Hva skal jeg gjøre? (Svigermor) LANG

L

Lailalala

Betatt av forumet
Ja nå blir det vel diskusjon, for det provoserer alltid enkelte voldsomt å si noe stygt om svigermor ;-)

Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg ønsker selvsagt å ha et godt/greit forhold til mannen min sin familie. De har også mange gode sider, og i starten likte jeg dem kjempegodt. Spesielt svigermor. De forguder barnebarna, og barna elsker dem. 

Men hver gang vi er sammen føler jeg meg overkjørt og at de ikke respekterer meg. Vil ikke komme med direkte eksempler i redsel for å bli gjenkjent, men det går på ting som at om vi har fått nytt spisebord, så sier de: Vi skal kjøpe nytt spisebord til dere, for det der var ikke noe pent. Om jeg har strikket en lue til jenta vår sier bestemor: Jeg skal kjøpe pannebånd til jeg, for det er mye finere og det er det store jenter går med. Sier aldri noe positivt, men det er ikke måte på hva de legger seg opp i av hva vi burde gjort annerledes.
De snakker stadig om hvor flink broren til mannen er, hvor mye penger de tjener- hvor stort hus de har- og hvor surrete, late og liten plass vi har (med et lite smil, men jeg synes ikke det hjelper for det er tydelig de mener det). Vi er veldig bevisste på miljø/ ønsker ikke overforbruk- jeg liker å kjøpe brukt og vet veldig godt hva jeg liker, men de har ingen respekt for at vi ikke ønsker det nyeste og dyreste. Kjører på med svære plastikkleker til barnebarna enda de vet vi ikke har plass eller trenger det. 

Når de er på besøk og jeg lager mat tar svigermor helt over, og sier at hun tror svoger og familien ikke vil like det jeg skal lage.. Handler inn mat før de kommer på besøk, osv.
Sikkert godt ment, men jeg fikser det ikke! Prøver å si fra på en pen måte, men det blir oversett.

Er vi på besøk hos dem eller på hytta ordner de med alt, noe jeg syntes var deilig før, men nå blir jeg sprø. Ingen mulighet til å ordne en brødskive selv, gå en tur eller finne på noe uten dem en times tid. (slitsomt i en liten hytte i regnvær i 2 uker..)

De imiterer familien min, liksom på en godsinnet måte. Osv osv. Jeg kan fortsette i det uendelige. Små ting som til sammen blir uutholdelig.  Føler virkelig de prøver å vise at de vet bedre enn oss hele tiden, og spesielt svigermor. Hun har et veldig godt lag med barn, og når vi er sammen får jeg knapt snakket med barna mine. Hun motsier ofte det jeg sier til dem, og hever seg over meg foran dem- og dette er vel det aller vanskeligste. Hadde ikke barna vært der hadde jeg sagt klart i fra, men vil jo ikke lage en dårlig stemning/krangel forann dem. De skjønner jo ikke hva som foregår. 

Mannen min er veik, og sier ingenting. Han har i det siste vært enig i at de tråkker over grenser, før ville han ikke gå med på at det var noe problem. Men han sier ingenting. De er en familie der det aldri har blitt kranglet, og jeg er livredd for å starte en krangel med dem og bli den som ødelegger familiefreden. 
Nå har jeg mer eller mndre bestemt meg for å ikke være så mye med dem, ikke reise på besøk/ferie med dem mer enn en helg. Trekke meg litt unna dem rett og slett. Når vi er sammen si minst mulig og engasjere meg lite.  Men det føles kjipt ovenfor mann og barn. Det ødelegger jo for hele familien. Noen råd? Hvordan kan jeg løse dette best mulig for alle parter? (terapi og store oppvasker er uaktuelt)
 
Hvis store oppvasker er utelukket så har du to alternativer: fortsette som før og godta denne mobbingen, og se på at mannen din også aksepterer den, mens du godtar å være martyr for den falske familiefreden (det er ikke mye fred der, bare fordi det ikke krangles). Eller trekke deg unna og stilltiende akseptere det som blir sagt om deg og til deg, fortsatt fordi du ikke vil være til bry.

Ingen av dem gjør noe særlig med situasjonen, men det er greit hvis du vil kompromittere deg selv og stemningen mellom deg og mannen din for å ikke skape virak i svigerfamilien.

