Hva er viktigst; tid eller penger og "alt på stell"?

A

Anonym TS

Guest
Først av alt: jeg vet at det ikke finnes en fasit på hva som er riktig her, men ønsker gjerne å høre hva dere hadde valgt i min situasjon :)

Jeg er 26 år og fulltidsstudent på 1. året på en mastergrad, og samboer jobber 100% i fast jobb med årslønn rett i underkant av en million. Jeg grubler litt på om det ville være best for oss å få barn under studiet eller etter jobb.

Alternativ 1
Dersom jeg bare tenker økonomisk forstår jeg selvsagt at summen blir høyere dersom jeg venter til etter jeg har jobb. Da er jeg 28 år når jeg har jobbet lenge nok til rett på foreldrepenger, forutsatt at jeg får jobb med en gang etter endt studium. Så tenker jeg på ulempene med dette alternativet: å skulle ut i permisjon når jeg fremdeles er ganske ny og fersk i jobben. Og har jeg i det hele tatt en jobb å komme tilbake til, kanskje får jeg bare et vikariat til å starte med? Får vi barnehageplass, blir det tidlig lange dager i barnehagen? Hvordan bør vi fordele fellesperioden? Og hva om jeg ønsker flere barn, har jeg startet så sent at det kan bli vanskelig å få flere? Et par år mellom barna hadde jo vært fint, og det er jo heldigvis noen år til jeg blir 35 og risikoene øker...

Alternativ 2 er å få barn på masterstudiet. Kanskje klarer jeg å opparbeide meg litt foreldrepenger gjennom deltidsjobb, hvis ikke blir det engangsstønad + lån som stipend. Samboer tjener heldigvis godt, men grunnet det får jeg ikke forsørgerstipend. Jeg kan ta permisjon og samboer har ikke rett på noen ting (men jobber skift i samme by og vil likevel være en del hjemme), og jeg har enda noen måneder igjen av studiet etter endt permisjon. Fint mtp. myk overgang til barnehage.

Alternativ 3 er at jeg kan oppfylle aktivitetsplikten ved å være fulltidsstudent (har ikke krav om oppmøte eller å bestå), og samboer kan ta hele fellesperioden. Jeg skal "bare" skrive master (som jeg allerede er godt i gang med før evt. termin) og det er ingenting å møte opp på på skolen, og jeg trenger heller ikke å bestå masteren ved første forsøk. Blir jeg ferdig med masteren før barnet nermer seg 1 år kan jeg melde meg opp på annet studie uten oppmøte og uten å måtte bestå. Ergo kan jeg i praksis ha permisjon, og samboer kan enten ha full permisjon samtidig eller velge å jobbe delvis og utsette litt permisjon, f.eks. at han har fri en dag eller to i uka (som i praksis blir flere dager hjemme grunnet skiftordningen). Dette kan han strekke ut så langt det går frem til barnet fyller 3 år. Fordeler er mye tid sammen med barnet, får tidlig god tilknytning til far også, amming blir ikke logistikk, myk overgang til barnehage, er ikke krise å ikke skulle få barnehageplass med en gang, er ferdig med barnehageinnkjøring når jeg starter i jobb, og har mulighet til å komme i gode arbeidsrutiner og kanskje ha fått fast jobb før permisjon med barn nr. 2.

For meg ser alternativ 3 nesten bare idyllisk og rosenrødt ut, så hjelp meg, er det noe jeg overser eller har misforstått? Hva hadde dere gjort i min situasjon? Status er at han tenker praktisk og vil ha alt på stell først, herunder at jeg er ferdig med utdannelse og har fått jobb. Mine tanker er nok mer preget av følelser og instinkt. For vår del kan vi godt nyte noen år til med reiser, mye søvn og bare oss selv å ta hensyn til - men jeg kjenner samtidig på bekyminger som "Tenk om jeg kaster bort årene nå, og så blir det vanskelig å få barn når vi endelig prøver". Det vil være så vondt å angre på at vi ikke bare hoppet i det tidligere. I tillegg tenker jeg at det blir stress å samle alle nye livssituasjoner og begivenheter til samme tid, det virker bedre å fordele de litt. Men kanskje er det mest fornuftig å ha alt på stell, og heller ofre den ekstra tiden?
 
Jeg ble gravid 1,5 år i bachelorstudiet, og synes det var helt topp. Største bekymring var bhg-plass da jeg skulle tilbake (var i tillegg alene), men fikk plass i en sio-bhg, og det var virkelig supert!

Alt 3 høres jo ut som en drøm da! Usikker på om du overser noe, men går jo an å høre med studieveileder rundt det praktiske. Lånekassa gir forresten foreldrepenger de også.
 
Anonym TS skrev:
Først av alt: jeg vet at det ikke finnes en fasit på hva som er riktig her, men ønsker gjerne å høre hva dere hadde valgt i min situasjon :)

Jeg er 26 år og fulltidsstudent på 1. året på en mastergrad, og samboer jobber 100% i fast jobb med årslønn rett i underkant av en million. Jeg grubler litt på om det ville være best for oss å få barn under studiet eller etter jobb.

Alternativ 1
Dersom jeg bare tenker økonomisk forstår jeg selvsagt at summen blir høyere dersom jeg venter til etter jeg har jobb. Da er jeg 28 år når jeg har jobbet lenge nok til rett på foreldrepenger, forutsatt at jeg får jobb med en gang etter endt studium. Så tenker jeg på ulempene med dette alternativet: å skulle ut i permisjon når jeg fremdeles er ganske ny og fersk i jobben. Og har jeg i det hele tatt en jobb å komme tilbake til, kanskje får jeg bare et vikariat til å starte med? Får vi barnehageplass, blir det tidlig lange dager i barnehagen? Hvordan bør vi fordele fellesperioden? Og hva om jeg ønsker flere barn, har jeg startet så sent at det kan bli vanskelig å få flere? Et par år mellom barna hadde jo vært fint, og det er jo heldigvis noen år til jeg blir 35 og risikoene øker...

Alternativ 2 er å få barn på masterstudiet. Kanskje klarer jeg å opparbeide meg litt foreldrepenger gjennom deltidsjobb, hvis ikke blir det engangsstønad + lån som stipend. Samboer tjener heldigvis godt, men grunnet det får jeg ikke forsørgerstipend. Jeg kan ta permisjon og samboer har ikke rett på noen ting (men jobber skift i samme by og vil likevel være en del hjemme), og jeg har enda noen måneder igjen av studiet etter endt permisjon. Fint mtp. myk overgang til barnehage.

Alternativ 3 er at jeg kan oppfylle aktivitetsplikten ved å være fulltidsstudent (har ikke krav om oppmøte eller å bestå), og samboer kan ta hele fellesperioden. Jeg skal "bare" skrive master (som jeg allerede er godt i gang med før evt. termin) og det er ingenting å møte opp på på skolen, og jeg trenger heller ikke å bestå masteren ved første forsøk. Blir jeg ferdig med masteren før barnet nermer seg 1 år kan jeg melde meg opp på annet studie uten oppmøte og uten å måtte bestå. Ergo kan jeg i praksis ha permisjon, og samboer kan enten ha full permisjon samtidig eller velge å jobbe delvis og utsette litt permisjon, f.eks. at han har fri en dag eller to i uka (som i praksis blir flere dager hjemme grunnet skiftordningen). Dette kan han strekke ut så langt det går frem til barnet fyller 3 år. Fordeler er mye tid sammen med barnet, får tidlig god tilknytning til far også, amming blir ikke logistikk, myk overgang til barnehage, er ikke krise å ikke skulle få barnehageplass med en gang, er ferdig med barnehageinnkjøring når jeg starter i jobb, og har mulighet til å komme i gode arbeidsrutiner og kanskje ha fått fast jobb før permisjon med barn nr. 2.

For meg ser alternativ 3 nesten bare idyllisk og rosenrødt ut, så hjelp meg, er det noe jeg overser eller har misforstått? Hva hadde dere gjort i min situasjon? Status er at han tenker praktisk og vil ha alt på stell først, herunder at jeg er ferdig med utdannelse og har fått jobb. Mine tanker er nok mer preget av følelser og instinkt. For vår del kan vi godt nyte noen år til med reiser, mye søvn og bare oss selv å ta hensyn til - men jeg kjenner samtidig på bekyminger som "Tenk om jeg kaster bort årene nå, og så blir det vanskelig å få barn når vi endelig prøver". Det vil være så vondt å angre på at vi ikke bare hoppet i det tidligere. I tillegg tenker jeg at det blir stress å samle alle nye livssituasjoner og begivenheter til samme tid, det virker bedre å fordele de litt. Men kanskje er det mest fornuftig å ha alt på stell, og heller ofre den ekstra tiden?
Klikk for å utvide …

Jeg syns man skal gå for barn når man er klar for det begge to, og basert på det du skriver virker det som at du har begynt å bli ganske klar. Prøvingen kan ta tid selv om man starter i en ung alder, og om man da har ventet 2-3 år fra man ble klar vil prøvingen føles enormt lang. Min erfaring er at det alltid ordner seg.

