Hvor engstelige er dere?

[FrøkenFjong]

Prøver å tenke så positivt som mulig. Men som aller vet er det en viss risiko de 12 første ukene og etter. Man kan vell forsovidt ikke være helt trygg!
Hvor mye og ofte går dere rundt med "redselen" for å miste?  Er dere flinke til å ta dag for dag? Er dere engstelig hver gang dere går på toalettet?
Er dere så trygg at planene allerede er satt i sving? Jeg tok meg selv i å planlegge dåpen neste år, da jeg kom på at dåpen er nesten oppi bryllupet. Mye i sving!
Her er mannen mer engstelig enn meg, vil helst ikke planlegge så mye i redsel for at noe skal skje. Fullt forståelig! MEN POSITIVTE TANKER ER KULT!!!

Hva tanker har dere?

Ps. Er litt gammel/ny her inne. Har en sønn på 2 år, og etter 9 mnd prøveperiode har det endelig klaffet. Har alltid vært lite aktiv her inne. Men er veldig glad i råd hvis jeg lurer på noe. Håper vi alle kan bli bedre kjent.

 

[Bambi_]

Jeg må nok innrømme at jeg er litt for bekymret til tider. Alt henger jo sammen med at vi har prøvd i 2 år og mistet tre allerede. Denne gangen håper vi at spiren klorer seg fast og at hjertet vil vokse seg stort og sterkt :) Skal på tidlig UL neste uke og håper ting ser bra ut da. Vi skal få ekstra støtte under dette svangerskapet pga. tidligere hendelser, så skal bli satt på en hormonbehandling om alt ser bra ut på UL. Krysser alt som krysses kan :)

 

[glamaria]

Jeg tenker mye på det og er jo redd for å miste. Men samtidig så prøver jeg å tenke at "det som skjer, det skjer" og det er ikke noe jeg kan gjøre med det... Vi mistet vårt første barn i uke 11. Men sist gang så fikk vi jo en liten gutt:-)

 

[FrøkenFjong]

Jeg skal krysse alt jeg kan jeg også. Dette skal gå bra!

 

[hensja]

Må innrømme at pulsen er litt høyere hver gang jeg er på do, for jeg er så redd for at det skal være blod på papiret. Heldigvis går alt bra så langt, men det er enda 7 uker igjen til jeg kan slappe mer av =)

 

[cytoplastma]

Jeg kjenner jeg er ganske bekymret selv ettersom vi ikke fant ut at vi hadde mistet før 11+5 sist. Så kommer nok til å passe ekstra på denne gangen tenker jeg.

Håper det går bra med oss alle!

 

[plutt]

jeg begymrer meg alt for mye... men da går det heller på at kroppen min ikke er sterk nok  eller at det skal dukke opp noe som tilsir at jeg må avbryte svsngerskapet..... så prøver å holde det litt på avstand det å planlegge å drømme for mye før en e mere på den sikkre siden..

 

[nøttelitenitreet]

Jeg innrømmer at pulsen er litt høyere hver gang jeg skal på do, men prøver likevel å tenke at hvis det ikke går nå, så var det ikke "liv laga". Er jo "bedre" at det går galt tidlig, enn senere.
Tror jeg slapper mer av når jeg får vært på tidlig UL, kanskje. 

 

[onskedrom]

Jeg veksler mellom være (unaturlig) rolig og ganske bekymra (i korte perioder). Men jeg fikk snakket med legen i dag så jeg får henvisning så jeg kan dra på tidlig ul uten at det koster skjorta. Jeg hadde i grunn forventet at jeg kom til å være mer bekymret etter MA så sent sist, så håper den delvise roen min holder seg :) Om det ikke går så går det ikke, men jeg har ikke tenkt til å vente til uke 13 med å tro at alt er i orden nå. Men tenker å vente til uke 8 :)

 

[FrøkenFin]

Ganske redd, mistet sistgang.... Kommer nok til å spørre legen om tidlig ultralyd her og, siden jeg mistet.

Jeg husker jeg bestemte meg for å "glemme" graviditeten til jeg var kommet noen uker lenger på vei, neste gang, men jeg kjente veldig på det mens jeg ventet på å bli gravid igjen, og jeg kjenner på det nå, at jeg vil nyte hver eneste dag uansett om jeg kan komme til å miste.

Den risikoen får jeg bare ta, men håper av hele mitt hjerte at jeg ikke mister denne gangen!

 

[Cino]

Jeg er ikke veldig bekymret. Men mere bekymret nå enn første gang jeg var gravid. Kan ikke huske jeg var redd for å miste, en eneste gang sist. Nå tar jeg det ikke som en selvfølge at spiren vil sitte fast, men håper jo!
Blødde ikke under graviditeten sist, og har ikke gjort det enda heller, så da er jo alt ok enda i alle fall :)

 

[Womanious]

Jeg bekymrer meg også. Mer denne gangen enn første gangen. Blir 41 år til høsten og har prøvd i 1 1/2 år før den satt nå. Er kanskje det som gjør det. Har aldri mistet før og er i god form, nesten for god form, er akkurat som om jeg ikke kan tro at dette har skjedd, at det er for godt til å være sant. Prøver å tenke at det sikkert går bra og hvis det ikke gjør det så er det ikke liv laga anyway.

Gleder meg til det har gått flere uker, det er vel disse første ukene som er de mest kritiske, sjansen for spontanabort misnker sikkert for hver dag. Og i hvertfall når det har gått 12 uker.