Jeg kjenner på bitterhet og sorg når jeg tenker på fødselen min. Gråter ofte en skvett. Alt det jeg ønsket å unngå/ikke ønsket at skulle skje, skjedde. Følte ikke at de leste fødebrevet mitt ordentlig eller tok meg seriøst ang. angsten.
Det verste var en hardhendt mannlig gynokolog som absolutt skulle undersøke meg under en pressrie. Holdt på å krepere av smerte av å måtte ligge på rygg og trengte ikke at noen rotet der inne i tillegg. Ropte at han skulle stoppe, men det gjorde han ikke. Følte det som et overgrep. Hulkgråt og skrek. Var ikke et tegn til medlidenhet. Skulle tatt tak i det da jeg var på barsel for to dager siden, men hadde nok med alt annet.
Hva ville dere gjort? Sende inn en klage for at man selv kan føle seg litt bedre og legge dette bak seg?
Det verste var en hardhendt mannlig gynokolog som absolutt skulle undersøke meg under en pressrie. Holdt på å krepere av smerte av å måtte ligge på rygg og trengte ikke at noen rotet der inne i tillegg. Ropte at han skulle stoppe, men det gjorde han ikke. Følte det som et overgrep. Hulkgråt og skrek. Var ikke et tegn til medlidenhet. Skulle tatt tak i det da jeg var på barsel for to dager siden, men hadde nok med alt annet.
Hva ville dere gjort? Sende inn en klage for at man selv kan føle seg litt bedre og legge dette bak seg?