Hvordan er livet med en nyfødt?

Lille gutten er en uke i dag, så hverdagen har ikke kommet på plass enda. Men så langt har dagene bestått av besøk, rydding, amming og kos. Dagene med en baby flyr avgårde og syntes den første uka har gått skremmende fort. Kjenner at vi kunne vært litt mer reservert for besøk og hatt litt mere fokus på oss som tre og vår nye tilværelse. Men er vanskelig når man også vil vise frem fordi man er så stolt Men ser frem til roligere tider og enda mere Babykos :D
 
Har vært mamma i 3 uker nå, og dagene er fyllt med amming og kos for det meste:) ikkje så mykje besøk lenger då alle har fått sitt:) Føler litt at dagene og nettene går i ett, og klarer ikkje alltid følle med på kva dag det er :p
 
Her har de to siste ukene vært mer kaos enn kos. :(
Eldste har hatt full uke med øving til juleballett. Mellomste har vært syk med feber og dobbelsidig ørebetennelse siden vi kom hjem. Familiens nye sjef har har snørrete nese og plages av det. Så jeg føler meg litt snytt for de første fjorten dagene.
Men nysjefen er fantastisk <3
 
Masse kos, nyter dagene og føler oss så heldige for at mannen har kunnet være hjemme nå i starten :) Vi er så glade for at vi har vært strenge med besøk og har fått masse tid til å bli kjent med bolla vår og bli en liten familie <3
 
Her er lille straks 5 uker, og dagene flyr av gårde. Med juleball/avslutninger på skole, BHG og på fotballen så er det mer enn nok som skjer :p lille har som smått begynt å få litt rutiner på nattesoving, så det er veldig deilig!:)
 
Det er bare helt fantastisk med to små nurk i huset :) De sover rundt 5 timer mellom hvert måltid og ting er så annerledes denne gangen enn det har vært med de tre andre. Har tid til de tre store også og de har fått en veldig myk start som storesøsken til tvillinger :) Og de er kjempe flinke med de, hjelper til å bytter bleier, gir de mat og smokk og roer de ned når de er lei seg ♡ Jeg er rett og slett super heldig.
 
Hvor ska jeg starte! Fødte mitt oppi oppussing og flytting! Kom hjem og har hjemme i 4 dager etter fødsel og ble lagt inn på sykehuset igjen! Lille ble plutselig kjempe forkjølet dagen etter fødsel og måtte få pustehjelp de 4 dagene på sykehus! Flyttet fra sykehuset igjen til min far sammen med nyfødt og de 3 andre små jeg har! Hvorav den ene er 1 år! Sambo sto på spreng i huset natt og dag for og gjøre ferdig det som kunne gjøres blant annet kjøkkenet som snart er ferdig! Etter 3 netter hos far flyttet vi inn i huset som vi nå har bodd i 7 dager! Alt står på hode her! Langt ifra kommet i orden siden vi måtte fokusere på leiligheten som ble overtatt på torsdag! Den måtte helt tømmes og vasket ut! Nå kan vi fokusere på og pakke ut her hjemme men lille på 1 år fikk høy feber i går og spydde og har fremdeles feber så kan ikke si det har blitt mye søvn eller det og nyte! Blitt mer kjeft på de to eldste faktisk! Gleder meg til ting roer seg! Ser sambo er helt ferdig med messansynlig magesår
 
Rolig. Tiden har gått til å bli kjent med den lille og hennes behov. Har heldigvis ikke hatt mye besøk ennå, og det synes jeg har vært deilig :) Da kan
man ta dagen i sitt eget tempo uten å måtte tenke på andre.

