Jeg skal i gang med mitt første forsøk nå snart, og man har jo et håp om at det skal klaffe. Tiden under søknadsprosessen og venting på oppstart har egentlig vært en grei tid, "ansvaret" rundt baby-laging har liksom ligget i hendene til noen andre, og jeg har slappet av. Med resepter og planlagte kontroller innhentet plutselig virkeligheten meg igjen.. Nå er det for alvor og jeg vet at i midten av mai får vi vite om vi har lykkes på første forsøk eller ei..det syntes jeg er skummelt.. Man begynner jo å drømme om en sommer som gravid, og et lite nurk på armen på denne tiden neste år
Går det ikke vet jeg at det blir en tung beskjed å få, da kommer nok tankene om at vi aldri vil lykkes osv.. Selv om jeg vet at mange må prøve flere ganger. Det jeg lurer på er hvordan dere forbereder dere psykisk, klarer dere å la vær å drømme før dere står med en positiv test?
Jeg gruer meg til å eventuelt oppleve mislykkede forsøk og kjenne den fortvilelsen jeg har følt mange ganger i løpet av årene som prøver, eller misunnelsen over andre som får det til.. Hvordan takler dere hele denne prosessen?
Ble litt langt dette her...
Går det ikke vet jeg at det blir en tung beskjed å få, da kommer nok tankene om at vi aldri vil lykkes osv.. Selv om jeg vet at mange må prøve flere ganger. Det jeg lurer på er hvordan dere forbereder dere psykisk, klarer dere å la vær å drømme før dere står med en positiv test?
Jeg gruer meg til å eventuelt oppleve mislykkede forsøk og kjenne den fortvilelsen jeg har følt mange ganger i løpet av årene som prøver, eller misunnelsen over andre som får det til.. Hvordan takler dere hele denne prosessen?
Ble litt langt dette her...