Selv ville jeg tydd til det jeg har erfart er det eneste botemiddelet mot mennesker som mobber og overkjører andre, og det er å svare med samme mynt. Ville gjort det helt klart at jeg ikke aksepterer at noen skal komme inn i mitt hus og degradere min familie og mine verdier. Og ikke på noen pen måte, så lenge den måten har vist seg å ikke fungere. Det blir styr av sånt, men hos noen kan det være måten å oppnå respekt på til syvende og sist. Andre fortsetter som før, men da har du i alle fall vist at du ikke synes det er greit.
 

Nedsig skrev:
Hvis store oppvasker er utelukket så har du to alternativer: fortsette som før og godta denne mobbingen, og se på at mannen din også aksepterer den, mens du godtar å være martyr for den falske familiefreden (det er ikke mye fred der, bare fordi det ikke krangles). Eller trekke deg unna og stilltiende akseptere det som blir sagt om deg og til deg, fortsatt fordi du ikke vil være til bry.

Ingen av dem gjør noe særlig med situasjonen, men det er greit hvis du vil kompromittere deg selv og stemningen mellom deg og mannen din for å ikke skape virak i svigerfamilien.

Selv ville jeg tydd til det jeg har erfart er det eneste botemiddelet mot mennesker som mobber og overkjører andre, og det er å svare med samme mynt. Ville gjort det helt klart at jeg ikke aksepterer at noen skal komme inn i mitt hus og degradere min familie og mine verdier. Og ikke på noen pen måte, så lenge den måten har vist seg å ikke fungere. Det blir styr av sånt, men hos noen kan det være måten å oppnå respekt på til syvende og sist. Andre fortsetter som før, men da har du i alle fall vist at du ikke synes det er greit.
Du har sikkert rett i at det ikke stopper før jeg sier klart i fra.
Men å svare med samme mynt er utelukket. Det er selvsagt fristende, og det er ikke vanskelig for meg å finne latterlige/dårlige ting ved dem som jeg kan ta igjen med. Men da vil det vel bare fortsette og fortsette, og jeg har degradert meg til å være like dum som dem. Dette er heller ikke en metode jeg ønsker å lære barna mine. 
I min egen familie krangles og diskuteres det, så jeg er overrasket over hvor handlingslammet jeg føler meg i denne situasjonen. Jeg er vel for redd for å ødelegge den fredelige tonen i en familie som hadde det helt fint inntil jeg kom inn i bildet. Og har lenge forklart dette med at vi er forskjellige, og at de har en annen måte å være på en hva jeg er vant til. Ser jo (heldigvis) at de har tendenser ovenfor andre, men tror jeg som svigerdatter er veldig utsatt.. Men det holder ikke lenger, jeg synes denne er situasjonen er uutholdelig. Og det går virkelig ut over forholdet til mannen min. 
Ta diskusjonen, ja.... 
 

-Nymphadora- skrev:
Mannen din heter ikke tilfeldigvis Raymond, og svogeren din heter Robert?

det verste er at de vurderer å flytte nærmere for å være mer sammen med barnebarna... skrekk og gru. da blir det vel sånn.
 

Lailalala skrev:

Nedsig skrev:
Hvis store oppvasker er utelukket så har du to alternativer: fortsette som før og godta denne mobbingen, og se på at mannen din også aksepterer den, mens du godtar å være martyr for den falske familiefreden (det er ikke mye fred der, bare fordi det ikke krangles). Eller trekke deg unna og stilltiende akseptere det som blir sagt om deg og til deg, fortsatt fordi du ikke vil være til bry.

Ingen av dem gjør noe særlig med situasjonen, men det er greit hvis du vil kompromittere deg selv og stemningen mellom deg og mannen din for å ikke skape virak i svigerfamilien.

Selv ville jeg tydd til det jeg har erfart er det eneste botemiddelet mot mennesker som mobber og overkjører andre, og det er å svare med samme mynt. Ville gjort det helt klart at jeg ikke aksepterer at noen skal komme inn i mitt hus og degradere min familie og mine verdier. Og ikke på noen pen måte, så lenge den måten har vist seg å ikke fungere. Det blir styr av sånt, men hos noen kan det være måten å oppnå respekt på til syvende og sist. Andre fortsetter som før, men da har du i alle fall vist at du ikke synes det er greit.
Du har sikkert rett i at det ikke stopper før jeg sier klart i fra.
Men å svare med samme mynt er utelukket. Det er selvsagt fristende, og det er ikke vanskelig for meg å finne latterlige/dårlige ting ved dem som jeg kan ta igjen med. Men da vil det vel bare fortsette og fortsette, og jeg har degradert meg til å være like dum som dem. Dette er heller ikke en metode jeg ønsker å lære barna mine. 
I min egen familie krangles og diskuteres det, så jeg er overrasket over hvor handlingslammet jeg føler meg i denne situasjonen. Jeg er vel for redd for å ødelegge den fredelige tonen i en familie som hadde det helt fint inntil jeg kom inn i bildet. Og har lenge forklart dette med at vi er forskjellige, og at de har en annen måte å være på en hva jeg er vant til. Ser jo (heldigvis) at de har tendenser ovenfor andre, men tror jeg som svigerdatter er veldig utsatt.. Men det holder ikke lenger, jeg synes denne er situasjonen er uutholdelig. Og det går virkelig ut over forholdet til mannen min. 
Ta diskusjonen, ja.... 

Du trenger ikke ta igjen på samme måte selv om du svarer med "samme mynt".
Det handler igrunn om noe så enkelt som å spørre henne rett ut hva som er galt med det bordet. Trekke henne til siden og spørre hvorfor hun har problemer med at jenta di går med hjemmestrikka lue. Kommenterer hun maten din, så spør du høyt hva som er galt med din mat? Spør om hun ikke har lært seg folkeskikk og at man spiser det man får servert når man kommer på besøk?
Er hun riktig navla blir hun flau, er hun ikke - så skjønner hun ikke hva du prøver på - og du kan bare slutte å irritere deg med en gang for da har hun åpenbart litt gjennomtrekk i toppetasjen... og du kan glede deg over det istedenfor ;)
 
Jeg vet veldig veldig godt hvordan du har det!! Men har desverre ingen råd, så jeg følger med på tråden din:)
Lykke til!!
 
Jeg signerer Nedsig og Dollface på det ytterste! Det kommer til å tære på deg og ditt forhold til din mann dersom du ikke tar affære. Og selv om man får en periode etterpå med reservasjoner, så vil det komme seg. Dere har tross alt felles grunn: alle elsker barna og ønsker et best mulig miljø for de. I alle situasjoner.
 

Lailalala skrev:

Nedsig skrev:
Hvis store oppvasker er utelukket så har du to alternativer: fortsette som før og godta denne mobbingen, og se på at mannen din også aksepterer den, mens du godtar å være martyr for den falske familiefreden (det er ikke mye fred der, bare fordi det ikke krangles). Eller trekke deg unna og stilltiende akseptere det som blir sagt om deg og til deg, fortsatt fordi du ikke vil være til bry.

Ingen av dem gjør noe særlig med situasjonen, men det er greit hvis du vil kompromittere deg selv og stemningen mellom deg og mannen din for å ikke skape virak i svigerfamilien.

Selv ville jeg tydd til det jeg har erfart er det eneste botemiddelet mot mennesker som mobber og overkjører andre, og det er å svare med samme mynt. Ville gjort det helt klart at jeg ikke aksepterer at noen skal komme inn i mitt hus og degradere min familie og mine verdier. Og ikke på noen pen måte, så lenge den måten har vist seg å ikke fungere. Det blir styr av sånt, men hos noen kan det være måten å oppnå respekt på til syvende og sist. Andre fortsetter som før, men da har du i alle fall vist at du ikke synes det er greit.
Du har sikkert rett i at det ikke stopper før jeg sier klart i fra.
Men å svare med samme mynt er utelukket. Det er selvsagt fristende, og det er ikke vanskelig for meg å finne latterlige/dårlige ting ved dem som jeg kan ta igjen med. Men da vil det vel bare fortsette og fortsette, og jeg har degradert meg til å være like dum som dem. Dette er heller ikke en metode jeg ønsker å lære barna mine. 
I min egen familie krangles og diskuteres det, så jeg er overrasket over hvor handlingslammet jeg føler meg i denne situasjonen. Jeg er vel for redd for å ødelegge den fredelige tonen i en familie som hadde det helt fint inntil jeg kom inn i bildet. Og har lenge forklart dette med at vi er forskjellige, og at de har en annen måte å være på en hva jeg er vant til. Ser jo (heldigvis) at de har tendenser ovenfor andre, men tror jeg som svigerdatter er veldig utsatt.. Men det holder ikke lenger, jeg synes denne er situasjonen er uutholdelig. Og det går virkelig ut over forholdet til mannen min. 
Ta diskusjonen, ja.... 