Hvis man ser på kun det økonomiske, så vil det alltid være lurt å vente. Det står, i de fleste yrker i hvert fall, alltid en god lønnsøkning foran deg som ville gitt deg enda mer penger i permisjonen. Så ville heller tenkt at et barn ikke mååå være så dyrt. Det er mye ting folk kjøper som man egentlig ikke må ha, og man kan være flink til å kjøpe en del brukt på Finn. Jeg har jobbet i fire år nå, og følte at jeg som student kunne gjøre mye av det samme som når jeg er i arbeidslivet. Man kjøper kanskje sin første bolig når man begynner i jobb og bor finere enn i studietiden, bor på dyrere hoteller når man er på ferie etc. Jeg reiste for eksempel like mye i studietiden, men da reiste jeg utenom ferier når det var billigere og bodde på mye kjipere hoteller. Så poenget mitt er at man ofte kan gjøre tilpasninger innen for den økonomien man har.

Mannen min ble til ved et uhell da foreldrene hans hadde begynt på første året på master, og det har ikke stoppet dem på noen som helst måte. Begge er i toppjobber i dag, og der var begge studenter. Fordelen du har er at mannen din faktisk er i jobb, og kan hjelpe til med å forsørge dere begge.

Hvis mannen din også er klar, ville jeg driste meg til å anbefale deg å begynne prøvingen nå. Masse lykke til med beslutningen og prøvingen når den dagen kommer ❤️
 
Mitt råd er å ikke vente :) livet er ikke bare kroner og ører. Vi venter nr4 nå en liten attpåklatt :p de tre første har vi fått mens vi begge to var fattige studerende i utlandet til og med :) Fantastisk å være studerende med små barn, ja mye jobb det legger jeg ikke skjul på ;) men SÅ fantastisk likevel! Man blir mer strukturert, jobber mye mer fornuftig, trenger ikke å tenke så mye på barnsyk dager osv.
Hvis dere er klare og ønsker å gå i gang, er det egentlig bare å kjøre på! det er ingen garantier i livet og ikke sikkert spira sitter med engang :)
 
Jeg valgte alternativ 3 da jeg tok master og ble gravid ila 1. året. Skrev 2. året mens samboer tok hele permen (minus de 7 ukene mor MÅ) ta.
Det gikk helt supert det. Vi var på en måte hjemme begge to, og fikk kjempegod tid til å bli «kjent» som familie. Vi husker derfor barseltiden som helt utrolig harmonisk og fin begge to. Ingen tror på oss når vi forteller at vi aldri har vært ekstra trøtte eller slitne et sekund:p:p

Men tenker det kommer litt an på hva slags personer man er også. Samboeren min er en sånn som liker å sysle litt hjemme, og som ikke hadde noen problemer med å være «husfar». Jeg er til gjengjeld en som trenger litt «fart og spenning», og som nok trives best når det går ei kule varmt og jeg får brukt hodet skikkelig. Derfor var det veldig deilig å ha muligheten til å jobbe innimellom :-)

Denne gangen skal jeg ha hele permen, for nå er situasjonen faktisk motsatt ved han tok opp studier. Men heldigvis har jeg en doktorgrad «på si» som jeg kan flikke på mens baby sover etc.

Jeg tenker at det høres ut som dere er i en situasjon der dere kan klare alle 3 alternativene like godt, og dermed bør dere kanskje «følge hjertet» hvor teit det enn høres ut :-) Og husk at prosessen kan ta tid. Det er mange her inne som dessverre har erfart det :Heartpink
 
Har selv fått 2 barn i studietiden (bachelor i sykepleie). Det var tøft å være student og gravid/små barn, men man klarer alt man bestemmer seg for. Det virker som du har tenkt og reflektert over ulike alternativer, så jeg råder dere å følge hjertet :)
 
Jeg har to barn, venter nr 3, og for å svare veldig enkelt på det du spør om:
Det viktigste er tid.
 
Ville gått for alternativ tre :) Du vet aldri hvor lang tid ting tar, høres ut som dere klarer dere fint økonomisk :) og sett tilbake i tid, så tror jeg at jeg nok gjerne kunne fått barn i studietiden om jeg var klar, for det er ikke noe lettere med full jobb uten fleks :)
 
Back
Topp