ORIGINAL: Babbs
ORIGINAL: Ninajinta
ORIGINAL: Babbs
Jobber selv i bhg med de minste, vi har 9,5 plasser på 3 voksne.
I grunnen sjeldent vi har barn som har minde enn 100%, sliter faktisk med å fylle opp den 50% plassen, spesielt de siste årene når det ble innført maxpris og det ble såpass rimelig å ha dem på full plass og ikke store avslaget for mindre plass.
MEN, så er det dette med deltidsplass, hadde jeg fått bestemt hadde det ikke vært noen barn som noensinne fikk deltidsplass. (jadda, jadda skyt meg og heng meg, men snakker av erfaringer her)
De færreste barn takkler faktisk å gå så lite som 50%
De kommer aldri skikkelig inn i gruppen, de andre barna finner plassene sine i hirarkiet og hvis ikke barnet er veldig sterkt i seg selv, vil det dette utenfor. Vanskeligere å få venner når en bare er der av og til.
Har jobbet i bhg i 6 år, og har hatt en del unger på halv plass og kun hatt 1 barn som har takklet det bra.
Er det kun 1 som har deltidsplass kan denne forvalte plassen som den vil, altså dager den skal komme osv.
Er det 2 som deler, noe det nødvendigvis blir hvis dere velger feks 3 dager i uken, så må dette tilpasses den andre som fyller opp plassen.
Da vil kari få tildelt mandag, tirsdag og onsdag og per vil få torsdag og fredag (vilkårlig kombinasjon valg her da)
Så hvis dere skal ha færre dager pga turnus som varierer fra uke til uke, kan det bli et problem å få ulike dager i ulike uker.
Joda, jeg skjønner hva du mener. Men her mener jeg det er stooor forskjell på alder. Det er stor forskjell på å gå 50% som 1 åring og å gå 50% som 5 åring. Neo skal nok gå mer i barnehage når han blir eldre, men når han er så liten har han det bedre hjemme hos meg:)
Joda, stor forskjell på alderen, men jeg ser dette allerede fra 1. års alder...........
Og jeg skal ikke si ett eneste vondt ord om å gå hjemme med mamma, det er aldeles ikke det dette går på. Men rett og slett det med å finne sinn plass i samfunnet, les bhg. gruppen. Grunnlaget for vennskap som barna skal ha som 5 åring legges allerede når de er små. Har per og ola og nils funnet sammen som 2 åringer, blir det veldig vanskelig for karl å komme inn i gruppen etthvert.
Men dette er temaet kan diskutere i 100 år, og spør du 20 forskjellige pedagoger eller legfolk vil du få minst 19 forskjellige svar og teorier.
Jeg skjønner absolutt hva du mener. Jeg tror også dette handler mye om hvordan foreldrene oppdrar barnet sitt og legger opp for barnet hjemme og selvfølgelig også hvor mye kontakt de har med andre barn. Så avhenger det jo også av barnet selv og hvordan barnet er. Og hvilket miljø barnehagen har:)
Grunnen til at jeg har så sterk lyst til å ha han hjemme en del er at mamma selv var hjemme med meg da jeg var liten. Gikk bare i kortidsbarnehage de siste årene før skolen. Og idag er jeg kjempetakknemmelig for dette, det har gitt meg så mye:D Og mere tid i barnehage kunne aldri ha veid opp for dette. Men på den tiden gikk det jo ann også, samfunnet har dessverre forandret seg. Og jeg er vel en av de få som kunne tenkt meg å være hjemmeværende husmor for resten av livet. Synes det er helt topp:D Men man må innrette seg etter forandringene:)
Men ja, man kan diskutere i 100 år og ikke bli enige. Alt fører jo noe bra med seg, så føler det er greit å legge seg på en middelvei:)