Er det noe du har fått høre? At de hadde det helt fint inntil du kom inn i bildet? I så fall er det jo på høy tid at du gjør noe annet enn å duknakket ta imot det som måtte komme.
 

Dollface skrev:

Lailalala skrev:

Nedsig skrev:
Hvis store oppvasker er utelukket så har du to alternativer: fortsette som før og godta denne mobbingen, og se på at mannen din også aksepterer den, mens du godtar å være martyr for den falske familiefreden (det er ikke mye fred der, bare fordi det ikke krangles). Eller trekke deg unna og stilltiende akseptere det som blir sagt om deg og til deg, fortsatt fordi du ikke vil være til bry.

Ingen av dem gjør noe særlig med situasjonen, men det er greit hvis du vil kompromittere deg selv og stemningen mellom deg og mannen din for å ikke skape virak i svigerfamilien.

Selv ville jeg tydd til det jeg har erfart er det eneste botemiddelet mot mennesker som mobber og overkjører andre, og det er å svare med samme mynt. Ville gjort det helt klart at jeg ikke aksepterer at noen skal komme inn i mitt hus og degradere min familie og mine verdier. Og ikke på noen pen måte, så lenge den måten har vist seg å ikke fungere. Det blir styr av sånt, men hos noen kan det være måten å oppnå respekt på til syvende og sist. Andre fortsetter som før, men da har du i alle fall vist at du ikke synes det er greit.
Du har sikkert rett i at det ikke stopper før jeg sier klart i fra.
Men å svare med samme mynt er utelukket. Det er selvsagt fristende, og det er ikke vanskelig for meg å finne latterlige/dårlige ting ved dem som jeg kan ta igjen med. Men da vil det vel bare fortsette og fortsette, og jeg har degradert meg til å være like dum som dem. Dette er heller ikke en metode jeg ønsker å lære barna mine. 
I min egen familie krangles og diskuteres det, så jeg er overrasket over hvor handlingslammet jeg føler meg i denne situasjonen. Jeg er vel for redd for å ødelegge den fredelige tonen i en familie som hadde det helt fint inntil jeg kom inn i bildet. Og har lenge forklart dette med at vi er forskjellige, og at de har en annen måte å være på en hva jeg er vant til. Ser jo (heldigvis) at de har tendenser ovenfor andre, men tror jeg som svigerdatter er veldig utsatt.. Men det holder ikke lenger, jeg synes denne er situasjonen er uutholdelig. Og det går virkelig ut over forholdet til mannen min. 
Ta diskusjonen, ja.... 

Du trenger ikke ta igjen på samme måte selv om du svarer med "samme mynt".
Det handler igrunn om noe så enkelt som å spørre henne rett ut hva som er galt med det bordet. Trekke henne til siden og spørre hvorfor hun har problemer med at jenta di går med hjemmestrikka lue. Kommenterer hun maten din, så spør du høyt hva som er galt med din mat? Spør om hun ikke har lært seg folkeskikk og at man spiser det man får servert når man kommer på besøk?
Er hun riktig navla blir hun flau, er hun ikke - så skjønner hun ikke hva du prøver på - og du kan bare slutte å irritere deg med en gang for da har hun åpenbart litt gjennomtrekk i toppetasjen... og du kan glede deg over det istedenfor ;)
Hm.. ja enig i grunnen. Gode råd. 
Synes også dette er rette måten å reagere på når folk er frekke/sårende, og har blitt ganske flink til å reagere sånn med venninner ol. Men guri så vanskelig med svigermor.. Hun er liksom så koselig i tonen, rund og blid og baker og ordner. alle synes hun er så søt og koselig, så føler meg som et monster som våger å tenke noe annet om denne damen. Disse giftpilene er godt tildekket, og setter meg helt ut. Men etter 5 år burde jeg være forberedt.. og reagere. Jeg må jo bare det. (Men høygravid og sliten tror jeg jeg utsetter den store diskusjonen, og trekker meg unna for en stund.. ) 
 


Er det noe du har fått høre? At de hadde det helt fint inntil du kom inn i bildet? I så fall er det jo på høy tid at du gjør noe annet enn å duknakket ta imot det som måtte komme.