Sist hadde vi en god del besøk i starten. Det var fryktelig slitsomt! Føler meg mye mer uthvilt denne gangen :)
 
Må innrømme at de første ukene har vært veldig frem og tilbake. Jenta vår er 5 uker i morgen, og i løpet av disse ukene har vi gått fra en veldig rolig sovebaby til en baby som er utrøstelig til en baby som sover hovedsakelig kun på dagen, jeg har hatt brystbetennelse, hatt problemer med å amme og slitt veldig med å forstå at jeg faktisk er mamma.
Barseltiden startet så innmari bra på sykehuset og den første uken (mannen var hjemme i to uker). Så fikk jeg brystbetennelse og slet veldig med å gi mat, så da måtte vi gi mme, som jeg synes var helt grusomt å måtte gi. I tillegg hadde jeg konstant vondt i hodet pga. for lite søvn og alt for lite mat (spiste toppen to ganger om dagen).
Da mannen var tilbake på jobb var det en innmari stor overgang for meg å være alene med vesla. Ettersom vi ikke fikk til amming, ble jeg introdusert for skjold. Det virket bra, men de måtte jo vaskes og steriliseres. I tillegg ville ikke frøkna ligge alene ett sekund, så jeg måtte konstant gå rundt og bære på henne. Etter hvert fikk hun også innmari luftsmerter, og vi var redde hun hadde kolikk. Nå ser det ut til at skjoldene har vært problemet, så vi har begynt å gi fra flaske i stedet. Hun klarer nå faktisk å ligge alene en liten stund, men det er innmari mye ekstra arbeid med pumping og flasker. Når hun ikke vil ligge alene og jeg har masse som må steriliseres blir jeg ekstra stressa.
Fra fødselen av har jeg følt at vi bare passer frøkna og at hun ikke skulle bli med oss hjem. Det at jeg er en mamma føles så veldig rart og nesten litt feil, på en måte. Denne følelsen sitter fremdeles, men begynner så vidt å forsvinne nå som hun er litt roligere og jeg har vendt meg litt til tilværelsen.
Jeg var klar over at man ikke kan forutse hvordan tiden med barn vil være og var innstilt på våkennetter, gråting og frustrasjon. Likevel trodde jeg at jeg ville få til husarbeid, legge meg / stå opp til samme tidspunkt hver dag, lage meg gode frokoster, ha middag klar til mannen kom hjem og dra på butikken. Hvis jeg bare visste hvor krevende barseltiden faktisk er, hadde jeg kanskje taklet ting litt bedre og ikke følt at jeg ikke strekker til.
 
Hageblomsten skrev:
Må innrømme at de første ukene har vært veldig frem og tilbake. Jenta vår er 5 uker i morgen, og i løpet av disse ukene har vi gått fra en veldig rolig sovebaby til en baby som er utrøstelig til en baby som sover hovedsakelig kun på dagen, jeg har hatt brystbetennelse, hatt problemer med å amme og slitt veldig med å forstå at jeg faktisk er mamma.
Barseltiden startet så innmari bra på sykehuset og den første uken (mannen var hjemme i to uker). Så fikk jeg brystbetennelse og slet veldig med å gi mat, så da måtte vi gi mme, som jeg synes var helt grusomt å måtte gi. I tillegg hadde jeg konstant vondt i hodet pga. for lite søvn og alt for lite mat (spiste toppen to ganger om dagen).
Da mannen var tilbake på jobb var det en innmari stor overgang for meg å være alene med vesla. Ettersom vi ikke fikk til amming, ble jeg introdusert for skjold. Det virket bra, men de måtte jo vaskes og steriliseres. I tillegg ville ikke frøkna ligge alene ett sekund, så jeg måtte konstant gå rundt og bære på henne. Etter hvert fikk hun også innmari luftsmerter, og vi var redde hun hadde kolikk. Nå ser det ut til at skjoldene har vært problemet, så vi har begynt å gi fra flaske i stedet. Hun klarer nå faktisk å ligge alene en liten stund, men det er innmari mye ekstra arbeid med pumping og flasker. Når hun ikke vil ligge alene og jeg har masse som må steriliseres blir jeg ekstra stressa.
Fra fødselen av har jeg følt at vi bare passer frøkna og at hun ikke skulle bli med oss hjem. Det at jeg er en mamma føles så veldig rart og nesten litt feil, på en måte. Denne følelsen sitter fremdeles, men begynner så vidt å forsvinne nå som hun er litt roligere og jeg har vendt meg litt til tilværelsen.
Jeg var klar over at man ikke kan forutse hvordan tiden med barn vil være og var innstilt på våkennetter, gråting og frustrasjon. Likevel trodde jeg at jeg ville få til husarbeid, legge meg / stå opp til samme tidspunkt hver dag, lage meg gode frokoster, ha middag klar til mannen kom hjem og dra på butikken. Hvis jeg bare visste hvor krevende barseltiden faktisk er, hadde jeg kanskje taklet ting litt bedre og ikke følt at jeg ikke strekker til.
Klikk for å utvide …
Huff, kjære deg <3

