Mange opplever barseltiden forskjellig.
Hvordan er det for dere?
Jeg kjenner de 2 første ukene var helt vidunderlige. Vi koste oss mye og synes det var stas med besøk og vise frem vårt barn.
Samboer og jeg samarbeider godt og vi har det fint i lag. Og jeg har sved på en rosa sky etter en fin fødsel som jeg stadig vekk tenker tilbake til.
Det som ble slitsomt for meg etterhvert var ammingen.
Den begynte så bra, melken kom relativt raskt og barnet var ivrig på å suge.
Fikk god hjelp med ammeteknikk og veiledning på sykehuset.
Fikk såre brystknopper i starten som gikk over, så kom brystsprengen jeg ikke var forberedt på. Jeg visste det ville komme, men ikke at det skulle vare flere dager. men det gikk nå over. Så plutselig kom sårene og sprekkene som gjorde ammingen til et mareritt. Slitsomt, det sugde all glede ut av meg. Gruet meg til neste ammeøkt.
Men etter mye god hjelp og veiledning fra ammehjelpen og telefonsamtale med helsestasjonen begynte det å hjelpe.
Så nå er ammingen en glede, og jeg føler en enorm lettelse. Gråter av glede og ikke av frustrasjon.
Jeg er overrasket over hvor mye det opptok meg. Jeg ble nesten litt nedfor. Jeg tenkte bare på hvor mye jeg gruet meg til neste ammeøkt (han dier hver 1.- 3. time). Jeg ville ikke gå lenger hjemmefra enn at jeg kunne gå hjem å amme. Nå kan jeg bevege meg mer ut igjen.
Nå ser jeg frem til å nyte barseltiden igjen.
Den siste uken har vært en berg og dalbane, men heldigvis har samboer vist mye støtte og det var han som skaffet hjelp med ammingen aller først.
Jeg følte meg forbererdt på å bli mamma, og på å amme; men jeg var ikke forberedt på alle "start-problemene" amming har og de ulike fasene. Og alle jeg snakker med når jeg nevner utfordringene med ammingen sier "åjaaa, uff det husker jeg. Det var så grusomt vondt!".. så da skjønner jeg jo at det er normalt alt sammen.
Nå gleder jeg meg til en natt med smertefri amming og ikke flere tårer (hatt en egen gulpeklut til meg selv for å tørke tårer og snørr mens jeg ammet
)
Hvordan er det for dere?
Jeg kjenner de 2 første ukene var helt vidunderlige. Vi koste oss mye og synes det var stas med besøk og vise frem vårt barn.
Samboer og jeg samarbeider godt og vi har det fint i lag. Og jeg har sved på en rosa sky etter en fin fødsel som jeg stadig vekk tenker tilbake til.
Det som ble slitsomt for meg etterhvert var ammingen.
Den begynte så bra, melken kom relativt raskt og barnet var ivrig på å suge.
Fikk god hjelp med ammeteknikk og veiledning på sykehuset.
Fikk såre brystknopper i starten som gikk over, så kom brystsprengen jeg ikke var forberedt på. Jeg visste det ville komme, men ikke at det skulle vare flere dager. men det gikk nå over. Så plutselig kom sårene og sprekkene som gjorde ammingen til et mareritt. Slitsomt, det sugde all glede ut av meg. Gruet meg til neste ammeøkt.
Men etter mye god hjelp og veiledning fra ammehjelpen og telefonsamtale med helsestasjonen begynte det å hjelpe.
Så nå er ammingen en glede, og jeg føler en enorm lettelse. Gråter av glede og ikke av frustrasjon.
Jeg er overrasket over hvor mye det opptok meg. Jeg ble nesten litt nedfor. Jeg tenkte bare på hvor mye jeg gruet meg til neste ammeøkt (han dier hver 1.- 3. time). Jeg ville ikke gå lenger hjemmefra enn at jeg kunne gå hjem å amme. Nå kan jeg bevege meg mer ut igjen.
Nå ser jeg frem til å nyte barseltiden igjen.
Den siste uken har vært en berg og dalbane, men heldigvis har samboer vist mye støtte og det var han som skaffet hjelp med ammingen aller først.
Jeg følte meg forbererdt på å bli mamma, og på å amme; men jeg var ikke forberedt på alle "start-problemene" amming har og de ulike fasene. Og alle jeg snakker med når jeg nevner utfordringene med ammingen sier "åjaaa, uff det husker jeg. Det var så grusomt vondt!".. så da skjønner jeg jo at det er normalt alt sammen.
Nå gleder jeg meg til en natt med smertefri amming og ikke flere tårer (hatt en egen gulpeklut til meg selv for å tørke tårer og snørr mens jeg ammet
)
Vi har hatt masse besøk, allerede hatt trilleturer og vært litt på farten, men merker jeg må roe litt ned - er i fin form, men glemmer litt å puste på selv også!
Verdens beste. Jeg derimot føler meg så «delt» og synes det er en liten overgang å gå fra ett til to barn, og har mye dårlig samvittighet ovenfor storesøster som ofte må vente pga amming og andre ting - men vet det går seg til, og det er nok noe JEG kjenner på, og ikke hun, for hun er heldigvis så blid og fornøyd som normalt