Hvordan var du med ditt første barn når han/hun var nyfødt?


Bao skrev:
Jeg var snill og god! Hehe .. men når jeg nå begynte å tenke tilbake var det egentlig et lite mareritt på sykehuset. Etter en heller uheldig igangsettelse, og haste KS etter nesten 5 dager var jeg så utslitt at jeg var i en ny tilstand. Tror nesten jeg levde på instinkt jeg, så bare tok meg av ungen etter instinktet! Lå på isolat og der klarte vi oss selv. Det eneste pleierene var innom for å mase om var ammingen, og alle hadde sine egene råd og teknikker, så det gikk rundt for meg til slutt. 3dager etter fødselen kom pleier drama inn, og mente på at jeg sulta ungen,  (ser på bilder nå at han ser litt sulten ut )og lager voldsomme sener, så jeg detter helt sammen. (De ørtig pleierne som var innom burde jo ha foreslått mme feks) Så dro vi hjem, "tvangsmatet" ungen, jeg ble bedre, og alt ble kjempe fint!
Så ved neste fødsel var jeg mere beredt for å si det sånn. Ga ungen mme fra dag 2 i frykt for utsulting, sendte ungen ut med en pleier noen timer på natta så jeg fikk hvilt, ba om hjelp, smertestillende, saft, mat etc når jeg trengte det, nektet å bli overført på barselhotell, og ja, benyttet meg litt mer av fasilitetene på barsel, noe som lønte seg for meg. Og der var jaggu pleier drama igjen, og skapte oppstandelse på gangen ved å skrike om barn som sultet til de andre pleierne. Da fikk jeg veldig vondt av de førstegangsfødene som møtte på hun da ja! ( Men hun hadde jo rett i midt tilfelle altså, men man kan jo ikke beskylde nybakte mødre som gjør så godt de kan for å nærmest ta livet av bana sine. )

Kjerringa burde jo ha vært klasket! Synd det ikke var meg hun traff på da xD Jeg fikk bare snille. Bortsett fra hun ene bitchen, men hun fikk tydeligvis beskjed om å styre unna rommet mitt side jeg allerede hadde advart en annen om at hun ville bli rapportert. Sånn går det faktisk ikke an å oppføre seg! Veldig leit at hun ødela ammingen din og det som kunne vært et fint opphold :(
 
Vi fikk vist hvordan vi skulle bade henne (på eget ønske) og ellers så ringte jeg vel 1 eller 2 ganger på dem for å spør om ammeteknikken så greit ut. Så for meg falt alt ganske naturlig, men jeg hadde også denne "låne-følelsen" og det var helt rart den dagen vi skulle hjem.
Ventet nesten på å bli stoppet i gangen
 
Jeg hadde en litt uvanlig start på sykehuset, da min sønn er født 3 mnd for tidlig. Selv var jeg også ganske syk, og sengeliggende den første tiden. Måtte være på sykehuset i 3 mnd etter fødselen (KS), så jeg fikk heldigvis god tid til å bli kjent med den lille, før jeg tok ham med hjem.
Men jeg følte meg som jeg var på opplæring, at jeg fikk låne babyen som lå i kuvøsen. Det var et langt kurs, og jeg følte jeg måtte spørre om alt mulig. Men han var jo som en liten fugleunge der han lå så skjør og hjelpesløs.
Men selv etter 3 mnd var det litt følelsen av å ha ham på lån. Det er vel først nå i det siste, jeg føler slektskapet og at han har kommet for å bli. 

Morsfølelsen har vært der hele tiden, jeg har bare ikke helt vært klar over det.
 
Alt kom ganske naturlig hvis jeg husker helt riktig. Kan jo være jeg har vrengt litt på minnet, man er jo litt hormonell og satt ut når man har fått sin første unge (iallefall jeg). Jeg har jobbet i barnehage, så bleieskift gikk som en lek. Jeg ringte på når jeg skulle amme i begynnelsen, for fikk det ikke ordentlig til. Vi hadde familierom, så da var bebisen min inne hos oss hele tiden. Dagen før vi skulle hjem, badet de han så vi kunne lære hvordan vi gjorde det.

Med andre falt alt iallefall naturlig. Da visste jeg jo hvordan jeg skulle amme, så tror ikke jeg lurte på noen ting.
 
Jeg var helt lost med en gang.. mye grunnet lite søvn og veldig rask fødsel, det kom liksom litt brått på.. var ganske ung den gang, og var alene, så d hele var ganske skremmende husker jeg, samt jeg var så forundret over hvor liten hun var og var så innamri redd for å gjøre noe feil. (Hadde moren til "donoren" over meg som en hauk som passet på å fortelle meg hvor ubrukelig jeg var og at jeg aldri kom til å bli noen god mor, satte ut rykter om meg i graviditeten, så jeg var nok litt nedbrutt og redd for å gjøre noe galt fra før) Husker tiden på sykehuset var evig lang men samtidig ville jeg helst være en plass der jeg fikk litt hjelp, så jeg var nok den som nesten spurte om alt og måtte settes litt i gang av pleierne. De var heldigvis veldig forståelsesfulle og hjalp til det de kunne:) Det kom seg ganske fort da vi kom hjem og fikk tid alene :)
 

Jeg var akkurat blitt 18 år, hadde en forferdelig fødsel, og var helt ødelagt etterpå.. Da ble jeg lagt på 2mannsrom med en drittkjerring av en 5barnsmor, som bare slang med kjeften. Hun dro heldigvis dagen etter.. Men da fikk jeg inn en voksen dame med psykiske problemer. Hun bare gråt, og var livredd for å gjøre noe med ungen. Og ingen hadde tid til å hjelpe henne, helt utrolig. Så der satt jeg da, 18 år, i forferdelig form, store problemer med å amme, og generelt lost..med 2 babyer å ta meg av. Jeg skiftet bleie på dem begge, trillet, og bærte.. Midt på natten måtte jeg stå opp for å løfte den andre ungen opp i senga til moren sin for at den skulle få mat, osv, osv. Helsepersonellet så vi lite til, og når de først var innom viste de tydelig at de ikke hadde noe til overs for noen av oss. 