Fra en mamma som også fikk en tøff start med sitt første barn, jeg vil anbefale deg å sjekke om din kommune har noe tilbud for å forebygge fødselsdepresjon.
Jeg fikk depresjon da jeg var alene med min eldste som hadde forferdelig allergi og det tok meg et år å innse. Å sitte med følelsen av å ikke strekke til må være fæl. Men for meg høres du ut som en god mor :)
Jeg håper du finner ut av ting så hverdagen blir bedre for deg.

Og trenger du noen å snakke med så send meg gjerne en pm :)
 
Hageblomsten skrev:
Må innrømme at de første ukene har vært veldig frem og tilbake. Jenta vår er 5 uker i morgen, og i løpet av disse ukene har vi gått fra en veldig rolig sovebaby til en baby som er utrøstelig til en baby som sover hovedsakelig kun på dagen, jeg har hatt brystbetennelse, hatt problemer med å amme og slitt veldig med å forstå at jeg faktisk er mamma.
Barseltiden startet så innmari bra på sykehuset og den første uken (mannen var hjemme i to uker). Så fikk jeg brystbetennelse og slet veldig med å gi mat, så da måtte vi gi mme, som jeg synes var helt grusomt å måtte gi. I tillegg hadde jeg konstant vondt i hodet pga. for lite søvn og alt for lite mat (spiste toppen to ganger om dagen).
Da mannen var tilbake på jobb var det en innmari stor overgang for meg å være alene med vesla. Ettersom vi ikke fikk til amming, ble jeg introdusert for skjold. Det virket bra, men de måtte jo vaskes og steriliseres. I tillegg ville ikke frøkna ligge alene ett sekund, så jeg måtte konstant gå rundt og bære på henne. Etter hvert fikk hun også innmari luftsmerter, og vi var redde hun hadde kolikk. Nå ser det ut til at skjoldene har vært problemet, så vi har begynt å gi fra flaske i stedet. Hun klarer nå faktisk å ligge alene en liten stund, men det er innmari mye ekstra arbeid med pumping og flasker. Når hun ikke vil ligge alene og jeg har masse som må steriliseres blir jeg ekstra stressa.
Fra fødselen av har jeg følt at vi bare passer frøkna og at hun ikke skulle bli med oss hjem. Det at jeg er en mamma føles så veldig rart og nesten litt feil, på en måte. Denne følelsen sitter fremdeles, men begynner så vidt å forsvinne nå som hun er litt roligere og jeg har vendt meg litt til tilværelsen.
Jeg var klar over at man ikke kan forutse hvordan tiden med barn vil være og var innstilt på våkennetter, gråting og frustrasjon. Likevel trodde jeg at jeg ville få til husarbeid, legge meg / stå opp til samme tidspunkt hver dag, lage meg gode frokoster, ha middag klar til mannen kom hjem og dra på butikken. Hvis jeg bare visste hvor krevende barseltiden faktisk er, hadde jeg kanskje taklet ting litt bedre og ikke følt at jeg ikke strekker til.
Klikk for å utvide …