Det er noe mannen min sier. Ikke på den måten, men at han aldri har tenkt på det på den måten og at de alltid har hatt det så hyggelig. 
Jeg synes jo de er veldig fæle mot ham, og behandler ham som en baby fremdelses. Som trenger veiledning og hjelp, og ikke blir respektert som en voksen person. Dette er jo han med på, og det er vel mønsteret i familien. Før jeg kom inn i bildet var det moren som kjøpte puter og styrte og stelte for ham, og jeg tror han syntes det var ganske ok egentlig. Men de er jo ganske nedlatende mt ham også på mange måter, han sier at han ikke føler det sånn men jeg kan ikke skjønne det. det er det som er vanskelig også, at jeg kommer og finner feil som han ikke ser, det føles jo veldig slemt. Men nå er jo vi familie, og jeg synes virkelig ikke det er ok.
Så nei, jeg tror ikke de bare hadde det fint før min tid.
 
Hoff, ja svigermor kan være et helvette på jord av å til.
I din situasjon er jeg enig med Dollface! Det virker som din svigermor går inn for å være jævlig med deg, å det hadde ikke tatt meg en eneste kallori å gjøre det på den måten Dollface sier. Hvis alt du gjør å invisterer i er så galt, så har du da all rett til å vite hva som er så galt me det!
Jeg har og svigersproblem. Svigermor er egentlig bare for gjennomtrekka i hue at hun ikke skjønner når det blir for mye av henne. Og svigerfar er en grumpy old guy som skal ha ALT på sin måte. Å desværre bor vi så nært dem, at det tar dem 3 min å komme gående. Å nok en gang desværre bor vi i huset som svigerfar han vokst opp i, så da kan dere tenke dere til for et helvette det er her hvær gang vi planlegger å gjøre noe med huset. Alt vi skal gjøre men huset må vi gjøre i stillhet å krysse alt vi eier å har for at de ikke kommer på døra. Vi får bestandig slengt i tryne " vi klarte oss da udmerket da jeg vokste opp her"
Svigermor er ei dame som er ALT for hjelpsom. Hun skjønner ikke når det er nok å skjønner heller ikke når hun burde gå. Begge dem overkjører oss med barneoppdragelsen. Hun duller å dikker me jenta vår konstant å kan absolutt ikke sette grener. Dattra vår får alt hun peker på, å sier svigermor nei, så vet dattra vår at her er det bare å ta til tårene, så får hun det nøyaktig som hun vil ennda hvor mange ganger jeg sier nei. Jeg har mange ganger blitt nødt til å si " nei, MITT barn får IKKE  snop og godt midt i uka"! Svigerfar er sånn som hysjer på oss hvær gang vi setter jentongen på plass.
Da jentongen var baby å lå i vugga si å begynte å gråte, å jeg røyste meg for å ta henne opp, spratt svigermor opp å nermest løp meg ned å snappa ongen ut av armene på meg. Følte hele tiden at jeg måtte gjemme meg for å få ha babyen min i fred. Svigermor gikk å pusta meg i nakken hele tiden å sa stort sett hvær gang jeg satt med babyen min "skal jeg ta henne""kom hit med henne"! Svigermor er en sånn som ikke kan se på at andre koser med babyen sin uten at hun bare absolutt må ødelegge øyeblikket å skal kose med babyen selv.
Hvis datteren vår slår seg eller begynner å gråte, løper hun oss også ned å tar henne fra oss når vi prøver å trøste... Jeg har hele tiden siden vi fikk datteren vår følt at svigermor tar fra meg barne mitt. Å nå venter vi en til i mai. Må si jeg gruer meg nesten litt til å få baby, med tanke på svigermor. Men nå har jeg heldigvis lær meg å si fra! har kommet til det pungte at jeg har fått nok! Å at svigers er personer som blir veldig lett fornermet må jeg bare drite i egentli. Hvis jeg skal klare å leve så nært dem, må de bare takkle å få høre det  slik det er. Å blir de fornermet, så blir vi værtfall kvitt dem den stunden :p
 

Lailalala skrev:


Er det noe du har fått høre? At de hadde det helt fint inntil du kom inn i bildet? I så fall er det jo på høy tid at du gjør noe annet enn å duknakket ta imot det som måtte komme.

