Jeg synes det var aaller verst frem til TUL, da slappet jeg bittelitt mer av og tiden frem til OUL gikk fortere. Håper det blir sånn for deg og
Krysser fingrene for at det er slik med meg og [emoji5][emoji173]️
Hvordan håndterer dere bekymringene?
- Trådstarter Dutterina
- Opprettet
Krysser fingrene for at det er slik med meg og [emoji5][emoji173]️
Håndterer det ikke egentlig,enn at tiden må bare vise 
er så sykt lei av å gå å være redd for den lille blir sliten.... var på tul for litt over en uke siden,å alt var bra, men som du sier dutterina,så tok det ikke mange dagene før bekymringene er tilbake [emoji53] nå ligger jeg på sofaen å googler alt mulig kombo graviditet,blødning,smerter osv....
men må prøve å lage noe middag snart... gleder meg til ungene er lagt,å slipper å må løpe rundt å fikse ting for de....kjenner jeg bare vil ligge her,spise cheese Doodles å se film [emoji1305] å håpe ukene går foooort til man begynner å kjenne liv [emoji170][emoji171]
er så sykt lei av å gå å være redd for den lille blir sliten.... var på tul for litt over en uke siden,å alt var bra, men som du sier dutterina,så tok det ikke mange dagene før bekymringene er tilbake [emoji53] nå ligger jeg på sofaen å googler alt mulig kombo graviditet,blødning,smerter osv.... men må prøve å lage noe middag snart... gleder meg til ungene er lagt,å slipper å må løpe rundt å fikse ting for de....kjenner jeg bare vil ligge her,spise cheese Doodles å se film [emoji1305] å håpe ukene går foooort til man begynner å kjenne liv [emoji170][emoji171]
Kan prøve å skrive ned beskymringen og legge det vekk og bestemme deg for kven og når du kan ta det opp. Holde tankane opptatt med andre ting; aktivere sansane og legge merke til ting rundt deg- korleis det ser ut, kjennes ut o.l.
Jeg håndterer det veldig dårlig. Mye gråt når jeg er alene, og er helt utmattet av å være bekymret. Føler dette er vår eneste sjanse til å få barn, og da legger jeg så utrolig mye press på meg selv og svangerskapet. En SA/MA har jeg alltid tenkt at "alle" opplever en gang i livet, og at jeg skulle klart å komme meg gjennom det. Men jeg vet ikke om jeg orker mer prøverør, og da er det denne ene spiren som må sitte. Mannen mener det bare er å prøve igjen hvis noe skulle skje, og det gjør meg enda mer frustrert. For det er langt i fra bare bare for min del... 
Føler på mange måter jeg har vært gravid i ett år nå, og jeg har for lengst mistet kontrollen over kroppen min og meg selv pga hormoner og behandling.
Føler på mange måter jeg har vært gravid i ett år nå, og jeg har for lengst mistet kontrollen over kroppen min og meg selv pga hormoner og behandling.
Jeg håndterer det veldig dårlig. Mye gråt når jeg er alene, og er helt utmattet av å være bekymret. Føler dette er vår eneste sjanse til å få barn, og da legger jeg så utrolig mye press på meg selv og svangerskapet. En SA/MA har jeg alltid tenkt at "alle" opplever en gang i livet, og at jeg skulle klart å komme meg gjennom det. Men jeg vet ikke om jeg orker mer prøverør, og da er det denne ene spiren som må sitte. Mannen mener det bare er å prøve igjen hvis noe skulle skje, og det gjør meg enda mer frustrert. For det er langt i fra bare bare for min del...
Så leit du er så bekymret.
Tenker mye det samme som deg, etter å ha vært gravid gjentatte ganger det siste året, uten å ha kommet i mål, at det er nå eller aldri. Mannen min også i likhet med din tenker det er bare å prøve på nytt, men det er så beintøft for meg, både fysisk og psykisk, at jeg ikke blir å prøve igjen skulle det gå skeis denne gangen også. Grenser for hvor mange ganger man skal gå igjennom det første trimesteret med alle de utfordringene/bekymringene som er og fortsatt starte på scratch om og om igjen.Er så klart veldig vár og på vakt, og småstresset hver gang jeg opplever brun utflod, magevondt, svingende symptomer, og tenker worst case-scenario gang på gang, og det er utmattende i seg selv. Men igjen - det er dessverre ingenting man rår over, så tårene holdes merkelignok tilbake til vi evt. får bekreftet at det ikke gikk veien igjen.
Håper du klarer å ta vare på deg selv og tankene fremover, ikke godt å være så bekymret, selv om jeg vet fryktelig godt hvor lettere sagt det er enn gjort. Må bare satse på å nå målstreken denne gangen!
Sender deg en god klem.
Så vondt at dere har så mange bekymringer! Det er nok helt naturlig å ha disse tankene også, dessverre.. Jeg er ikke lengre redd for å miste disse to, men er bekymret for at de skal bli født altfor tidlig (vanlig med tvillinger, og siden de to første kom noen uker før termin er det hvertfall sannsynlig at disse kommer før). Og tenker også på at det er såpass vanlig med noen komplikasjoner med eneggede tvillinger.
Men i forhold til å miste, så er det jo faktisk ganske sjelden når vi har kommet såpass langt som vi har nå. Jeg har mistet 3 ganger før, men det seneste var i uke 8. Har også fått beskjed om at dersom man ser et bankende hjerte i uke 7 på TUL, så er det over 90% sjanse for at dette går veien. Og den sjansen øker for hver uke, så statistikken er på vår side.
Men i forhold til å miste, så er det jo faktisk ganske sjelden når vi har kommet såpass langt som vi har nå. Jeg har mistet 3 ganger før, men det seneste var i uke 8. Har også fått beskjed om at dersom man ser et bankende hjerte i uke 7 på TUL, så er det over 90% sjanse for at dette går veien. Og den sjansen øker for hver uke, så statistikken er på vår side.