Signerer Chihaya.
Jeg gikk på den smellen med førstemann, og fikk alvorlig fødselsdepresjon. Det er en enorm omveltning å få barn, spessielt første. :heart:
 
Her er livet bare helt fantastisk :) Lillebror som blir 3 uker på søndagen er så snill og rolig å storesøster på 8 år er helt fantastisk. Vi koser oss dagen lang og sover på natten :) Ser ut som han blir lik storesøster så langt å da blir dette perfekt :)
 
Nå er han jo ikke så nyfødt lenger (9 uker, født 6 uker for tidlig), men her går det bare fint. Samboer er hjemme sammen med oss til storesøster på ett begynner i bhg i januar. Hadde nok aldri klart å være alene med begge, og jeg beundrer virkelig de som klarer det!

Fikk påvist lav blodprosent og ingen jernlager, og forsto plutselig hvorfor jeg var helt tappet for energi hele tiden, selv om jeg og lillebror fikk sove lenge om morgenen. I tillegg har jeg en skulder som muligens må opereres. Har så vondt at bare det å reise seg fra sofaen er en oppgave jeg helst vil unnvære. Hjelper ikke akkurat med en baby som ammes og ei storesøster som ikke går selv enda. Samboer skjønte ikke alvoret i hvor vondt jeg faktisk hadde før jeg ble henvist til MR-røntgen. Går til fysio en gang i uka, men føler ikke det hjelper noe særlig, og legen vil ikke skrive ut smertestillende siden jeg ammer.

Lillebror er en bedagelig type, som sover godt både natt og dag. Gråter nesten aldri og er stort sett blid og fornøyd. Storesøster er så stolt, og vil bare kose og susse på han hele dagen. Dagen før han ble 8 uker(2,5 uker korrigert) smilte han, og natt til i går hoppet han over sitt første måltid siden han så dagens lys. Da fikk mamma 6 timer sammenhengende søvn og det var veldig deilig!

Hadde bare foreldrepengene kommet inn på konto snart, så hadde jo ting vært nesten perfekt! (er så klart dødssliten hele tiden og har mest lyst til å sove meg gjennom hver eneste dag. Ungene suger meg tom for energi før jeg har rukket å stå opp, og lillebror er urolig hver kveld fra kl 19 til 00-02, så jeg er fastlåst i sofaen med en baby koblet til puppen fra storesøster legger seg til jeg han endelig sovner og vi kan bevege oss inn på soverommet. Men det er jo verdt det, så jeg står i det)
 
Gledermeg :) skrev:
Her er livet bare helt fantastisk :) Lillebror som blir 3 uker på søndagen er så snill og rolig å storesøster på 8 år er helt fantastisk. Vi koser oss dagen lang og sover på natten :) Ser ut som han blir lik storesøster så langt å da blir dette perfekt :)
Klikk for å utvide …
Fikk du samme dag som meg? 20? :)
 
Chihaya skrev:
Huff, kjære deg <3

Fra en mamma som også fikk en tøff start med sitt første barn, jeg vil anbefale deg å sjekke om din kommune har noe tilbud for å forebygge fødselsdepresjon.
Jeg fikk depresjon da jeg var alene med min eldste som hadde forferdelig allergi og det tok meg et år å innse. Å sitte med følelsen av å ikke strekke til må være fæl. Men for meg høres du ut som en god mor :)
Jeg håper du finner ut av ting så hverdagen blir bedre for deg.

Og trenger du noen å snakke med så send meg gjerne en pm :)
Klikk for å utvide …

Tusen takk <3

Har vært så innmari innstilt på å klare dette, både amming, småting i huset og utfordringer som ville oppstå underveis. I tillegg synes jeg dette er veldig vanskelig å snakke om, selv til mannen min. Lurer på om jeg skal ta det opp på 6 ukers kontroll neste uke. Vet bare ikke helt hvordan jeg skal si det, for har så lett for å si at ting går bra og dekke for at det er litt vanskelig. Føler meg liksom litt mislykket hvis jeg sier det høyt at dette får jeg faktisk ikke til. Akkurat som om jeg blir dømt for å ikke være klar for mammarollen (selv om jeg skjønner at det er helt tullete å tenke sånn). Vi har jo ikke et vanskelig barn, så selv føler jeg grunnlaget ikke er godt nok til å "påstå" at jeg har opplevd barseltiden som tung.
 
Hageblomsten skrev:
Må innrømme at de første ukene har vært veldig frem og tilbake. Jenta vår er 5 uker i morgen, og i løpet av disse ukene har vi gått fra en veldig rolig sovebaby til en baby som er utrøstelig til en baby som sover hovedsakelig kun på dagen, jeg har hatt brystbetennelse, hatt problemer med å amme og slitt veldig med å forstå at jeg faktisk er mamma.
Barseltiden startet så innmari bra på sykehuset og den første uken (mannen var hjemme i to uker). Så fikk jeg brystbetennelse og slet veldig med å gi mat, så da måtte vi gi mme, som jeg synes var helt grusomt å måtte gi. I tillegg hadde jeg konstant vondt i hodet pga. for lite søvn og alt for lite mat (spiste toppen to ganger om dagen).
Da mannen var tilbake på jobb var det en innmari stor overgang for meg å være alene med vesla. Ettersom vi ikke fikk til amming, ble jeg introdusert for skjold. Det virket bra, men de måtte jo vaskes og steriliseres. I tillegg ville ikke frøkna ligge alene ett sekund, så jeg måtte konstant gå rundt og bære på henne. Etter hvert fikk hun også innmari luftsmerter, og vi var redde hun hadde kolikk. Nå ser det ut til at skjoldene har vært problemet, så vi har begynt å gi fra flaske i stedet. Hun klarer nå faktisk å ligge alene en liten stund, men det er innmari mye ekstra arbeid med pumping og flasker. Når hun ikke vil ligge alene og jeg har masse som må steriliseres blir jeg ekstra stressa.
Fra fødselen av har jeg følt at vi bare passer frøkna og at hun ikke skulle bli med oss hjem. Det at jeg er en mamma føles så veldig rart og nesten litt feil, på en måte. Denne følelsen sitter fremdeles, men begynner så vidt å forsvinne nå som hun er litt roligere og jeg har vendt meg litt til tilværelsen.
Jeg var klar over at man ikke kan forutse hvordan tiden med barn vil være og var innstilt på våkennetter, gråting og frustrasjon. Likevel trodde jeg at jeg ville få til husarbeid, legge meg / stå opp til samme tidspunkt hver dag, lage meg gode frokoster, ha middag klar til mannen kom hjem og dra på butikken. Hvis jeg bare visste hvor krevende barseltiden faktisk er, hadde jeg kanskje taklet ting litt bedre og ikke følt at jeg ikke strekker til.
Klikk for å utvide …


Sniker litt. Men vil virkelig anbefale deg bæretøy. Elastisk sjal eller ergobaby adapt. Da får du gjort det du må samtidig som lille får være nær deg. Og skjønner deg utrolig godt, var helt nedkjørt i begynnelsen. Gråt hver dag og ringte hjem til mamma (bor 4 timer unna). Jeg var forberedt på at det kom til å bli tøft, men det hjalp jo ikke på slitenheten. Men husk, det er lov å være sliten, la rote flyte og ligge i senga med lille hele dagen. Drakk mye Biola og spiste mandler i begynnelsen, noe som metter og gir litt energi uten å måtte lage til. Og for all del, snakk med hs om det. Det er ingen skam å føle det sånn som du gjør nå :)
 
Hageblomsten skrev:
Tusen takk <3

Har vært så innmari innstilt på å klare dette, både amming, småting i huset og utfordringer som ville oppstå underveis. I tillegg synes jeg dette er veldig vanskelig å snakke om, selv til mannen min. Lurer på om jeg skal ta det opp på 6 ukers kontroll neste uke. Vet bare ikke helt hvordan jeg skal si det, for har så lett for å si at ting går bra og dekke for at det er litt vanskelig. Føler meg liksom litt mislykket hvis jeg sier det høyt at dette får jeg faktisk ikke til. Akkurat som om jeg blir dømt for å ikke være klar for mammarollen (selv om jeg skjønner at det er helt tullete å tenke sånn). Vi har jo ikke et vanskelig barn, så selv føler jeg grunnlaget ikke er godt nok til å "påstå" at jeg har opplevd barseltiden som tung.
Klikk for å utvide …


Det er ingen skam å si at ting er vanskelig, det kan faktisk være en styrke. Og la ting flyte om du ikke orker rydde det er lov. Og ja detil er først nå jeg selv som førstegangs gir meg selv lov til å følge mine egne råd.
 
Hageblomsten skrev:
Må innrømme at de første ukene har vært veldig frem og tilbake. Jenta vår er 5 uker i morgen, og i løpet av disse ukene har vi gått fra en veldig rolig sovebaby til en baby som er utrøstelig til en baby som sover hovedsakelig kun på dagen, jeg har hatt brystbetennelse, hatt problemer med å amme og slitt veldig med å forstå at jeg faktisk er mamma.
Barseltiden startet så innmari bra på sykehuset og den første uken (mannen var hjemme i to uker). Så fikk jeg brystbetennelse og slet veldig med å gi mat, så da måtte vi gi mme, som jeg synes var helt grusomt å måtte gi. I tillegg hadde jeg konstant vondt i hodet pga. for lite søvn og alt for lite mat (spiste toppen to ganger om dagen).
Da mannen var tilbake på jobb var det en innmari stor overgang for meg å være alene med vesla. Ettersom vi ikke fikk til amming, ble jeg introdusert for skjold. Det virket bra, men de måtte jo vaskes og steriliseres. I tillegg ville ikke frøkna ligge alene ett sekund, så jeg måtte konstant gå rundt og bære på henne. Etter hvert fikk hun også innmari luftsmerter, og vi var redde hun hadde kolikk. Nå ser det ut til at skjoldene har vært problemet, så vi har begynt å gi fra flaske i stedet. Hun klarer nå faktisk å ligge alene en liten stund, men det er innmari mye ekstra arbeid med pumping og flasker. Når hun ikke vil ligge alene og jeg har masse som må steriliseres blir jeg ekstra stressa.
Fra fødselen av har jeg følt at vi bare passer frøkna og at hun ikke skulle bli med oss hjem. Det at jeg er en mamma føles så veldig rart og nesten litt feil, på en måte. Denne følelsen sitter fremdeles, men begynner så vidt å forsvinne nå som hun er litt roligere og jeg har vendt meg litt til tilværelsen.
Jeg var klar over at man ikke kan forutse hvordan tiden med barn vil være og var innstilt på våkennetter, gråting og frustrasjon. Likevel trodde jeg at jeg ville få til husarbeid, legge meg / stå opp til samme tidspunkt hver dag, lage meg gode frokoster, ha middag klar til mannen kom hjem og dra på butikken. Hvis jeg bare visste hvor krevende barseltiden faktisk er, hadde jeg kanskje taklet ting litt bedre og ikke følt at jeg ikke strekker til.
Klikk for å utvide …
Dette høres veldig ut som meg da jeg fikk førstemann, og jeg vil først og fremst bare si: det blir bedre!! <3
Det kan høres ut som du har litt fødselsdepresjon, og jeg håper du er åpen om dine følelser for helsesøster? Jeg slet veldig med depresjon med første, han var også en veldig urolig og utrøstelig baby. Men han var d pga rygg og nakkelåsninger. I tillegg til at de ikke har døgnrytme, blir ting veldig tungt. Med mine har jeg fått til god døgnrytme ved 3 mnd alder, så det er kanskje ikke så lenge til det blir bedre for deg<3
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp