Hei,
håper det er greit jeg tar denne opp igjen. Jeg lurer på hvordan han tar det i dag? Opplever du at han sørger på en annen måte nå?
Jeg har lest mye om at menn sørger på en helt annen måte enn kvinner i en situasjon som dette. Mennene har jo ikke båret barnet og dermed ikke knyttet seg til barnet på samme måte som oss kvinner. Samtidig betyr det ikke at de ikke bryr seg, men vi er bare forskjellige. Psykologen min fortalte at ulike sorgprosesser gjerne er kilde til frustrasjon og avstand mellom partnere, og at det er grunnen til at mange går fra hverandre etter et slikt tap. Derfor er det nok viktig å ha forståelse for hverandres måte å sørge på, og ikke være redd for at den andre ikke sørger "nok"
EDIT: Jeg skrev egentlig hvordan det har gått for oss også, men oppdaget at det ikke lå under skjult, så jeg trekker det tilbake, hehe. Men jeg opplever absolutt at vi sørger forskjellig. Er opptatt av at det ikke skal skille oss
Han drar meg opp når jeg er langt nede. Jeg tror det er bedre enn at vi begge er nede og ikke kommer oss opp igjen