Hvordan holder man motet oppe?

mommy_to_be

mommy_to_be

Gift med forumet
Hvordan holder man motet oppe? Når man gang på gang får negative tester, hvordan skal man klare å smile, og tenke: "jaja, vi prøver neste gang" ? Her trodde vi det skulle klaffe på noen få forsøk, men i morges kom tanta, og jeg tenkte bare: "nå gidder jeg ikke mer!!". Men man kan jo ikke slutte å prøve heller, da blir man ihvertfall aldri gravid!
Vi har prøvd det meste, både å ligge med beina i lufta, sove med gøsja inni(som bare ender med en våt flekk på lakenet[;)]), og å ikke tenke på prøvinga i det hele tatt! Etter 2 kjemiske graviditeter, begynner jeg å bli rimelig lei av skuffelsen... Hvorfor lurer kroppen oss? Gir oss 1000 forskjellige symptomer, og når man er så sikre på at man er gravid, ja, da dukker tanta opp!
Hvor mye forventes det av oss?? Hvor mye skal vi virkelig klare? Jeg er helt utslitt! Vi holder på med husbygging, har en slitsom jobb, skal spise sunt og ta tabletter for å forhindre sykdommer hos barnet hvis man blir gravid, samtidig som man da selvfølgelig prøver å bli gravid, og oppå alt dette, leser vi om kvinner som blir gravide hver eneste dag...
Når kommer min positive test?

Hvordan i all verden holder dere motet oppe? Jeg er vanligvis ei veldig sterk jente, men nå vet jeg ikke hvor mye mer jeg klarer... Jeg unner selvfølgelig alle å bli gravide, men jeg skulle ønske det snart var min tur...
Hvordan føler dere dere rundt dette?
 
uff, får helt vondt når du skriver sånn. vet ikke hva jeg skal si. men det VIL bli din tur! stooor *trøstepåklem*
 
ORIGINAL: SunShin

uff, får helt vondt når du skriver sånn. vet ikke hva jeg skal si. men det VIL bli din tur! stooor *trøstepåklem*



Takk[:)] *snilledu*
Jeg ser dere er på pp6... Begynner du ikke å bli lei??[8|]
 
ORIGINAL: mommy_to_be

Hvordan holder man motet oppe? Når man gang på gang får negative tester, hvordan skal man klare å smile, og tenke: "jaja, vi prøver neste gang" ? Her trodde vi det skulle klaffe på noen få forsøk, men i morges kom tanta, og jeg tenkte bare: "nå gidder jeg ikke mer!!". Men man kan jo ikke slutte å prøve heller, da blir man ihvertfall aldri gravid!
Vi har prøvd det meste, både å ligge med beina i lufta, sove med gøsja inni(som bare ender med en våt flekk på lakenet[;)]), og å ikke tenke på prøvinga i det hele tatt! Etter 2 kjemiske graviditeter, begynner jeg å bli rimelig lei av skuffelsen... Hvorfor lurer kroppen oss? Gir oss 1000 forskjellige symptomer, og når man er så sikre på at man er gravid, ja, da dukker tanta opp!
Hvor mye forventes det av oss?? Hvor mye skal vi virkelig klare? Jeg er helt utslitt! Vi holder på med husbygging, har en slitsom jobb, skal spise sunt og ta tabletter for å forhindre sykdommer hos barnet hvis man blir gravid, samtidig som man da selvfølgelig prøver å bli gravid, og oppå alt dette, leser vi om kvinner som blir gravide hver eneste dag...
Når kommer min positive test?

Hvordan i all verden holder dere motet oppe? Jeg er vanligvis ei veldig sterk jente, men nå vet jeg ikke hvor mye mer jeg klarer... Jeg unner selvfølgelig alle å bli gravide, men jeg skulle ønske det snart var min tur...
Hvordan føler dere dere rundt dette?

 
Jeg er så enig så enig,det er ett evig strev med å få det til å klaffe..Men gi opp kan man bare ikke,selv om man føler at dette ikke går...Vi har prøvd i 37 mnd nå..Denne ganger har jeg og masse rare ting som skjer med kroppen min men jeg har testet negativ allerede to ganger...Så jeg er jo ganske sikker på at i morgen begynner jeg og spotte som vanlig og tr kommer som vanlig når den skal denne gangen også...
Vet jo bare hver måned at det ikke har klaffet selv om man jo har "litt" håp frem til den grusomme tanta kommer..Hun svikter aldri hun liksom[:'(][:'(][:'(]
 
vel, hadde en sa i juli, 5+4. så trøster meg med at jeg ihvertfall KAN bli gravid. man må bare prøve å tenke positivt, se på alle de herlige jentene her som holder motet oppe etter mange flere pp'r enn meg, da kan jeg ikke gjøre noe annet enn å være positiv. gleder meg stadig over alle de som blir gravide uansett hvor lenge de har prøvd og tenker at : snart er det vår tur også! [:D]
 
Vi er oppe i pp nr 34 nå[8|] Vet ikke helt om jeg har oppskriften på det å holde ut, men her har vi aldri pliktsex og vi nyter hverandre[8D] Vi gjør ting sammen som blir vanskeligere når det kommer en baby i hus[:)] Gør spontane ting[:)]Dessverre er det helt normalt at det tar opp til et år før spiren sitter[&:] Men ønsker dere masse lykke til og håper spiren sitter snart[:)]
 
Godt å høre at det ikke bare er jeg som føler verden går litt imot meg av og til[:D]
Setter utrolig stor pris på støtten fra dere jenter! Har ikke noen andre som kan "klappe" meg på skulderen, og si:"jeg vet akkurat hvordan du har det!" Godt jeg har dere[:D]
 
ja, kjempe godt å føle at man ikke er "alene". men vi SKAL bli gravide hele gjengen!! [:D]
 
ORIGINAL: SunShin

ja, kjempe godt å føle at man ikke er "alene". men vi SKAL bli gravide hele gjengen!! [:D]


Ja, jeg tror alle har noen dager der man bare forbanner seg over de teite eggene våre[;)][;)] Håper snart det er... ALLES tur[:D] "Den som venter på noe godt..." [:D][;)]
 
det vil bli din tur snart!!!![:D] eg har ei vennine som etter 1års prøving og en ma, sitter med ei lita tulle på 1uke[:D] tenk positivt og nyt kvarandre. ha sex når lysten er på topp og ikkje når dere må[:D] kos dere og til slutt er det deres tur[:D][:D] men eg er veeeldig ny her,så eg har ikkje den samme erfaring som du har. prøver bare å spre positivitet[;)][:)]
 
ja, det er det!! [:D]
 
Hvorfor du ikke skal gi opp! Jo det skal jeg si deg. Vi har prøvd i 21 måneder, uten en eneste positiv test. har aldri visst hvordan en positiv test ser ut og så plutselig en dag så sitter den der. Nå er jeg 6 uker på vei og jeg gav aldri opp! Vi har klart det og synes selvfølgelig det var vår tur, men vi kan da aldri gi opp!
 
ORIGINAL: janpanmarsipan

Hvorfor du ikke skal gi opp! Jo det skal jeg si deg. Vi har prøvd i 21 måneder, uten en eneste positiv test. har aldri visst hvordan en positiv test ser ut og så plutselig en dag så sitter den der. Nå er jeg 6 uker på vei og jeg gav aldri opp! Vi har klart det og synes selvfølgelig det var vår tur, men vi kan da aldri gi opp!


Nei, vi kommer aldri til å gi opp, men nå har jeg hatt 3 positive tester på kort tid, men det blir aldri en voksende mage ut av det, og da er det vanskelig å bare hoppe opp av stolen å tenke:" jaja! NESTE gang".

Men det blir nok vår tur snart[:)]
 
ORIGINAL: janpanmarsipan

Hvorfor du ikke skal gi opp! Jo det skal jeg si deg. Vi har prøvd i 21 måneder, uten en eneste positiv test. har aldri visst hvordan en positiv test ser ut og så plutselig en dag så sitter den der. Nå er jeg 6 uker på vei og jeg gav aldri opp! Vi har klart det og synes selvfølgelig det var vår tur, men vi kan da aldri gi opp!

å du e en av de solskinns historiene som gjør at jeg holde motet oppe! når jeg leste den meld om at du hadde fått positiv test, da fikk jeg tårer i øynene og fant nytt mot! [:D]
 
ORIGINAL: SunShin

ORIGINAL: janpanmarsipan

Hvorfor du ikke skal gi opp! Jo det skal jeg si deg. Vi har prøvd i 21 måneder, uten en eneste positiv test. har aldri visst hvordan en positiv test ser ut og så plutselig en dag så sitter den der. Nå er jeg 6 uker på vei og jeg gav aldri opp! Vi har klart det og synes selvfølgelig det var vår tur, men vi kan da aldri gi opp!

å du e en av de solskinns historiene som gjør at jeg holde motet oppe! når jeg leste den meld om at du hadde fått positiv test, da fikk jeg tårer i øynene og fant nytt mot! [:D]


takk det var godt å høre. Føles helt rart ut etter så lang prøvetid at vi endelig skulle få en positiv test uten å måtte få så veldig mye hjelp. Men det føltes helt uvirkelig å få den positive testen!
 
Kjenner igjen frustrasjonen så godt jeg og! Var helt fra meg, og trodde det var noe galt med en av oss, og hadde ingen å snakke med. Men bestemte meg til slutt for å fortelle en nær venninne. Hun kunne fortelle at de hadde prøvd i 15 mnd med sin første, og at hun kjente såå mange som slet. Man ser jo mange her inne som sliter, men det blir liksom litt nærmere når noen man kjenner forteller det...
Og så ser vi historier til slik som japanmarsipan, så glad for din del at det klaffet til slutt[:)]

For min del er det verst rundt den tiden man venter mensen, og spesielt om den er forsinket, så man får falske forhåpninger. Men venter og kjenner og klemmer og tester og blir skuffet når den dukker opp[:(] Men vi får prøve så godt vi kan å holde motet oppe, skal da klare det vi og snart skal du se[:D]
 
Leser av signaturen din at dere har prøvd i 6-7 mnd?
 
Da skal du huske på at det i GJENNOMSNITT tar 6 mnd, og at opp til et år er normalt. At det derfor ville vært kjappere enn gjennomsnittet om du hadde blitt gravid til nå, og sånnsett ville jo det vært en superkjekk bonus, men altså en bonus. Ikke noe man bør forvente.
 
Vi prøvde ikke mer enn 18 mnd aktivt på junior, men det var lenge nok da, føltes det som. Det var absolutt slik at jeg følte meg trist og lei av og til. Men, hva annet kan man gjøre, enn å gå løs på en ny prøveperiode? Det var aldri aktuelt for meg å gi opp, s vi prøvde igjen og igjen. Etter et drøyt år gikk vi til legen, men jeg ble spontant gravid før vi kom igang med behandling (utredning rakk vi komme igang med da, og har fått påvist fertilitetsproblemer både jeg og mannen) Nå er vi påanigjen, og ønkser oss nummer to. Vi har ikke brukt prevensjon siden fødselen, og guttungen ar passert et år. Men jeg har ikke fått igjen mensen enda, faktisk er det to-års"jubileum" for min siste mens om et par uker, så vi har vel ikke egentig begynt prøvingen engang. OG vi vet at vi nok må oppsøke legen etterhvert, men det er uaktuelt så lenge jeg fortsatt ammer, så... da bare venter vi. Tolmodighet er en dyd, og det må man bare finne seg i, på et vis.
 
Back
Topp