Hvordan forberede seg ???

[Sonalita]

Jeg skal i gang med mitt første forsøk nå snart, og man har jo et håp om at det skal klaffe. Tiden under søknadsprosessen og venting på oppstart har egentlig vært en grei tid, "ansvaret" rundt baby-laging har liksom ligget i hendene til noen andre, og jeg har slappet av. Med resepter og planlagte kontroller innhentet plutselig virkeligheten meg igjen.. Nå er det for alvor og jeg vet at i midten av mai får vi vite om vi har lykkes på første forsøk eller ei..det syntes jeg er skummelt.. Man begynner jo å drømme om en sommer som gravid, og et lite nurk på armen på denne tiden neste år

Går det ikke vet jeg at det blir en tung beskjed å få, da kommer nok tankene om at vi aldri vil lykkes osv.. Selv om jeg vet at mange må prøve flere ganger. Det jeg lurer på er hvordan dere forbereder dere psykisk, klarer dere å la vær å drømme før dere står med en positiv test?

Jeg gruer meg til å eventuelt oppleve mislykkede forsøk og kjenne den fortvilelsen jeg har følt mange ganger i løpet av årene som prøver, eller misunnelsen over andre som får det til.. Hvordan takler dere hele denne prosessen?

Ble litt langt dette her...

 

[Tåkelur]

Skjønner deg så godt og de tankene du gjør deg nå er fornuftige.
Jeg forsøkte det samme før vi satte igang. Følte jeg hadde forberedt meg mentalt på å skulle få negativ test. Nå ble jeg gravid på første ICSI. Det jeg ikke hadde brukt mye tid på å tenke på var faren for å miste. Noe som skjedde og det var veldig tungt. Tror ikke man fullt og helt kan forberede seg. Tror for min del heller ikke jeg skal la være å drømme og ønske, men går nok inn i neste forsøk litt mer reservert. Det er en berg og dalbane det her, må bare ønske dere lykke til!

 

[Hermine]

Det er vanskelig å forberede seg, for uforutsette ting skjer ofte - er min erfaring.. Jeg tillater meg å drømme og tenke positive tanker, samtidig som jeg er realist. Når det står på som verst i forsøk, med medisiner, kontroller og opp- og nedturer må jeg ta en dag av gangen. Setter meg små mål underveis, og prøver å nyte tiden.

 

[Alita]

Jeg var overpositiv første runde. Var sikker på at jeg kom til å bli gravid. Dessverre endte det med tårer dagen etter uttak, da telefonen kom med beskjed om at det ikke var befruktning på noen av eggene. Jeg gikk rett i kjelleren! Etter dette ble jeg mer realistisk og mer avventende. Satte oss delmål. Det ble vår tur til slutt, det tar bare lenger tid for noen.

Tror det viktigste er å være bevisst hvor tøff nedreguleringsperioden kan være. Vær snill med deg selv. Snakk med mannen slik at han forstår hvorfor du er så hormonell. Jeg var ikke snill med meg selv. Jeg var utslitt og hadde problemer med å fungere på jobb, så når jeg kom hjem og skulle være samboer og husoppusser, var jeg utrivelig, sur, trist og sliten. Forsto vel egentlig ikke selv hvorfor jeg var sånn. Og samboer forsto ihvertfall ikke hvorfor jeg var slik! Etter tre runder med negative IVF, måtte vi ta oss en pause på nesten et år.

Mitt råd er: forbered dere på prosessen. Den er lang og tung om du skal ha det de kaller for langt regime. Vær realistiske, men positive. Og vær snill med hverandre og snakk om hvordan ting føles!

Lykke til!