Tenker ikke at det gjør deg upopulær i det hele tatt, viktig med alle nyanser synes jeg! Er jo helt fantastisk at noen også opplever det så positivt som degNå blir jeg kanskje upopulær, men jeg slår et slag for å oppmuntre førstegangsfødende for hvor lett det kan være også! (Gjelder selvfølgelig ikke alle, men man kan være heldig, føler ikke jeg har gjort noe bedre enn noen andre eller er en bedre mor av den grunn)
For å være ærlig så syns jeg det var kjempe lett å få første barnet. Var aldri noen ting som var vanskelig. Han sov hele natten og jeg la han bare inntil meg for å amme. Ammingen gikk kjempe fint, ammet til han var 3 år. Vi hadde ingen spesielle rutiner, vi tok han med på alt og det var aldri noe skriking eller våkenetter flere dager på rad. Han var en ordentlig drømmebaby og jeg kunne hatt 10 stykker til samtidig. Overgangen til å bli mor syns jeg heller ikke var vanskelig, var helt naturlig og jeg liker best å være kun med mannen/familien, så jeg har ikke savnet venner, fester, typisk 20 årig livsstil i det heletatt!
Men jeg følte at jeg mistet følelser for mannen min noen måneder etter fødselen, ikke av noe spesiell grunn, så tror det var hormoner som spilte meg et puss, for det kom helt plutselig, men det gikk heldigvis over. Så kanskje i mitt tips vil være å ikke ta noen brå beslutninger eller avgjørelser når hormonene raser i kroppen
Jeg har også hatt «drømmebarn», så for meg var det overgangen personlig som gjorde det så hardt og brutalt, og hvordan jeg i utgangspunktet håndterer stress og bekymringer. Aner ikke hvordan jeg hadde taklet det om jeg i tillegg hadde hatt et barn som krevde mye mer av meg enn hun gjorde
hærlig å høre om din fine opplevelse!!
Takk, flott at du syns detTenker ikke at det gjør deg upopulær i det hele tatt, viktig med alle nyanser synes jeg! Er jo helt fantastisk at noen også opplever det så positivt som deg
Alle opplever det forskjellig, så jeg føler jeg må dele hvor positivt jeg opplevde det. Ser spesielt på Instagram og TikTok hvor mye det blir snakket om hvor vanskelig det er og det negativet med at kroppen forandrer seg osv. og det kan være fint for noen å vite at de ikke er alene. Samtidig ser jeg mange blir skremt i kommentarfeltet og sier «det er derfor jeg ikke vil ha barn», eller hvor skummelt de syns det er. Noen barn er enkle, noen mer utfordrende, noen opplever det å få barn som overveldende, andre ikke.Syns det er veldig bra at du forteller om at følelsene for mannen forsvant litt, og så kom tilbake! Nyttig å vite at det kan skje, og å ikke gjøre noe forhastet. Er vel kanskje naturlig, siden så mye kjærlighet går til barnet og at det blir «altoppslukende» liksom.Nå blir jeg kanskje upopulær, men jeg slår et slag for å oppmuntre førstegangsfødende for hvor lett det kan være også! (Gjelder selvfølgelig ikke alle, men man kan være heldig, føler ikke jeg har gjort noe bedre enn noen andre eller er en bedre mor av den grunn)
For å være ærlig så syns jeg det var kjempe lett å få første barnet. Var aldri noen ting som var vanskelig. Han sov hele natten og jeg la han bare inntil meg for å amme. Ammingen gikk kjempe fint, ammet til han var 3 år. Vi hadde ingen spesielle rutiner, vi tok han med på alt og det var aldri noe skriking eller våkenetter flere dager på rad. Han var en ordentlig drømmebaby og jeg kunne hatt 10 stykker til samtidig. Overgangen til å bli mor syns jeg heller ikke var vanskelig, var helt naturlig og jeg liker best å være kun med mannen/familien, så jeg har ikke savnet venner, fester, typisk 20 årig livsstil i det heletatt!
Men jeg følte at jeg mistet følelser for mannen min noen måneder etter fødselen, ikke av noe spesiell grunn, så tror det var hormoner som spilte meg et puss, for det kom helt plutselig, men det gikk heldigvis over. Så kanskje i mitt tips vil være å ikke ta noen brå beslutninger eller avgjørelser når hormonene raser i kroppen
Følger deg på den at det blir mye snakket om det negative - det er jo gjerne det som tar størst plass hos oss alle og dermed lett at det blir fokus. Synes det er viktig å snakke om alt som ikke er en dans på roser, mangen føler seg så inderlig mislykket og at de er de eneste som ikke «får det til» og får dårlig samvittighet fordi man ikke blomstrer i mammarollen sånn med en gang. Men på lik linje synes jeg det er like viktig å snakke om det positive, som du så fint bidrar med her! Føler kanskje at offentlig så er det positive mindre «lov» å snakke om enn det negative, at det er blitt mer tabu nesten. Akkuratt som å dele sine positive opplevelser automatisk oppleves for den med dårlig erfaring som at den har gjort noe feil eller hva enn om det gir mening og derfor er det «dårlig gjort» å gni det innTakk, flott at du syns det
Det er fint at det blir normalisert og åpent for å snakke om/vise alt som ikke er perfekt. Men da syns jeg man må få frem de tilfellene som er positive/enklere/«perfekt» også.
Syns også det er flott med alle tipsene her og at alle skriver om sine opplevelser. Det er greit å vite at uansett hva som kommer så er det normalt!
Det er ikke min personlige opplevelse, men ut i fra kommentarfelter rundt om kring så føler jeg det er blitt sånn! Og at du i ditt første innlegg nesten begynte med å unnskylde deg for det du hadde å si, bekrefter at man kjenner på det å dele positive ting kanskje ikke alltid er så populært. Og det er jo ikke en grei utvikling! Kjente jeg ble litt engasjert av dette Hurra for alle som vil dele sine opplevelser, enten de være positive eller negative
Ja, jeg er helt enig! Når jeg har snakket om det tidligere har det blitt dårlig mottatt av de andre mødrene som kanskje ikke følte det på samme måte. Så jeg føler jeg må unnskylde meg som i innlegget over for at ingen skal føle seg krenket av mine opplevelser og meninger, noe som er ganske dumt. Det gjør at mange kanskje velger å ikke uttale seg.Følger deg på den at det blir mye snakket om det negative - det er jo gjerne det som tar størst plass hos oss alle og dermed lett at det blir fokus. Synes det er viktig å snakke om alt som ikke er en dans på roser, mangen føler seg så inderlig mislykket og at de er de eneste som ikke «får det til» og får dårlig samvittighet fordi man ikke blomstrer i mammarollen sånn med en gang. Men på lik linje synes jeg det er like viktig å snakke om det positive, som du så fint bidrar med her! Føler kanskje at offentlig så er det positive mindre «lov» å snakke om enn det negative, at det er blitt mer tabu nesten. Akkuratt som å dele sine positive opplevelser automatisk oppleves for den med dårlig erfaring som at den har gjort noe feil eller hva enn om det gir mening og derfor er det «dårlig gjort» å gni det inn
Takk! Det var en periode som var veldig forvirrende for oss begge da det kom så plutselig og ikke hadde noen åpenbar grunn. Vi tok en pause noen måneder hvor vi bodde hver for oss, men så snart jeg fikk alt litt på avstand forsvant de dårlige følelsene like raskt som de kom og vi flyttet sammen igjen. Han er og vil alltid være min beste venn, og jeg er glad pausen ikke fikk noen alvorlige følger for oss. Så vent til hormonene har roet seg slik at man ikke gjør noe man angrer på, kanskje er man ikke like heldig å finner tilbake til hverandre etterpå
Jeg var relativt ung da første ble født og det viktigste noen kunne sagt til meg på det tidspunktet var at det er lov å kjenne på at en ikke "koser seg og nyter den første tiden for den får du aldri tilbake". Jeg følte meg så drit mislykka som mor som ikke koste meg, men som synes ting var ufattelig omveltende, overveldende, slitsomt og kaotisk de første ukene og tenkte at dette kom aldri til å gå over. Hver gang noen sa jeg skulle kose meg og nyte det fikk jeg så dårlig samvittighet at jeg kjente det som en angstfølelse og tårene satt løst når jeg tenkte på at jeg hadde valgt å bli mor og at barnet mitt ikke kom til å få det like bra som alle andre. Jeg klarte ikke dele det med noen heller, for det føltes ut som jeg bare bekreftet at jeg ikke var bra nok. Ikke før flere år senere når ei venninne av meg sa "de første 6 ukene er unntakstilstand, så blir det gradvis bedre" følte jeg at det var greit å kjenne på de følelsene.
