgen og skulle få den første pilla kl.8.00. Den hadde effekt og riene kom snikende på og økte gradvis til neste tabelett skulle tas. Fikk en til, hadde sammentrekninger men ikke helt regelmessige. Utover formiddagen ble det besluttet at jeg ikke trang flere for kroppen responderte så bra og riene både økte i styrke og kontinuitet.