Sååh.. Godt det ikke er sjans i h....... for at noe lignende skjer denne gangen emoticon

 

H0112 skrev:

Jeg var akkurat blitt 18 år, hadde en forferdelig fødsel, og var helt ødelagt etterpå.. Da ble jeg lagt på 2mannsrom med en drittkjerring av en 5barnsmor, som bare slang med kjeften. Hun dro heldigvis dagen etter.. Men da fikk jeg inn en voksen dame med psykiske problemer. Hun bare gråt, og var livredd for å gjøre noe med ungen. Og ingen hadde tid til å hjelpe henne, helt utrolig. Så der satt jeg da, 18 år, i forferdelig form, store problemer med å amme, og generelt lost..med 2 babyer å ta meg av. Jeg skiftet bleie på dem begge, trillet, og bærte.. Midt på natten måtte jeg stå opp for å løfte den andre ungen opp i senga til moren sin for at den skulle få mat, osv, osv. Helsepersonellet så vi lite til, og når de først var innom viste de tydelig at de ikke hadde noe til overs for noen av oss. 

Sååh.. Godt det ikke er sjans i h....... for at noe lignende skjer denne gangen emoticon

Ehm, er det virkelig mulig?? Kjære tid, nå ble e satt ut.. flink du var som ordnet opp, men det skulle virkelig ikke gå ann.. Klapp på skulderen til deg :)
 
Med førstemann falt alt ganske naturlig. Jeg kunne reist hjem bare et par timer etter fødselen hvis jeg hadde fått lov. Vil si at jeg hadde ganske god erfaring med barn fra før også, siden jeg har en 12år yngre bror. Og har jobbet i barnehage. Hadde egentlig ikke brukt for jordmødre/sykepleiere etter fødselen.

Men med andremann synes jeg egentlig at alt var litt vanskeligere. Han kom på nyfødtintensiven kort tid etter fødselen, så følte lenge at han ikke var min.  At han bare var en baby jeg lånte. Jeg var hele tiden redd for å gjøre noe galt. Turte ikke engang å skifte bleier på han selv om jeg fikk lov. Følte meg nesten mer som en førstegangsfødene da.
 

Jepp, det er mulig.. Det hører med til historien at jeg fikk så lite hjelp, og ble så sliten, at jeg mistet melka i løpet av en uke, og var i dårlig form leenge etterpå. Mens denne andre damen gikk det veldig fint med, pga meg. Jeg møter henne ca. 1 gang i året, i butikken eller lignende..da får jeg en stor klem, og ett takk hver gang..he he. Og hun har fått 2 barn til i ettertid..

Hele behandlinga under fødsel, og på barsel var hårreisende! Det var så drøyt at jeg ikke lar det skremme meg denne gangen, fordi det ikke er mulig at det skjer igjen. Jeg skal jo også føde på ett annet sykehus, og det er bare en mamma pr. rom..deilig emoticon

EBmam skrev:

H0112 skrev:

Jeg var akkurat blitt 18 år, hadde en forferdelig fødsel, og var helt ødelagt etterpå.. Da ble jeg lagt på 2mannsrom med en drittkjerring av en 5barnsmor, som bare slang med kjeften. Hun dro heldigvis dagen etter.. Men da fikk jeg inn en voksen dame med psykiske problemer. Hun bare gråt, og var livredd for å gjøre noe med ungen. Og ingen hadde tid til å hjelpe henne, helt utrolig. Så der satt jeg da, 18 år, i forferdelig form, store problemer med å amme, og generelt lost..med 2 babyer å ta meg av. Jeg skiftet bleie på dem begge, trillet, og bærte.. Midt på natten måtte jeg stå opp for å løfte den andre ungen opp i senga til moren sin for at den skulle få mat, osv, osv. Helsepersonellet så vi lite til, og når de først var innom viste de tydelig at de ikke hadde noe til overs for noen av oss. 

Sååh.. Godt det ikke er sjans i h....... for at noe lignende skjer denne gangen emoticon

Ehm, er det virkelig mulig?? Kjære tid, nå ble e satt ut.. flink du var som ordnet opp, men det skulle virkelig ikke gå ann.. Klapp på skulderen til deg :)

 
var helt naturlig. var heller jeg som fortalte jordmørdene hvordan det skulle være... ;)
 
Jeg var den typen som tok alt naturlig.
 
Jeg var rimelig redusert pga mye blodtap og etc. Så her var det mannen som sto for å stelle gutten, skifte bleie,kopping og etc.Så da jeg skulle skifte på gutten første gangen selv så følte jeg meg nesten klønnete selv om jeg hadde skiftet mange bleier opp mellom årene :)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp