Hunder og Baby

[ChivasMama]

Hei !
Jeg er nå gravid for aller første gang! Mange blandede følelser hele tiden, men mest glede. Det var 100% planlagt, og er en ønsket graviditet. MEN noen (tusener) bekymringer får man jo når du ser den positive testen. En av mine bekymringer er hvordan hundene vår vil takle et nytt familiemedlem. Jeg har 2 hunder, den ene er 6 år gammel og ganske rolig. Den andre er akkurat blitt 1 år gammel og er fortsatt ganske vilter og valpete av seg. Dere som har barn fra før, hvordan håndterer eller forbereder dere på dette? Eller hvis du er førstegangs som meg, hvilke tanker gjør dere rundt dette?

Og disse firbeinte er jo barna mine. Jeg forguder dem. Jeg bruker mye tid på dem. Jeg er så inderlig redd for at når den lille tobeinte kommer til verden, så vil jeg ikke ha den samme energien å gi dem lenger :/ Er det noen som an berolige meg litt?

 

[Lykke_lille93]

Vi hadde hund da første kom til verden, han var da rett over 1 år når lillemor ble født. Det gikk altså over all forventning ❤ Han var så rolig og kjærlig rundt lillemor! Hvor enn lillemor lå; enten det var i nestet på sofan, i vippestolen eller ute i vogna, så lå han alltid ved siden av ❤

Gikk flere turer til dagen, med lillemor enten i vogn eller i sele. Det ble naturlig nok noe kortere turer når jeg gikk alene med dem ikke lenge etter fødsel, men han fikk tatt det igjen når mannen var hjemme fra jobb

Han pleide sitte oppå meg fra jeg fikk positiv test til lillemor var ute, og etter det passet han på henne fra første stund ❤ Dessverre døde han når mini var rett over 1 år av kreft, og han er savnet hver dag av både store og små ❤ Mini er også rask til å bli trygg på nye hunder, så syns det er kjempepositivt at de får vokse opp med dyr

 

[Nordlys2018]

Sniker: vi har en jakthund på speed som var rett over året når baby kom.

Det går veldig bra, men man må jo tilpasse litt. Hun skjønner ikke hvor stor og vilter hun er, så jeg må alltid passe på når hun kom for å kose på sofa at ikke en pote eller et hode knuste ungen. Men det høres verre ut enn det var, det kom bare helt naturlig. Hun er ikke «magisk rolig» rundt ungen, hun var i begynnelsen skeptisk og bjeffa på bilstolen når vi kom hjem fra sykehuset (fikk helt panikk innvendig!!). Etterpå trakk hun seg veldig unna. Flere uker med sturing, mens ungen hadde kolikk-lignende skriking på katta, så trakk hun seg vekk og gjemte seg for å sove. I denne perioden var baby mest likegyldig for henne, hun overså baby. Men til slutt vente hun seg til baby og skjønte at den greia der var kommet for å bli. Antakeligvis til hennes sorg

Nå er hun veldig grei, vi har laget et inngjerdet lekehjørne slik at baby kan få leke i fred + mindre hundehår. Hunden vår er veldig opptatt av å sleike på baby som er litt slitsomt, men hun er heldigvis veldig lydhør så når jeg sier nei så går hun bort. Forsøker å balansere ut at hun får lov å lukte og utforske baby, men tunga må bli i munn. Senere tenker jeg det er likegyldig, men baby er enda så lita at jeg ønsker å begrense det. Ellers må jeg enda alltid være der og passe på for speedy gonzales vet ikke sin egen styrke eller voldsomhet. Bare halen hennes alene kan piske deg hardt hvis du ikke passer på. Men det gjør man automatisk. Og babyene er ganske hardføre, så hun har fått en pote som dytta på ryggen og blitt logra i bakhodet uten at hun har tatt skade av det hittil....

