det gikk bra til slutt! men var litt dramatisk når det sto på.
For det første hadde jo mannen løpt rett inn til de andre to og tatt opp de, for han trodde jo vi skulle rekke å komme oss no sted
så de sto på hver side av meg ved doen og lurte på hva jeg dreiv med og spurte om det gikk bra
Og jeg (som har en veldig høy smerteterskel) var redd for, en liten stund, om jeg kom til å svime av pga de sinnsyyyykt intense smertene (aldriii opplevd makan før eller siden!!!!), og var da mest bekymra for å gå i gulvet foran do med hodet først rett foran ungene mine....haha, herlighet for en situasjon det var!
Klarte å berolige de med noen ord som : "det er bare babyen som vil ut", "dette går helt fint", sånn innimellom når jeg fikk til å gjøre no annet enn å puste... Også fikk jeg ropt til mannen som pakka i siderommet at han måtte ringe ambulansen for jeg kjente at hodet kom ut....
Når babyen kom ut rakk jeg ikke reise meg og ta imot, for han kom så fort, han kom i såpass hastighet at navlesnora faktisk røyk tvers av, det var ikke bra. Pappaen hadde da skjønt at detta gikk myyyye fortere enn han hadde ønska gitt, så han sto heldigvis da rett ved og fikk plukka babyen vår opp av do med en gang. Men han (babyen) var helt gjennomskinnelig og bleik/hvit og gav ingen livstegn. Så vi hadde da jordmor på høyttaler og fulgte hennes instrukser til ambulansen kom frem.
Når ambulansen kom frem hadde de med seg et slags nyfødt-kit med oksygenmaske og diverse, etter 5 minutter gav han sitt første livstegn
Men siden de glemte å knyte av navlesnora, inntil vi møtte på barnelegen på vei mot sykehuset (noe ikke vi tenkte på selv hvertfall oppi alt), så mista han også en del blod, og fikk blodoverføring på sykehuset dag nr 3.
Jepp, så sånn i ettertid er det jo fantastisk at alt gikk så bra, men det er jo ikke en situasjon man ønsker seg igjen
I dag er han en flott og frisk 1,5 åring
(sorry laaangt innlegg)