Det er noe mannen min sier. Ikke på den måten, men at han aldri har tenkt på det på den måten og at de alltid har hatt det så hyggelig. 
Jeg synes jo de er veldig fæle mot ham, og behandler ham som en baby fremdelses. Som trenger veiledning og hjelp, og ikke blir respektert som en voksen person. Dette er jo han med på, og det er vel mønsteret i familien. Før jeg kom inn i bildet var det moren som kjøpte puter og styrte og stelte for ham, og jeg tror han syntes det var ganske ok egentlig. Men de er jo ganske nedlatende mt ham også på mange måter, han sier at han ikke føler det sånn men jeg kan ikke skjønne det. det er det som er vanskelig også, at jeg kommer og finner feil som han ikke ser, det føles jo veldig slemt. Men nå er jo vi familie, og jeg synes virkelig ikke det er ok.
Så nei, jeg tror ikke de bare hadde det fint før min tid.

Han er sikkert så vant med å ha det sånn at han ikke forstår hvordan det virker utenfra. Og kanskje han er en sånn type som trives med at andre tar ansvar for ham. Det er uansett ikke noe du skal ha dårlig samvittighet for, for han har nå skaffet seg en egen familie, og som par har dere begge ansvar for å gjøre deres for at den andre skal ha det bra.

Det er IKKE bare ditt ansvar, ergo er det ingen som kan kreve at du skal gå stille i dørene og godta nedlatenhet og manglende respekt for å bevare husfreden. Det er ikke riktig at andres fred skal gå på bekostning av din integritet.
 
Har ingen gode råd å komme med..vil bare si at jeg vet hvordan du har det.

Her var det ikke at mannen min ikke hadde mot til å stå opp mot svigermor..men det at ho løg seg ut av alle konflikter..og jeg ble stående igjen som løgner.

Men så kom dagen da mannen min selv overhørte ho..tok ho på fersken.
Han ga ho noen sjanser til å forbedre seg, noe ho ikke gjorde (og fortsatt ikke gjør)
For 7 år siden satte han foten ned og ba ho ryke og reise..vi har hatt null kontakt med dama siden den gang.
Min svigermor er gjennomført ondskapsfull og har aldri brydd seg om andre enn seg selv..barnebarna var og er en klamp rundt foten..et hinder for henne for å få det som ho vil hos sønnen sin.

Di 7årene uten ho har vært fantastiske..og vi som par har gått fra samlivsbruddets rand til å ha det kjempeflott sammen.

Håper du/dere finner ut av dette..for sånt tærer på.
 
Jeg må si meg enig med Dollface her altså.
jeg ville overhodet ikke funnet meg i å bli snakket til på den måten. 
En ting er å hakke på meg personlig, men når det går utover hele familien og deres verdier, synes jeg det er å gå forlangt. 
Hun må gjerne mene det hun sier, men hun må også kunne skjønne at dette overhodet ikke er akseptabelt.
Hun kjører nok på som hun gjør, fordi hun ser at det ikke får noen konsekvenser for henne eller at du sier ifra. 
Jeg ville ikke vært like teit tilbake, men jeg ville gitt en meget kontant beskjed under ordnede forhold at dette har gått langt over streken.

Hvis ikke det funker, kan du alltids putte en q tips langt inn i hjernebarken på henne. :P haha
Årh., jeg blir litt oppgitt, hvorfor er det så mange fæle svigermødre der ute?
 

