Hvordan unngå å sammenligne seg til andre gravide?

[SaraB]

Er gravid i uke 18 og har tatt en komplisert svangerskap så langt. Har flere venniner og også svigerinne som er gravide akkurat nå og for de har alt gått kjempebra. De legger ut smilende gravidbilder på sosiale medier og er i gang med forberedelser, mens jeg er inn og ut sykehus og har daglige smerter.
Jeg kjenner meg utrolig lei for at kroppen min har bestemt å ikke samarbeide, og gråter nesten hver dag. Jeg får ikke opplevd den samme gleden av å være gravid som de fleste...
Jeg vet at det ikke er sunt å sammenligne seg til de andre og at hver svangerskap er forskjellig, men det er en situasjon som er vanskelig for meg å akseptere...
Hvordan kan jeg takle dette?

 

[Sjokolade]

Jeg opplevde mye av det samme, uten at jeg var inn og ut av sykehuset.

Syns hele svangerskapet var dritt. Enten var jeg kvalm, trett, hysterisk hormonell, vondt i ryggen/hofter osv. Jeg kunne knapt gå og satt bare i sofaen som en brøddeig og este ut. Jeg hatet det.

Så jeg bestemte meg for å være helt ærlig om det til alle som spurte. "Nei, det går faktisk ikke bra". Og jaggu kom det ikke frem fra andre og at de jadde hatt det tungt og dårlig de og. Selv disse som overfyllte sosiale medier med koselige gravidbilder.

 

[Stolt mamma]

Jeg opplevde mye av det samme, uten at jeg var inn og ut av sykehuset.

Syns hele svangerskapet var dritt. Enten var jeg kvalm, trett, hysterisk hormonell, vondt i ryggen/hofter osv. Jeg kunne knapt gå og satt bare i sofaen som en brøddeig og este ut. Jeg hatet det.

Så jeg bestemte meg for å være helt ærlig om det til alle som spurte. "Nei, det går faktisk ikke bra". Og jaggu kom det ikke frem fra andre og at de jadde hatt det tungt og dårlig de og. Selv disse som overfyllte sosiale medier med koselige gravidbilder.

samme erfaring har jeg. 2 av 3 svangerskap med ekstrem kvalme gjennom så og si hele graviditeten, inn og ut av sykehus. Når heg var ærlig så kom det også frem at andre hadde sine ting de også

 

[Barnehagelæreren]

Forstår deg. Jeg har hatt to ulike svangerskap. Med storesøster var formen topp, trente, studerte og jobba. Denne gangen var jeg sykmeldt for alt mulig, hadde bekkenløsning, var kvalm, kynnere også kom korona og psyka meg ned.
Denne gangen har vi vært mange gravide venner, og de hadde utad fine svangerskap, men desto ærligere jeg var, så kom det litt frem fra de også etterhvert.

Det jeg tenkte var at: man viser bare glanssidene sine på sosiale media. Man legger ut det gode. Fåtallet legger ut sammenbrudd, spying og lignende på instagram/facebook/snapchat. Det hjalp meg å tenke på iallefall. De fleste er menneskelige og kjenner på noe i blant, men ikke alle er like ærlige på det.

Klem til deg Du er ikke alene!

 

[Mymlen93]

Er gravid i uke 18 og har tatt en komplisert svangerskap så langt. Har flere venniner og også svigerinne som er gravide akkurat nå og for de har alt gått kjempebra. De legger ut smilende gravidbilder på sosiale medier og er i gang med forberedelser, mens jeg er inn og ut sykehus og har daglige smerter.
Jeg kjenner meg utrolig lei for at kroppen min har bestemt å ikke samarbeide, og gråter nesten hver dag. Jeg får ikke opplevd den samme gleden av å være gravid som de fleste...
Jeg vet at det ikke er sunt å sammenligne seg til de andre og at hver svangerskap er forskjellig, men det er en situasjon som er vanskelig for meg å akseptere...
Hvordan kan jeg takle dette?

Opplever egentlig motsatt. At uansett hvor smertefullt jeg har det, så er det alltid noen som skal ha hatt det verre jeg er ikke typen til å klage til folk jeg kjenner, men har en del rundt meg som elsker å klage. Bruker forumet her til å få ut klagingen

 

[Neidajoda]

Husk at alle har noe, og om det er noen som ikke har noe akkurat NÅ, kan det være de har vært gjennom dritt, eller har dritt i vente.

Kanskje har du et verre svangerskap, men kanskje har de andre hatt en lengre og tyngre vei for å bli gravide. Kanskje får du en kjempefin barseltid, mens andre sliter som f.

Det er ikke gøy å høre om hvor "utrolig bra" "alle andre" har det, når man selv føler at alt bare er dritt, men altså, de færre har det så "utrolig bra" som de påstår/som man selv antar, og hvor bra man har det, skifter.

 

[Bkno5783210]

Forstår godt at det er tungt å se hvordan mange andre gravide virker å ha det perfekt. Jeg hadde ekstrem svangerskapskvalme og kastet opp helt til slutten, og fikk høre at det var viktig å nyte graviditeten...
vil anbefale deg å snakke med jordmor om hvordan du har det, og husk at selv om det er tungt nå så går det heldigvis over. Da graviditeten var over, følte jeg meg i toppform når resten var trøtte

 

[Sjokoladekaka]

Følger tråden. Har hyperemesis og sliter veldig kvalme selv, er i uke 29 ennå og gleder meg til at ungen er ute og kvalmen er borte. Har venninne som er nesten like langt på vei og i superform og ingen forståelse eller empati hvor tøft det har vært for meg. Prøver å trøste meg med det noen skriver ovenfor her at hun får sikkert noe annet å stri med.

 

[FrøkenMG]

Vi har alle vårt. Jeg har hittil hatt et problemfritt svangerskap fysisk, men slet voldsomt psykisk de første 3-4 mnd i en slik grad at jeg gikk til psykolog. Det var vondt og tøft, og ikke noe jeg legger noe særlig ut om i some eller over lunsjbordet på jobb. Jeg har avsluttet faste avtaler hos psykologen nå, men har det jevnlig opp til vurdering.

 

[Bkno5783210]

Følger tråden. Har hyperemesis og sliter veldig kvalme selv, er i uke 29 ennå og gleder meg til at ungen er ute og kvalmen er borte. Har venninne som er nesten like langt på vei og i superform og ingen forståelse eller empati hvor tøft det har vært for meg. Prøver å trøste meg med det noen skriver ovenfor her at hun får sikkert noe annet å stri med.

Sender deg en klem. Det er ufattelig tungt mens det står på, og de som ikke har vært gjennom det kan ikke forstå hvor ille det er. De skjønner liksom ikke at det ikke hjelper å spise salte kjeks eller ta kvalmestillende. Jeg klarte heller ikke å nyte det, og gledet meg mer til kvalmen skulle gi seg enn at baby skulle komme. Da hjelper det ikke med kommentarer om at de og var kjempekvalme, men allikevel klarte å spise middag hver dag. Som om det kan sammenlignes, hehe

 

[Sjokoladekaka]

Sender deg en klem. Det er ufattelig tungt mens det står på, og de som ikke har vært gjennom det kan ikke forstå hvor ille det er. De skjønner liksom ikke at det ikke hjelper å spise salte kjeks eller ta kvalmestillende. Jeg klarte heller ikke å nyte det, og gledet meg mer til kvalmen skulle gi seg enn at baby skulle komme. Da hjelper det ikke med kommentarer om at de og var kjempekvalme, men allikevel klarte å spise middag hver dag. Som om det kan sammenlignes, hehe

Takk for at du deler Er godt å vite at jeg ikke er alene i denne situasjonen, selv om det føles litt sånn ut nå.

 

[Bkno5783210]

Takk for at du deler Er godt å vite at jeg ikke er alene i denne situasjonen, selv om det føles litt sånn ut nå.

Forstår det veldig godt, pleide å sitte i timesvis å Google når kvalmen skulle forsvinne og ble like deppa hver gang jeg kom til et antall uker og det bare fortsatte. Man orker ikke å gjøre noe annet enn å bare eksistere. Da jeg var rett over fem måneder dro jeg til en privat lege som gav meg b12 sprøyter og b6 tabletter. Dette gjorde faktisk at jeg fikk en opptur. Eneste som hjalp litt

 

[GladPus]

Litt samme her, men var vesentlig verre psykisk med første. Var veldig dårlig, orket knapt noe annet enn å kreke meg fra soverom til sofan de første 5 mnd. Fra rundt uke 23 ble det noe bedre, men da jeg endelig kom meg litt fra elendig form (hangover, trøtt, kvalm, energiløs) satte kynnere og bekkenløsning inn. Hadde et par relativt bra mnd helt på slutten der jeg jobbet deltid og orket å gå korte turer og gjøre litt i huset...

Var så utrolig frustrert og deprimert over dårlig form, VILLE klare alt mulig. Men om jeg lå helt flat og følte meg ok var jeg utslitt før jeg fikk på meg klær og sko etter å ha fått ambisjon om å gå på butikken. Orket ikke strikke eller gjøre noe jeg hadde lyst til. Mye grining og frustrasjon i det svangerskapet altså!

Samme opplegg med formen nå, er gravid i uke 24, og har akkurat begynt å komme meg de siste par ukene. Starta i 30 % jobb med hjemmekontor denne uka. Fortsatt variabel form, men vesentlig bedre enn for noen uker siden!

Forskjellen denne gangen er at jeg langt på veg har akseptert min skjebne og ikke føler at jeg må klare/gjøre alt mulig. Det har gått veldig mye bedre å bare være hjemme, selv om enkelte dager har vært dårlige nå også (frustrasjon over ting jeg skulle ha fått til som ikke går, eller bare dritthumør). Ca 5 av 7 dager var rimelig ok da det var som verst denne gangen. Nå er formen så bra at jeg begynner å bli mer rastløs, men orker ikke mye enda, så vi får se hvordan det går fremover..

Har stort sett vært hjemme siden mars, men det går overraskende bra. Hjemmekontor og sykmeldt etter sommeren, lite energi til å være ute. Har møtt folk enkelte ganger, det tar opp ca 2-3 dager med energi... Prioriterte å samle krefter til en liten tur ut i helga, enten bare med bil, eller en veldig kort gåtur i skogen, sitte ute og spise osv. Nå går jeg ut og henter posten/kaster søppel og kanskje tar en omvei i hagen hver dag, fremskritt! Frisk luft hjelper på humøret, om det så blir bare 1/2 minutt!

Jeg tror grunnen til at det går bedre nå er at jeg vet at det går over og blir bedre. Sist ble jeg bare mer skuffa for hver nye uke med drittform. Handler vel om hvor fokuset ligger. Skjønner det er enklere å være positiv når man har prøvd det før og vet det blir bedre..