Ordner seg så lenge man vil og er positiv innstilt selv

 

[ChivasMama]

Vi hadde hund da første kom til verden, han var da rett over 1 år når lillemor ble født. Det gikk altså over all forventning ❤ Han var så rolig og kjærlig rundt lillemor! Hvor enn lillemor lå; enten det var i nestet på sofan, i vippestolen eller ute i vogna, så lå han alltid ved siden av ❤

Gikk flere turer til dagen, med lillemor enten i vogn eller i sele. Det ble naturlig nok noe kortere turer når jeg gikk alene med dem ikke lenge etter fødsel, men han fikk tatt det igjen når mannen var hjemme fra jobb

Han pleide sitte oppå meg fra jeg fikk positiv test til lillemor var ute, og etter det passet han på henne fra første stund ❤ Dessverre døde han når mini var rett over 1 år av kreft, og han er savnet hver dag av både store og små ❤ Mini er også rask til å bli trygg på nye hunder, så syns det er kjempepositivt at de får vokse opp med dyr

Så godt å høre! Jeg tror også at barn har veldig godt av å vkse opp med dyr Blir bra mennesker av det <3 Håper mine tar det like bra som din da!
De har fått hilse på noen babyer og det har gått veldig bra, så håper det blir sånn som du beskriver da

 

[ChivasMama]

Sniker: vi har en jakthund på speed som var rett over året når baby kom.

Det går veldig bra, men man må jo tilpasse litt. Hun skjønner ikke hvor stor og vilter hun er, så jeg må alltid passe på når hun kom for å kose på sofa at ikke en pote eller et hode knuste ungen. Men det høres verre ut enn det var, det kom bare helt naturlig. Hun er ikke «magisk rolig» rundt ungen, hun var i begynnelsen skeptisk og bjeffa på bilstolen når vi kom hjem fra sykehuset (fikk helt panikk innvendig!!). Etterpå trakk hun seg veldig unna. Flere uker med sturing, mens ungen hadde kolikk-lignende skriking på katta, så trakk hun seg vekk og gjemte seg for å sove. I denne perioden var baby mest likegyldig for henne, hun overså baby. Men til slutt vente hun seg til baby og skjønte at de

Ja det kan jo tenkes at det ikke klaffer på magisk vis med en gang. Men godt å høre at det går seg til etterhvert ! Ting bruker jo som regel å ordne seg <3 Jeg har ikke jakthund, men 2 mynder. De er som regel ganske chill inne, men ganske viltre ute på tur til tider

 

[Fersken2]

Det spørs veldig på hunden. Hunden min var 2,5 år da førstemann kom. Og dessverre var hunden litt for dårlig sosialisert med barn fra før. Og vi hadde nok også behandla henne litt for mye som et barn, i stedet for som en hund.

Det gikk greit det første året. Da var det veldig fint, for vi gikk mye tur og jeg hadde fortsatt mye tid til hunden. Men med en gang sønnen min klarte gå, ble hunden veldig stressa! Det var utrolig vondt, for jeg hadde ikke overskudd til å trene nøye nok på det i den perioden. Men tegna var veldig tydelige, og vi kunne ikke ha de i samme rom. Og naturlig nok var hunden det mest spennende i verden for sønnen min, så det var litt sårt at han ikke kunne nærme seg henne en gang. Hun beit aldri, men vi måtte passe på som hauker.

Så vi valgte å omplassere til noen uten barn.

 

[Nordlys2018]

Ja det kan jo tenkes at det ikke klaffer på magisk vis med en gang. Men godt å høre at det går seg til etterhvert ! Ting bruker jo som regel å ordne seg <3 Jeg har ikke jakthund, men 2 mynder. De er som regel ganske chill inne, men ganske viltre ute på tur til tider

Er ikke mynder egentlig også jakthunder fra gammelt av da?

Jo vår er også veldig rolig innendørs, men blir fryktelig glad når vi setter oss på gulvet, eller når vi inviterer til kos på sofa. Hvordan det blir når baby begynner å løpe i hagen, puh, det blir neste utfordring

 

[MarleneO]

Vi fikk hunden vår når eldste var 6mnd så han er jo vandt med barn fra starten. Med nr 2 lot vi han hilse på fra vi kom hjem. Gått veldig bra

 

[Mrs_F]

Vi valgt å kjøpe jakthund (grå
elghund tispe) da jeg var 7 mnd på vei med nr 2
Hun var da 4 mnd da baby kom, gikk veldig fint, hunden får litt for lite langturer osv, så litt planlegging må til når nr 3 kommer.
Men vi bor på landet og har hundegård så mulighet til å være ute/trekke seg unna litt.
Går fortsatt fint med de 2 barna vi har, hunden er litt sjalu, men passer også på og ligger rolig ved siden av barna Veldig tålmodig.
Jeg syns også det er fint og viktig å vokse opp med dyr om man har mulighet

 

[ChivasMama]

Er ikke mynder egentlig også jakthunder fra gammelt av da?

Jo vår er også veldig rolig innendørs, men blir fryktelig glad når vi setter oss på gulvet, eller når vi inviterer til kos på sofa. Hvordan det blir når baby begynner å løpe i hagen, puh, det blir neste utfordring

Jo de er jo det Og de har en del jaktinnstinkter begge to. De elsker jo å jage etter ting. Harejegere er det vel de egentlig er. Men de er såpass rolige inne at jeg tenker det kommer nok til å gå fint Og selvsagt lar vi jo aldri barn og hunder være alene sammen. Må jo følge med en del de første 10 åra minst haha. Men tror det kommer til å løse seg. Vi har faktisk allerede en del bur og liggeplasser til hundene der de føler seg trygge Må bare lære ungen etterhvert at det er vovve sin plass, og der skal de få ligge i fred Og grinder på de fleste dører har vi allerede, da hundene våre er skikkelig mat-tjuver Kan ikke ha noe fremme

 

[ChivasMama]

Vi valgt å kjøpe jakthund (grå
elghund tispe) da jeg var 7 mnd på vei med nr 2
Hun var da 4 mnd da baby kom, gikk veldig fint, hunden får litt for lite langturer osv, så litt planlegging må til når nr 3 kommer.
Men vi bor på landet og har hundegård så mulighet til å være ute/trekke seg unna litt.
Går fortsatt fint med de 2 barna vi har, hunden er litt sjalu, men passer også på og ligger rolig ved siden av barna Veldig tålmodig.
Jeg syns også det er fint og viktig å vokse opp med dyr om man har mulighet

Så idyllisk Livet er best på landet! Herlig med hundegård da. ! Vi har hvertfall inngjerdet hage, så de kan rase fra seg litt der

 

[ChivasMama]

Vi fikk hunden vår når eldste var 6mnd så han er jo vandt med barn fra starten. Med nr 2 lot vi han hilse på fra vi kom hjem. Gått veldig bra

Det var godt å høre. Virker som de fleste har hatt positive opplevelser Blir mye mindre bekymret nå

 

[ChivasMama]

Det spørs veldig på hunden. Hunden min var 2,5 år da førstemann kom. Og dessverre var hunden litt for dårlig sosialisert med barn fra før. Og vi hadde nok også behandla henne litt for mye som et barn, i stedet for som en hund.

Det gikk greit det første året. Da var det veldig fint, for vi gikk mye tur og jeg hadde fortsatt mye tid til hunden. Men med en gang sønnen min klarte gå, ble hunden veldig stressa! Det var utrolig vondt, for jeg hadde ikke overskudd til å trene nøye nok på det i den perioden. Men tegna var veldig tydelige, og vi kunne ikke ha de i samme rom. Og naturlig nok var hunden det mest spennende i verden for sønnen min, så det var litt sårt at han ikke kunne nærme seg henne en gang. Hun beit aldri, men vi måtte passe på som hauker.

Så vi valgte å omplassere til noen uten barn.

Det var leit da. Men det var vel kanskje best for alle. Ja, jeg ser også tydelig på mine når de får nok. Den eldste min har vært litt med barn, og han er rolig og snill, og veldig tålmodig. Men når han går og gjemmer seg for å få fred så kan han komme med klare tegn hvis han blir mast videre på. Biter ikke, men klapper med munnen i lufta (som om han biter lufta, for å advare)... og da må man passe på de små så de faktisk lar hunden i fred. Jeg tenker jo det er like viktig å trene barna hehe Men allikevel så funker det ikke alltid, og da må man jo gjøre det som er best for alle sammen. <3

 

[Fersken2]

Det var leit da. Men det var vel kanskje best for alle. Ja, jeg ser også tydelig på mine når de får nok. Den eldste min har vært litt med barn, og han er rolig og snill, og veldig tålmodig. Men når han går og gjemmer seg for å få fred så kan han komme med klare tegn hvis han blir mast videre på. Biter ikke, men klapper med munnen i lufta (som om han biter lufta, for å advare)... og da må man passe på de små så de faktisk lar hunden i fred. Jeg tenker jo det er like viktig å trene barna hehe Men allikevel så funker det ikke alltid, og da må man jo gjøre det som er best for alle sammen. <3

Nesten mer viktig å trene barn ja, men ikke så lett når de så små. Så lenge de har en plass de får ligge helt i fred går det vel fint. Det var litt av problemet her også dessverre.

 

[Pingu33]

Vi har også jakthund. Han var vel ca 5 år da vi fikk nr 1. Ganske rolig type, og har vist jeg å være helt suveren med barn.
De leker mye sammen og har stor glede av hverandre. Vi har hele tiden forsøkt å gi han tilstrekkelig oppmerksomet og mosjon, for å minimere sjansen for at det skal bli frustrert og skape problemer. Han har gått en opphøyet seng der han kan få ligge i fred for små mennesker, slipper ham ut når leken blir vill eller bråkete inne. Og passer på at han alltid har en "fluktvei" når de leker, og prøver å dressere den lille terroristen til å være snill.
Alt i alt har det gått over all forventning. Favoritthobbyene til terroristen er for øvring å mate og gå tur med hunden vår, og det første ordet hun lærte var hundens navn

 

[Ziberia]

Veldig hyggelig å lese om så gode opplevelser. Som trådstarter har jeg og en liten hund, 9 mnd gammel valp og dette er første barnet. Så er veldig spent og håper det går bra. For den lille hunden er jo allerede ett kjært familiemedlem, så kommer aldri til å klare å gi han fra meg. Men regner med at det går bra. Vokste selv opp med masse schæfer hunder - og de var våre ( mine og søsknene mine) beste leke kamerater når jeg var liten Hunder pleier som regel å forstå at barn og babyer må man være ekstra forsiktig rundt.

 

[HåpeSpire]

Sniker!

Vi hadde hund før vi fikk barn. Han var VELDIG godt sosialisert, og var så pålitelig som en hund kan bli rundt barn. Dessverre så gikk det ikke som vi ønsket da barnet ble født. Hunden taklet dårlig at vi ga oppmerksomhet til babyen. Den trakk seg unna oss og ble deprimert. Vi gjorde alt vi kunne for å gjøre ting bedre for hunden, uten hell. En dag glefset hunden uprovosert etter babyen som lå på gulvet. Jeg satt ved siden av babyen og fikk stoppet hunden slik at den ikke kom borti babyen. Vi jobbet intensivt med hunden, men så skjedde det samme igjen. Denne gangen fikk hunden tak i buksa til babyen og rev den opp mens han filleristet beinet. Ingen skade heldigvis da jeg satt ved siden av og fikk stoppet hunden. Men dette førte til at vi dessverre måtte avlive hunden etter rådgivning fra hundespesialist og dyrlege. Det er noe av det verste jeg har opplevd, for han var så høyt elsket. Men vi kunne bare ikke ta sjansen.

Så mitt beste tips er at du er bevisst på "søskensjalusi". Pass på at hundene ikke blir satt til side. Lykke til ❤

 

[Fersken2]

Sniker!

Vi hadde hund før vi fikk barn. Han var VELDIG godt sosialisert, og var så pålitelig som en hund kan bli rundt barn. Dessverre så gikk det ikke som vi ønsket da barnet ble født. Hunden taklet dårlig at vi ga oppmerksomhet til babyen. Den trakk seg unna oss og ble deprimert. Vi gjorde alt vi kunne for å gjøre ting bedre for hunden, uten hell. En dag glefset hunden uprovosert etter babyen som lå på gulvet. Jeg satt ved siden av babyen og fikk stoppet hunden slik at den ikke kom borti babyen. Vi jobbet intensivt med hunden, men så skjedde det samme igjen. Denne gangen fikk hunden tak i buksa til babyen og rev den opp mens han filleristet beinet. Ingen skade heldigvis da jeg satt ved siden av og fikk stoppet hunden. Men dette førte til at vi dessverre måtte avlive hunden etter rådgivning fra hundespesialist og dyrlege. Det er noe av det verste jeg har opplevd, for han var så høyt elsket. Men vi kunne bare ikke ta sjansen.

Så mitt beste tips er at du er bevisst på "søskensjalusi". Pass på at hundene ikke blir satt til side. Lykke til ❤

Så utrolig trist at det endte sånn

jeg gråter fortsatt daglig fordi vi måtte omplassere vår hund, men jeg vet at dette mulig var retningen vi også gikk i hvis vi ikke valgte omplassering.

 

[Annki1987]

Hun vi har hjemme takla det veldig bra. Hundene til mamma var misunnelig for babyen hadde smokk og tok den og satt i hundesenga med smokken i munnen

 

[ruccola]

Ja det kan jo tenkes at det ikke klaffer på magisk vis med en gang. Men godt å høre at det går seg til etterhvert ! Ting bruker jo som regel å ordne seg <3 Jeg har ikke jakthund, men 2 mynder. De er som regel ganske chill inne, men ganske viltre ute på tur til tider

To mynder her også, på 3 og 1,5 år, så spent på hvordan det blir.