June anette skrev:
Hoff, ja svigermor kan være et helvette på jord av å til.
I din situasjon er jeg enig med Dollface! Det virker som din svigermor går inn for å være jævlig med deg, å det hadde ikke tatt meg en eneste kallori å gjøre det på den måten Dollface sier. Hvis alt du gjør å invisterer i er så galt, så har du da all rett til å vite hva som er så galt me det!
Jeg har og svigersproblem. Svigermor er egentlig bare for gjennomtrekka i hue at hun ikke skjønner når det blir for mye av henne. Og svigerfar er en grumpy old guy som skal ha ALT på sin måte. Å desværre bor vi så nært dem, at det tar dem 3 min å komme gående. Å nok en gang desværre bor vi i huset som svigerfar han vokst opp i, så da kan dere tenke dere til for et helvette det er her hvær gang vi planlegger å gjøre noe med huset. Alt vi skal gjøre men huset må vi gjøre i stillhet å krysse alt vi eier å har for at de ikke kommer på døra. Vi får bestandig slengt i tryne " vi klarte oss da udmerket da jeg vokste opp her"
Svigermor er ei dame som er ALT for hjelpsom. Hun skjønner ikke når det er nok å skjønner heller ikke når hun burde gå. Begge dem overkjører oss med barneoppdragelsen. Hun duller å dikker me jenta vår konstant å kan absolutt ikke sette grener. Dattra vår får alt hun peker på, å sier svigermor nei, så vet dattra vår at her er det bare å ta til tårene, så får hun det nøyaktig som hun vil ennda hvor mange ganger jeg sier nei. Jeg har mange ganger blitt nødt til å si " nei, MITT barn får IKKE  snop og godt midt i uka"! Svigerfar er sånn som hysjer på oss hvær gang vi setter jentongen på plass.
Da jentongen var baby å lå i vugga si å begynte å gråte, å jeg røyste meg for å ta henne opp, spratt svigermor opp å nermest løp meg ned å snappa ongen ut av armene på meg. Følte hele tiden at jeg måtte gjemme meg for å få ha babyen min i fred. Svigermor gikk å pusta meg i nakken hele tiden å sa stort sett hvær gang jeg satt med babyen min "skal jeg ta henne""kom hit med henne"! Svigermor er en sånn som ikke kan se på at andre koser med babyen sin uten at hun bare absolutt må ødelegge øyeblikket å skal kose med babyen selv.
Hvis datteren vår slår seg eller begynner å gråte, løper hun oss også ned å tar henne fra oss når vi prøver å trøste... Jeg har hele tiden siden vi fikk datteren vår følt at svigermor tar fra meg barne mitt. Å nå venter vi en til i mai. Må si jeg gruer meg nesten litt til å få baby, med tanke på svigermor. Men nå har jeg heldigvis lær meg å si fra! har kommet til det pungte at jeg har fått nok! Å at svigers er personer som blir veldig lett fornermet må jeg bare drite i egentli. Hvis jeg skal klare å leve så nært dem, må de bare takkle å få høre det  slik det er. Å blir de fornermet, så blir vi værtfall kvitt dem den stunden :p
Dette høres jo bare forferdelig ut.. Føler med deg.
Hva sier mannen din om deres oppførsel?
Det er bra du klarer å sette grenser og sier i fra, med så kort avstand må du jo nesten det for at det ikke skal ødelegge hverdagen helt. Vi bor heldigvis et stykke unna, så hverdagene får vi heldigvis i fred.. Enn så lenge, de vurderer jo å flytte etter..
Vi bodde inntil nylig i en leilighet svigerforeldrene eier (leide av dem), og det føles fantastisk å ha flyttet og kuttet de båndene.
Akkurat som du hadde det var det også her da jenta vår var baby. Husker en gang da hun var nyfødt og vi var på besøk, og svigermor fra øyeblikket vi gikk ut av bilen hadde henne på fanget. Jeg måtte omtrent krangle med henne for å få ammet babyen. Denne gangen skal jeg være mye hardere. Jeg føler også at svigermor tar fra meg barnet mitt. Har hatt skikkelig angst noen ganger med tanken på dette. Jeg er redd hun snakker dårlig om meg til henne når de er barnevakt, på en utspekulert måte. Hun gjør jo det når jeg ikke er der. huff a meg. Skjønner ikke at man vil være sånn.
 

tindra skrev:
Har ingen gode råd å komme med..vil bare si at jeg vet hvordan du har det.

Her var det ikke at mannen min ikke hadde mot til å stå opp mot svigermor..men det at ho løg seg ut av alle konflikter..og jeg ble stående igjen som løgner.

Men så kom dagen da mannen min selv overhørte ho..tok ho på fersken.
Han ga ho noen sjanser til å forbedre seg, noe ho ikke gjorde (og fortsatt ikke gjør)
For 7 år siden satte han foten ned og ba ho ryke og reise..vi har hatt null kontakt med dama siden den gang.
Min svigermor er gjennomført ondskapsfull og har aldri brydd seg om andre enn seg selv..barnebarna var og er en klamp rundt foten..et hinder for henne for å få det som ho vil hos sønnen sin.

Di 7årene uten ho har vært fantastiske..og vi som par har gått fra samlivsbruddets rand til å ha det kjempeflott sammen.

Håper du/dere finner ut av dette..for sånt tærer på.

Så bra dere fant ut av dette sammen. Flott at mannen din så dette og tok din side.
Nå er nok ikke min svigermor like ondskapsfull som din var, så jeg ønsker jo ikke å bryte kontakten helt. Men jeg synes absolutt det hadde vært rimelig at mannen min snart sier at han ikke godtar at de snakker sånn til meg. Det tærer veldig på forholdet at han ikke gjør det. 
 

