Hvordan takler du det/har du hatt det etter MA?

[minoja]

Ja lurer på hvordan tiden etter er/føles? Jeg har vel innsett sånn smått til nå at jeg har prøvd å stenge ute det hele og bare leve videre som om ikke noe har skjedd. Er 1 mnd siden det ble oppdaget og jeg fikk utskraping, en hel "surrealistisk" opplevelse når man bare skulle inn på kontroll. Og jeg må innrømme at jeg begynner å synes dette er så tungt og vanskelig i tillegg er temaet vanskelig å ta opp med folk og sikkert rart for familie og utenforstående og forstå/forholde seg til, men føles som om alle later som ingen ting. Er usikker på hva jeg egentlig ønsker og forventer, og føles jo litt feil å føle at andre skal forstå sorgen over å miste noe som var så lite og smått at det absolutt ikke ville overlevd utenfor min livmor.....er bare veldig tungt å bære på en sorg som jeg nesten føler jeg ikke burde føle....har jo 2 flotte og friske unger, denne nr 3 var ikke planlagt men et sjokk, men så ønsket og velkommen da det ble oppdagen.....sukk....føler meg så "tung til sinns" men er vanskelig å dele med andre, har så kort lunte i forhold til sambo også for tida for små ting, vet ikke om det er sammenheng....men føler ikke jeg blir ferdig med sorgen eller vet hvordan jeg skal bli ferdig med den....går det bedre først ved en neste graviditet?? Huff, mye rot sikkert i disse tankene jeg skriver ned, men håper noen vil fortelle litt om sine tanker og følelser etter MA så kanskje jeg ser at jeg ikke er alene....muligens det kan hjelpe å høre om dere andres sine erfaringer :)

 

[Sommerfugle1]

Jeg føler det akkurat som deg, veldig "tung til sinns". Jeg oppdaget en MA i uke 10 for litt over en uke siden.. Det føltes ut som skikkelig kjærlighetssorg.. Over alt hvor jeg ser, er det gravide eller folk med barnevogner. Det er vanskelig. Jeg må innrømme at jeg føler meg ganske alene om det., og lunta mi for samboeren er også kort!! Dette er andre gang jeg mister på kort tid. De fleste later som ingenting og det er ikke alltid da lett å prate om det, selvom det er kanskje det man trenger. Det er jo naturens gang men ufattelig vondt alikevel. Jeg kan ikke forestille meg hvor vondt det er for de som mister sent i svangerskapet. Jeg håper at når jeg får det litt på avstand og tiden går at det blir lettere. Og ihvertfall ved neste graviditet. Jeg har en fantastisk flink lege som forstod hvor leit dette var. Vi ble enige om at jeg skulle få en roligere start neste gang pga en stressende jobb. Jeg har klandret meg selv litt fordi kroppen har sagt ifra at jeg er sliten og har vondt, men jeg fortsatte og stresse på jobb. Så neste gang vil jeg gjøre alt jeg kan for at det skal gå bra. Dette ble veldig rotete. Jeg tror det er veldig viktig å ha noen å snakke med. Sender deg en Klem og håper følelsene blir lettere etterhvert <3>

 

[Fargeklatten]

Så leit å høre at dere har opplevd dette! Ingen burde få oppleve dette! har selv mistet to ganger siden februar, og har vært trist, sint, frustrert, terrorisert mannen og alt har vært en berg og dalbane. Men det blir faktisk bedre med tiden, nedturene kommer fortsatt like hardt men ikke så ofte lenger :-) selv om jeg merker at det er litt tyngre denne gangen, livredd for at det skal skje enda en gang... Håper vi alle snart får en spire som sitter i 40 uker :-) varme tanker

 

[~troll2012/2013?~]

Jeg følte vi mistet babyen vår i januar, selv om jeg bare var 10 uker på vei, var "babyen" så ønsket og så etterlengtet at vi gikk gjennom en sorgprosess... Føler fortsatt selv om jeg er gravid på ny at jeg har mistet en baby... Vet det er veldig rart, er jo mange som mister mye senere og som faktisk mister babyen sin, men er slik jeg føler det...
Fikk i tillegg utrolig dårlig behandling på sykehuset i forhold til utskrapingen som har gjort at jeg har følt veldig sinne ovenfor sykehuset, og da vi skulle på en samtale med legen etter inngrepet for hadde ikke verken snakket eller hilst på legen som gjorde inngrepet på meg så fikk jeg fullstendig panikk...
Så pga av hele prosessen ender jeg med å evt føde denne lille babyen i magen min på et annet sykehus for jeg tør ikke sette beina mine innenfor de fire veggene på dette sykehuset...

Så jeg har og gjør det egentlig enda, jobbet/er meg gjennom sorgprosessen... Kan fortsatt gråte når jeg tenker på det, vi snakker mye om det, og jeg kjenner det er utrolig tøft nå når jeg i morgen igjen er 10 uker på vei slik som vi var da vi fant det ut i januar....

 

[Lykkepjuska]

Å miste er helt forferdelig tungt. Man rekker å bli glad i den lille spiren, selvom den ikke har eksistert så lenge. Man danner seg et bilde av familieforøkelse og det er sånn at man går inn i en ønsket graviditet med både hjerte og hjerne. Jeg må si at jeg hadde det kjempeløft i hele to mnd før sorgen slapp litt etter litt. Men selvom jeg nå er gravid igjen, så er det et tomrom, og det hender jeg tenker på spiren som ikke hadde livets rett. Jeg føler at jeg har et barn for lite, og kanskje jeg er litt gal, men jeg vil ikke glemme aug.spiren min.

Det er helt normalt å være lei seg, men det kan virke som om hele samfunnet forventer at man ikke skal være det. Du har lov til å sørge! Jeg tror du kan finne god støtte i å snakke med noen som nylig har mistet selv. Det hjalp meg veldig.
Jeg la inn et utklipp fra dagboken min i tiden etter at jeg mistet, her på mistet-forumet.. Hvis du leser det, tror jeg du vil kjenne deg igjen i tankene. Slipp sorgen fri. Klemmer fra meg. 

DAGBOKUTKLIPP: http://www.babyverden.no/Forum/Svangerskap-barn-og-familieliv/Vi-som-har-mistet/Et-utklipp-fra-dagboken-min-i-tiden-etter-at-jeg-mistet-Langt/1528706T/

 

[Sylvia80]

Det er nå snart 10 uker siden..

Mista i uke 9+6, men hjertet hadde stoppa på 8+5. Måtte ha medisinsk abort, da det ikke retta seg selv. Bare den opplevelsen.. det var fælt.. fysisk gikk det veldig fint, men psykisk.. Følte jeg måtte se, måtte vite at det var over. Men å se det, det er brent fast.

Den tiden jeg blødde syns jeg det var en fæl påminnelse hver gang jeg gikk på do, alt blodet.. Og gråt for meg selv.. Utad ville jeg være sterk og prøvde å være positiv. Begynte på jobb igjen og holdt meg opptatt, med masse overtid, og sørga for å aldri være alene.. For var jeg det, bare satt jeg og gråt for meg selv..

Ja, jeg føler jeg har mista barnet mitt.. Selv om det ikke var så langt, så snakka jeg til magen og klappa på den når jeg var alene, og fortalte hvor flott alt skulle bli, og at storebror ville bli veldig flink som storebror.. Hele framtida var fastlagt... og så ble den borte. Hvor ble den lille sjela av da? Var det noe jeg gjorde galt? Føler meg fortapt i sorg... Og det blir bare verre, for jo lenger tid som går uten at jeg er gravid/gravid på nytt, så blir jeg mer desperat.. Tenker at om jeg bare ble gravid, så ville jeg på en måte fått noe som jeg ikke ville fått om dette ikke hadde skjedd, så det ville liksom fått en mening..  Ikke som erstatning.. men for å gjøre det litt lettere.. Det vil alltid være en for lite.. Tenk om terminen kommer og jeg fortsatt ikke er gravid.. Det vil være så mye verre da.. Og jeg teller uker.. skulle vært halvveis nå, skulle kjent spark, vært på ordinær ul, sikkert visst hva det var.. Og nå, så "lenge" etter er det glemt av alle.. unntatt meg. Det føles ikke godt.. Jeg savner lille spira mi.. Jeg kan ikke annet enn å undre meg over hva det var vi mistet, hvem den ville blitt? Og det føles så urettferdig.. Og ja, jeg vet at mange har opplevd mye verre.. og føler meg nesten slem som har så vondt av meg selv, når så mange sliter og mange har ikke barn fra før engang, jeg har jo en.. Men jeg kan ikke hjelpe for det.. Det føles forferdelig.. Det er ikke blitt noe bedre eller lettere.. Jeg tror jeg bare skyver sorgen foran meg, i stedet for å bearbeide det.. 

Jeg gråter veldig lett. Og helt plutselig.. uten grunn.. Orker ikke være alene lenger.. Har ingen tiltakslyst nå.. vil bare være gravid. Og jeg tror at for meg vil det være eneste trøst.. For mange kan det være bedre å vente og bearbeide først, men for meg.. Jeg bare må bli gravid igjen snart.. Jeg har også kort lunte, tar meg veldig nær av ting.. Men det har hjulpet litt å være åpen om det. Jeg sier det som det er når folk spør. At jeg har det tøft.

Men vi må også huske på alle hormonene som herjer i kroppen, under graviditet og etter å ha mista, når kroppen skal i gang igjen.. Det er ikke lett..

Jeg tenker litt at jeg var dårlig og hele fokuset var på graviditeten, siden jeg lå foran do i noen måneder.. jeg har ikke gode minner fra den tida.. Jeg tenker at det skulle lære meg noe, det må jo ha an mening, på et vis.. Så neste gang jeg blir gravid kommer jeg nok til å være redd og forsiktig.. Men jeg kan ikke vente med å leve, jeg må leve mens jeg venter.. Vi kan ikke råde over hva som skjer dessverre.. Men jeg skal prøve å leve litt mer og ikke være så redd og gjøre gode ting selv om jeg er dårlig.

Dette ble langt.. men kjenner det var godt å få det ut.. sukk.. terapi.

Det er helt utrolig hvordan noe så lite kan ha så stor verdi.. Så mye kjærlighet.. Og hvordan noe så lite kan velte hele verden på et øyeblikk..

 

[ASG]

Jeg trodde sorgen skulle gå over raskt, prøvde å si til meg selv at det ikke var noe å bli SÅ lei seg for og at jeg måtte tenkt videre, men sorgen stakk virkelig sypt hos meg :( Jeg ble gravid igjen rundt termin til den jeg mistet og jeg tror faktisk ikke jeg var klar før det heller, selv om vi prøvde som bare det :P

Sorgen påvirket også svangerskapene i etterkant og det første svangerskapet etter MA var et tungt svangerskap psykisk - jeg var rett og slett sikker på at babyen bare skulle dø uten forvarsel, selv helt opp mot termin.

Nå i etterkant tenker jeg ikke noe på den babyen som ikke ble - for hadde jeg fått den, hadde jeg ikke fått eldstesnupp og henne ville jeg ikke byttet mot noen. Men det er lett å se det i ettertid og jeg gjorde ikke det da!

 

[ASG]

Jeg trodde sorgen skulle gå over raskt, prøvde å si til meg selv at det ikke var noe å bli SÅ lei seg for og at jeg måtte tenkt videre, men sorgen stakk virkelig sypt hos meg :( Jeg ble gravid igjen rundt termin til den jeg mistet og jeg tror faktisk ikke jeg var klar før det heller, selv om vi prøvde som bare det :P

Sorgen påvirket også svangerskapene i etterkant og det første svangerskapet etter MA var et tungt svangerskap psykisk - jeg var rett og slett sikker på at babyen bare skulle dø uten forvarsel, selv helt opp mot termin.

Nå i etterkant tenker jeg ikke noe på den babyen som ikke ble - for hadde jeg fått den, hadde jeg ikke fått eldstesnupp og henne ville jeg ikke byttet mot noen. Men det er lett å se det i ettertid og jeg gjorde ikke det da!

 

[Jessjess]

det føles.. tomt rett og slett.. selvom jeg har en fantastisk samboer og stor familie som bryr seg så er det noe som mangler.. til nå skulle jeg jo hatt barn som både kunne gå, snakke og slike ting, men det viser seg at det er litt vanskeligere enn jeg hadde ønsket..

Etter første GU begynte jeg å tenke at det aldri kommer til å gå bra, jeg kommer ikke til å oppleve det å være gravid og bære fram ett barn.. har en ekkel følelse.. jeg har begynt å lese om muligheter.. adopsjon blant annet.. men huff.. jeg VIL bære fram ett barn.. men ja, det føles tomt..

før jeg selv mistet hadde jeg ikke trodd at mennesker kunne bli påvirket i en slik grad jeg har blitt, ved å miste barn, som var mindre enn ett eple.. men nå skjønner jeg det.. jeg vet at samboeren min og jeg skal bli foreldre - men jeg lurer på hvordan det kommer til å skje..

 

[- Amy -]

Første gang: Sjokk. Jeg hadde vært gravid en gang før som resulterte i en liten, perfekt gutt. Så når jeg var rett før uke 12, og oppdaget at forsteret døde i uke 8 fikk jeg sjokk. 

Andre gang: Frustrasjon. Forstod ikke hvorfor dette skjedde en gang til. 

Tredje gang: En solid dose depresjon som varte i laaaang tid. Jeg hadde venner og familie som gikk gravide og som skulle ha termin rundt den tiden jeg skulle ha. Så jeg gikk hele tiden i perioden etter å hørte og kjente på at de var så lykkelige gravide mens jeg gikk og kjente på noe som manglet. Det gav seg heller ikke når babyene kom. Vi skulle jo også hatt et lite nurk å kose oss med!

Fjerde gang: Ganske nedstemt og fortvilet. Nå MÅ det jo være noe helt fullstendig galt som gjør at vi ikke får flere barn. Jeg vet jeg går på en "smell" etter den fysiske etter utskrapningen er over. Men håper inderlig den varer mye kortere enn forrige. 

For mannen blir det verre og verre for hver gang. Jeg var selvfølgelig veldig lei meg hver gang, og føler det er blodig urettferdig. 

 

[87modell]

Utrolig kjedelig å høre.. For meg gikk ikke savnet og sorgen bort før jeg testet positivt.. Jeg trodde jeg taklet det "greit".. og begynte å jobbe igjen etter 2  uker, siden jeg måtte ha utskraping, og fikk litt plager.. Jeg var knust, men klarte å tenke fremover.. Men hver gang noen fortalte at de var gravide, ble jeg sint.. klarte å smile falskt og gratulere så godt jeg kunne... Men inne i meg var jeg så sint og så lei meg... Da bestevenninden min fortalte hun var gravid (i uke17) sleit jeg veldig. Jeg ville være glad på hennes vegner, men klarte det ikke.. Jeg dro hjem og gråt og gråt.. hvorfor skulle hun som var singel og ikke hadde planlagt dette...få en liten baby.. HVORFOR mistet jeg.. som eide leilighet, hadde hatt type i 6,5år, fast jobb.. Ja, spørsmålene var mange.. Etter at jeg da følte jeg nådde bunnen, ble det også slutt med meg og samboeren min da... Å 2 dager før jeg skulle flytte bort, testet jeg positivt, til tross for bruk av prevansjon... 

Bare der og da, klarte jeg å glede meg.. Jeg GLEDET meg til venninden min skulle få.. til alle rundt meg som var gravide.. Til tross for jeg nå var alene.. Så for min del, ble det redningen.. er i dag 28+4, og kjenner liv, og håper og tror dette skal gå bra.. Det ligger selvfølgelig i bakhodet at jeg mistet første gang.. men jeg VET nå at det var en grunn til det.. Flere grunner.. og jeg har vokst.. Er deilig å endelig være der.. det er nå 1 år siden jeg mistet.. og dette barnet ble unnfanget (i følge datoene) den datoen som var første barnets termin.. <3 Så håper det ordner seg for deg også.. og at du kommer dit at du ser at det var en grunn for det.. at det er naturen sin stygge måte å "sortere ut" det som ikke er levbart.. For min del, ble ett nytt svangerskap, det som gjorde jeg kom dit <3

 

[prøverpånytt]

Mistet i uke 17, i desember 2011, men fortsatt har jeg veldig vanskelig for å forstå alt.. Savnet etter min lille jente er helt ubeskrivelig stort. Ble så gravid i mars, men mistet igjen i mai, fikk skikkelig sjokk. Trodde jo at alt skulle gå bra og hadde ingen misstanker om at det skulle gå galt på nytt igjen.
Etter jeg mistet første gang har jeg hadd smerter i kroppen(muskler) og jeg har ikke det så bra psykisk.
Klarer ikke å se på babyer sammen med folk, klarer ikke å se på tv om graviditet eln. sammen med andre, værste jeg vet er å gå igjennom barneavdelinger med klær, høre om flk som har blitt gravide osv.. Rett og slett takler jeg ikke gravide og små babyer. Høres virkelig stykt og sytete ut, men slik er det bare. Prøver å bli bedre, men er ikke enkelt når enkelte undt meg ikke vil prøve å skjønne hva jeg har gått igjennom.
En dame, som vet a jeg har mistet sa forann meg til moren min, at hun måtte virkelig glede seg til å bli bestemor, for det var det beste som var. Der stod jeg sjokket og brøt sammen i gråt, skal tro jeg har fått hørt mye slikt.  Skulle virkelig ønske at folk rundt oss som har mistet, kunne skjønt litt mer hva vi går igjennom. Det kunne gjort det lettere for oss og ikke minst de=)
Håper vi som har mistet, får ett levende barn neste/dette svangerskapet=)

 

[GKG]

Det er første gang jeg leser om andres følelser ang. å miste fosterene sine. Det var sterkt å lese, og sterkt å virkelig kjenne seg igjen i følelsene dere beskriver. Men samtidig er det jo en trøst å vite at man ikke er alene. Derfor vil jeg dele min historie med dere.

Bekymringene var mange i løpet av svangerskapet mitt, og vi var så spente da vi skulle på ultralyd i uke 18+3. Endelig skulle vi slippe å bekymre oss mer tenkte vi, med et stort håp! Inni magen lå det en liten jente og sprella, hjertet dunket og de første sekundene var magisk! Jordmoren hadde ikke sakt noe enda, og vi kunne ikke se at noe var feil, vi så bare babyen vår <3 Lykken braste fort da jordmoren åpnet munnen og startet med et dystert "men..."
Kort fortalt: fosteret vårt hadde et syndrom, en kromosomfeil, som gjorde at hun maks kunne overleve noen uker til. Vi valgte å avslutte det så fort som mulig, og fikk satt i gang aborten da jeg var 19 uker på vei. Ett ord kan beskrive den dagen, forferdelig! Vi valgte å se henne, og hadde henne på fanget en liten stund. Meg, mannen min og den lille jenta. Hun var så liten, og vi kunne se at hun ikke var frisk. Det var godt, og vi fikk sakt farvel <3

Ukene etterpå var ekstremt tunge. Jeg gråt mer enn jeg noen gang har gjort, sov dårlig og lite og tankene svirret konstant. Jeg følte at ingen kunne forstå hvordan jeg hadde det, så det var nesten ikke vits for noen å engang prøve! Jeg følte meg tom, tok på magen min konstant og alt føltes bare helt feil.

Vi valgte å være hjemme noen uker, bruke tid sammen, gråte, sørge og bare være. Det var så godt, og jeg har vært så glad for det i ettertid. Det er viktig å ta vare på seg selv, stoppe opp og bare føle på hvordan man har det. Ikke steng følelsene inne, for all del!

Og for dere som lurer på om det blir bedre med tiden: JA! Det føles kanskje ikke slik i starten, men nå, 2,5 mnd etter aborten føles alt mye lettere allerede.
Etter en menstruasjon valgte vi å prøve på nytt, og det klaffet på første forsøk. Er nå fem uker på vei, så det er veldig ferskt, men jeg klarer å glede meg over det allikevel. Bekymringene er mye mindre enn jeg trodde de kom til å bli, men de sniker seg selvfølgelig innom nå og da, naturlig nok.
Denne graviditeten overskygger ikke den forrige. Jeg har fremdeles dager hvor jeg tenker på den lille jenta. Jeg så henne, holdt henne og tok på henne. Hun blir ikke glemt. Dette er et nytt svangerskap, et nytt forsøk, med et nytt foster og jeg gleder meg over det <3
Det er så mange som opplever vanskeligheter ift graviditeter, og jeg prøver å fokusere på det positive. Ja, jeg mistet min første, men jeg har mye å smile over, for jeg er jaggu heldig som KAN bli gravid og for at jeg fort blir gravid! :)

 

[Bruker187cat]

var på kontroll hos legen i uke 12, glad og fornøyd satt jeg å ventet på legen. Inne hos legen ville han høre etter hjertelyden noe som han ikke fant, prøvde å si til meg at dette var helt vanlig i uke 12, men en dårlig magefølelse spredte seg inni meg. Valgte å bestille meg en privat UL dagen etter, der jeg fikk beskjed om at babyen ikke var i livet, og at hjertet hadde sluttet å slå i uke 9. 
Jeg klarte ikke slutte å gråte, dette som jeg hadde gledet meg sånn til. Det må ha vært det vondeste jeg noen gang har kjent på. Det er så forferdelig trist og tomt, og jeg føler at ingen forstår hvor vondt dette er, selv om de kommer med gode ord og kjærlighet, men det hjelper så lite når savnet er så stort.
Jeg fikk cytotec tabletter som jeg skulle ta hjemme, det ble så store blødninger og smerter at jeg besvimte på badegulvet, ringte til sykehuset og de ville ha meg inn med det samme. Der ble jeg lagt i en stol hos gynekologen hvor hun "ordnet" som hun sa i 1 time. Hun "ordnet" og jeg gråt. Syns dette var kjempe vanskelig, vondt og trist på en gang.
Nå er det 6 dager siden MA dagen og har det helt forferdelig, og vet ikke hva jeg skal gjøre for å få det bedre, alt er bare trist og et savn. vil bare bli ferdig blø slik at vi kan prøve igjen. Er så vondt å bli minnet på det hver gang jeg skal på toalettet og ser alt blodet. 
På en måte er det godt å kunne lese deres erfaringer, og vite at jeg ikke er den eneste. men det er trist å se hvor lang tid en går trist og lei. 
For meg hjelper det litt å ikke være alene, er jeg alene blir alt bare mye tristere, da det er den lille det eneste jeg tenker på. Vet ikke helt om det har gått opp for meg at jeg ikke er gravid lenger, har bare lyst å fornekte hele greia, men vet jo innerst inne at det ikke gikk denne gangen. 
Jeg håper at det vonde slipper etter hvert, velger å leve i troen på det vertfall.. <3

 

[mamsen;)]

Jeg mistet min lille englegutt for ca ei uke siden, var 17+3 uker på vei, men følte lite livog fikk ul med en gang. Det viste seg da at han hadde vært død i 2 uker pga navlestrengen hadde surra seg om låret hans og stoppa all næring. Jeg måtte inn på sykehuset og føde denne skatten, og fikk litt tid med ham etterpå. Har noen nydelige barn fra før, men føler jeg går rundt i et vakum... sorgen ligger å murrer uansett hva jeg gjør,og slår til som en hammer når jeg minst venter det... tenker på dere andre som mister, og kanskje flere ganger etter hverandre, hvordan man skal lære å leve med denne sorgen.. Har så lyst å prøve igjen, men vet ikke om jeg orker å ta den sjansen igjen...og er det noen som vet hvordan det er å prøve etterpå? tenker da på hvor lang tid d bør gå? og redselen for at d kan gå galt igjen... jeg trengte ingen utskrapning da de mente alt kom helt ut da jeg fødte....

 

[Stimy]

Tårene triller når jeg leser historiene deres. Jeg tok abort for to dager siden i uke 13. Den lille spiren hadde sluttet å leve i uke 8. Jeg føler meg tom, rett og slett. Har veldig problemer med å komme ut i hverdagen. Er sykmeldt nå, og vet ikke når jeg kommer til å klare å dra tilbake på jobb. Det er noe med følelsen, for bare noen dager siden var jeg gravid og lykkelig. Så raste alt sammen bare i løpet av en dag. Jeg er livredd for å møte folk, så har murt meg inne. De eneste jeg klarer å snakke med er mannen min og moren min, som er store støttespillere. Alle rundt oss vil bare godt, men jeg er ikke klar enda. Heldigvis har vi en datter fra før og når hun er rundt meg klarer jeg å fokusere på andre ting.

 

[Veslesnuppis]

Så godt å lese om hvordan andre har hatt det. At det ikke bare er jeg som reagerer sånn som jeg gjør.
Jeg har akkurat hatt en SA. Det er det verste jeg har opplevd noen gang.
Jeg har to friske barn i fra før, denne graviditeten kom som ett sjokk, ett positivt sjokk. Jeg viste bare om dette noen få dager, men i løpet av de dagene fikk jeg ett forhold til den lille spira og begynte å glede meg.
Skjønte med en gang at noe var galt. Jeg hadde blødninger i 10 dager før jeg mista. Den dagen jeg mista, og dagen derpå var jeg helt knust. Jeg bare gråt.
Jeg har mistet mitt tredje barn, og vil alltid ha ett barn for lite.