Vi har jo alltid slitt med leggingen på jenta vår.3,5 år. Får hjelp på søvnsenteret, hun får melatonin, og vi forsøker og komme oss ut fra rommet.
Vi "løste" den siste biten med klistremerkebelønning, hvor hun skulle få tohjulssykkel når hun hadde fått så og så mange merker. Nå er sykkelen i boks, og trøbbelet tilbake. Så det er jo tydelig at det bare er trass som gjør at hun nekter og ligge alene.
Hun har alltid godtatt bedre at faren legger henne, og han har klart det to kvelder etter hun fikk sykkelen også, men med litt ekstra tid og overtalelse. I dag var det min tur, og jeg prøvde og følge opp alt slik han gjør, men det gikk jo rett vest. det var grining, trekking i klærne, løping og styring for at jeg skulle bli der inne.
Jeg gikk ut, gang på gang, men etter 20 min. fikk hun ett skikkelig astmaanfall. Da ble jeg selvfølgelig nødt til og avbryte, finne medisiner og gi henne, også måtte faren snakke med henne og overta. Da gikk det fint.
Men jeg må jo også klare og legge henne! Men hvordan skal jeg klare det hvis jeg ikke klarer og snakke henne til det, og ikke kan ta det på den harde måten?
Nå er det riktignok det første akutte astmaanfallet hun har hatt, og astma har hun hatt i nesten to år nå. Men det var skikkelig ekkelt. Hun pustet kjempe fort, heiv etter pusten, og var så tett at du hørte pusten nesten ikke kom igjennom. Ga meg litt støkk, og blir absolutt værre neste gang jeg skal legge henne.
Føler meg så utrolig misslykket! Det er bare pappaen som gjelder her i huset, til ALT! Han skal legge, han skal holde stangen på sykkelen, han skal ditt og han skal datt. Nå har hun begynt og mase på ham om at han skal levere og hente i barnehagen også, noe som alltid har vært "min jobb".
Vi "løste" den siste biten med klistremerkebelønning, hvor hun skulle få tohjulssykkel når hun hadde fått så og så mange merker. Nå er sykkelen i boks, og trøbbelet tilbake. Så det er jo tydelig at det bare er trass som gjør at hun nekter og ligge alene.
Hun har alltid godtatt bedre at faren legger henne, og han har klart det to kvelder etter hun fikk sykkelen også, men med litt ekstra tid og overtalelse. I dag var det min tur, og jeg prøvde og følge opp alt slik han gjør, men det gikk jo rett vest. det var grining, trekking i klærne, løping og styring for at jeg skulle bli der inne.
Jeg gikk ut, gang på gang, men etter 20 min. fikk hun ett skikkelig astmaanfall. Da ble jeg selvfølgelig nødt til og avbryte, finne medisiner og gi henne, også måtte faren snakke med henne og overta. Da gikk det fint.
Men jeg må jo også klare og legge henne! Men hvordan skal jeg klare det hvis jeg ikke klarer og snakke henne til det, og ikke kan ta det på den harde måten?
Nå er det riktignok det første akutte astmaanfallet hun har hatt, og astma har hun hatt i nesten to år nå. Men det var skikkelig ekkelt. Hun pustet kjempe fort, heiv etter pusten, og var så tett at du hørte pusten nesten ikke kom igjennom. Ga meg litt støkk, og blir absolutt værre neste gang jeg skal legge henne.
Føler meg så utrolig misslykket! Det er bare pappaen som gjelder her i huset, til ALT! Han skal legge, han skal holde stangen på sykkelen, han skal ditt og han skal datt. Nå har hun begynt og mase på ham om at han skal levere og hente i barnehagen også, noe som alltid har vært "min jobb".