Lailalala skrev:

tindra skrev:
Har ingen gode råd å komme med..vil bare si at jeg vet hvordan du har det.

Her var det ikke at mannen min ikke hadde mot til å stå opp mot svigermor..men det at ho løg seg ut av alle konflikter..og jeg ble stående igjen som løgner.

Men så kom dagen da mannen min selv overhørte ho..tok ho på fersken.
Han ga ho noen sjanser til å forbedre seg, noe ho ikke gjorde (og fortsatt ikke gjør)
For 7 år siden satte han foten ned og ba ho ryke og reise..vi har hatt null kontakt med dama siden den gang.
Min svigermor er gjennomført ondskapsfull og har aldri brydd seg om andre enn seg selv..barnebarna var og er en klamp rundt foten..et hinder for henne for å få det som ho vil hos sønnen sin.

Di 7årene uten ho har vært fantastiske..og vi som par har gått fra samlivsbruddets rand til å ha det kjempeflott sammen.

Håper du/dere finner ut av dette..for sånt tærer på.

Så bra dere fant ut av dette sammen. Flott at mannen din så dette og tok din side.
Nå er nok ikke min svigermor like ondskapsfull som din var, så jeg ønsker jo ikke å bryte kontakten helt. Men jeg synes absolutt det hadde vært rimelig at mannen min snart sier at han ikke godtar at de snakker sånn til meg. Det tærer veldig på forholdet at han ikke gjør det. 

selvsagt tærer det på forholdet.
Man ønsker jo at den man skal dele livet med faktisk står opp og forsvarer en og sier ifra om hva man synes er urett.
Jeg ville strekke meg meget langt i å forsvare mannen min og forventer at det går begge veier.
 

tindra skrev:

Lailalala skrev:

tindra skrev:
Har ingen gode råd å komme med..vil bare si at jeg vet hvordan du har det.

Her var det ikke at mannen min ikke hadde mot til å stå opp mot svigermor..men det at ho løg seg ut av alle konflikter..og jeg ble stående igjen som løgner.

Men så kom dagen da mannen min selv overhørte ho..tok ho på fersken.
Han ga ho noen sjanser til å forbedre seg, noe ho ikke gjorde (og fortsatt ikke gjør)
For 7 år siden satte han foten ned og ba ho ryke og reise..vi har hatt null kontakt med dama siden den gang.
Min svigermor er gjennomført ondskapsfull og har aldri brydd seg om andre enn seg selv..barnebarna var og er en klamp rundt foten..et hinder for henne for å få det som ho vil hos sønnen sin.

Di 7årene uten ho har vært fantastiske..og vi som par har gått fra samlivsbruddets rand til å ha det kjempeflott sammen.

Håper du/dere finner ut av dette..for sånt tærer på.

Så bra dere fant ut av dette sammen. Flott at mannen din så dette og tok din side.
Nå er nok ikke min svigermor like ondskapsfull som din var, så jeg ønsker jo ikke å bryte kontakten helt. Men jeg synes absolutt det hadde vært rimelig at mannen min snart sier at han ikke godtar at de snakker sånn til meg. Det tærer veldig på forholdet at han ikke gjør det. 

selvsagt tærer det på forholdet.
Man ønsker jo at den man skal dele livet med faktisk står opp og forsvarer en og sier ifra om hva man synes er urett.
Jeg ville strekke meg meget langt i å forsvare mannen min og forventer at det går begge veier.
Enig med deg. 
Mine foreldre er heller ikke perfekte, og jeg er veldig kjapp med å si i fra om de tråkker mannen min på tærne. Jeg godtar ikke sånt fra dem i det hele tatt. Blir derfor like satt ut hver gang de slipper unna med ekle kommentarer, og har ventet forgjeves på at han skal si noe for jeg synes det hadde vært naturlig. Et lite fremskritt er jo at han nå vedkjenner at det er et problem, og han etter de har gått sier til meg at det moren hans sa var teit o.l. Før fornektet han alt sammen, og kunne ikke tro moren hans mente noe vondt og at jeg misforsto eller overreagerte. Så det har blitt litt bedre, men langt i fra bra. Jeg må visst ta saken i egne hender, men skulle virkelig ønske jeg slapp.
 

-Nymphadora- skrev:
Mannen din heter ikke tilfeldigvis Raymond, og svogeren din heter Robert?

Ha!, tenkte det samme lol 
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp