Hva tenker du om enebarn?

  • Trådstarter Moderator Heidi
  • Opprettet
Er vel ikke synd på barnet om det er enebarn. De som har et barn, har det vel for en grunn, enten selvvalgt (noe man må respektere) eller fordi de ikke kan få flere av ulike grunner.

Jeg har et barn og håper på et søsken om noen år til han, først og fremst fordi jeg ønsker flere barn, altså mitt behov. Men tror også det kan være koselig for han med et søsken når han er barn og som voksen. Håper jeg. Er ikke sikkert de får kjempegod kontakt, men håper de i alle fall kan leke med hverandre og se på hverandre som en støtte
 
Jeg er enebarn, og jeg savner fortsatt å ha søsken. Savner å ha det forholdet til noen, og at noen kjenner deg så godt som søsken gjerne gjør. Føler på en måte at jeg mangler noe.

Jeg skal garantert ha flere barn, vil ikke unne barnet mitt å føle seg så ensom som jeg gjorde hele oppveksten.
 
Min kommwr nok til å forbli enebarn,men synd i han er det ikke.
Han får oppleve mye som de med søsken ikke nødvendigvis får oppleve.
Han har stor familie og mamge venner
 
Mannen min er enebarn og sier han aldri har savnet søsken. Men det var fullt med nabo unger der døgnet rundt og foreldrene var på ferie og turer og sånn med vennepar som hadde barn.
Vi vurderte lenge om eldste skulle bli enebarn, og "fordelen" er jo at de får foreldrenes fulle oppmerksomhet. Nå med to må vi dele oss, vi får ikke vært med på alt begge to.
 
Jeg er vokst opp som enebarn. Mamma er også enebarn og pappa har én søster. 3 av besteforeldrene mine døde tidlig. Ensomt.

Jeg savner søsken nå som voksen. Vil aldri få oppleve å få tantebarn.

Vi har valgt å få 3 tette barn, og ser at det er en enorm verdi for de...
 
Jeg har i alle fall hatt dårlig samvittighet ovenfor mitt eget barn som har vært enebarn noen år lengre enn vi hadde ønsket. Både hun og vi har ønsket en lillesøster eller lillebror, og jeg ser jo at hun har vært litt ensom her, at hun hadde hatt et enormt utbytte av å ha noen hjemme å være med. Så vi håper effekten blir stor selv om det blir 7 år mellom dem.
Men det er jo ikke sånn at jeg automatisk syns synd i alle enebarn.
 
Jeg synes synd på enebarn:)
Kunne ikke tenkt meg å vokse opp selv uten søsken. Min mamma er enebarn og hun synes det er grusomt nå som foreldrene hennes er døde:) hun føler seg veldig ensom og alene selv om hun har to barn..
 
Synes absolutt ikke "synd" på enebarn. Gutten min er enebarn og forblir det. Han er ni år og har et fantastisk godt liv ifølge ham selv. Han har masse venner og vi har familie utenom med søskenbarn, reiser på ferie med venner innimellom og skaper en "utvidet" familie på den måten. Han er overhodet ikke en bortskjemt drittunge slik en tidligere bruker skrev ;). Vi har mye besøk av hans venner og jeg legger til rette for det. De fleste av vennene hans er imidlertid i lengre perioder sjalu fordi de ser at han får mer tid med meg og at jeg kan legge all min energi i å gjøre hverdagen hans og min best mulig. Han vil aldri bli alene som voksen ettersom han har tre søskenbarn som han trolig vil ha tett kontakt med etter hvert som aldersforskjellen ikke er så merkbar som nå. Har selv søsken, mine foreldre har det, men at man er søsken er ikke ensbetydende med at man er venner for resten av livet. Det er fordeler og ulemper med begge deler og mye vil avhenge av hvordan man som foreldre organiserer hverdagene og livet generelt. Ikke alle kan heller "velge" å få mer enn ett barn.
 
Kengu skrev:
Men det er ingen garanti at man har det,jeg kjenner flere som har søsken som aldri stiller opp
Klikk for å utvide …
Det finnes ingen garanti for noe her i verden.. Egoister og unnasluntrere vil alltid eksistere, men sjansen for at man ikke vil sitte alene med ansvaret er iallfall større.
 
Jeg tror nok enebarn kan ha lettere for å føle seg ensomme, selv om de har foreldrenes udelte oppmerksomhet. Så jeg synes litt synd på dem, for at de ikke får oppleve det båndet man får med søsknene sine.
 
Synd på de er det sikkert ikke. Jeg har tenkt tanken selv, hvis vi bare hadde hatt eldstemann, vi hadde sikkert dratt han med verden rundt, hatt råd til kjøpe det vi måtte ønske å kjøpe til han, kunne brukt all vår tid kun på han og hans aktiviteter. Men når jeg ser hvor fin storebror han er, hvor mye glede de 3 søsknene har av hverandre og hvor glade de er i hverandre så vet jeg at livet hans hadde vært fattigere uten de. Men hadde han vært enebarn hadde jo aldri vi eller han visst det.


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Hannus skrev:
Jeg er enebarn, og jeg savner fortsatt å ha søsken. Savner å ha det forholdet til noen, og at noen kjenner deg så godt som søsken gjerne gjør. Føler på en måte at jeg mangler noe.

Jeg skal garantert ha flere barn, vil ikke unne barnet mitt å føle seg så ensom som jeg gjorde hele oppveksten.
Klikk for å utvide …

Høres leit ut :(
Jeg har søsken, men har likevel alltid følt meg alene og utenfor. Selv er jeg usikker på om jeg vil ha flere barn. Min mann har, så det blir vel å kaste pillene, men barnet skal jo fødes også :O
 
Vi tok fra eldste ble den dagen jeg ble gravid med hans søster.

Men jeg håpte da, og har ment siden hun ble født, at det vi ga ham var større. Søskenkjærligheten og den enorme gleden de har av hverandre, jeg håper også lille i magen får være del av dette selv om hun blir litt yngre enn dem. De gleder seg veldig.

Det er noe enebarn ikke får.
Det betyr ikke at de har en trist oppvekst, og man kan som foreldre gjøre mye for å kompensere. Jeg har ei veninne som er eneste barnebarn på begge sider. Ingen søsken, ingen søskenbarn. Det er litt ensomt, som voksen er der liksom ingen.
 
Jeg er enebarn, og har bestandig følt meg ensom og utenfor. Holdt meg mye for meg selv fordi jeg ikke ville være til bry for søskenbarn, tanter, onkler og besteforeldre. Min mor og stefar har vært sammen l ca 14år nå, og i alle disse årene har jeg opplevd at hun har brydd seg mer om stesøskene mine enn om meg. De har bestandig fått mer oppmerksomhet, og siden vi ikke har noe godt forhold, så har jeg trekt meg unna min mor og mors familie. Skulle ønske jeg hadde søsken som jeg hadde kunnet snakke med og lufte frustrasjon med.. Er også et savn at jeg aldri får bli tante, eller gi mine fremtidige barn søskenbarn.. Så håper vi får til å få to barn, selv om sambo har en fra før. Men han er 12,5nå, så aldersforskjellen blir såppas stor at både han og fremtidig barn vokser opp som "enebarn" hjemme hos oss..
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp