Har noen hund her? Hvordan tenker dere mtp baby? Har hørt noen gi bort hunden grunnet det, er det strengt talt nødvendig?
Hund
- Trådstarter Høne_mor84
- Opprettet
Jeg mener at det ikke er nødvendig å gi bort hunden, med mindre det er noen problemer med hunden som aggressiv etc. Vår hund er et familiemedlem som og snill som dagen lang, men kommer aldri til å la hunden og barnet være alene sammen uansett. Vi har bare noen atferder vi ønsker å jobbe med til barnet kommer, og det er at han er fæl å sleike/vaske på alle - det ønsker vi å få bort.
Mine svigerforeldre ga bort deres 60 kg hund som var aggressiv når de fikk barn, så det kommer jo an på situasjonen.
Mine svigerforeldre ga bort deres 60 kg hund som var aggressiv når de fikk barn, så det kommer jo an på situasjonen.
Ok, vår hund er vant til barn, og veldig snill. Men vil ikke la hun være alene med ungene, man vet jo aldri 
Sniker fra desember. Vi har to hunder. Har ingen planer om å gi de bort. Dette handler jo om flere faktorer. For det første så kan det være at hunden er krevende, og at foreldrene ikke har tid eller kapasitet til å ta seg av både hund og barn. En hund som f.eks. trenger tre timer tur hver dag vil bli i overkant mye for småbarnsforeldre. For det andre kan det være utfordringer til gemytt. Noen hunder er aggressive mot barn, eller blir veldig sjalu. Disse kan bli farlige for barn, og omplasseres derfor eller avlives i mange tilfeller.
Mange med barn har familiehund, så i de fleste tilfeller går det helt greit altså. Tror ikke dette er noe du trenger å bekymre deg for.
Jeg har en stor og liten hund (7kg og 47kg) og det var ikke noe problem med førstemann 
Handler om tilrettelegging tenker jeg. De viste ikke noe interesse egentlig, kun når jenta begynte å spise selv og vi hadde to stk som gjerne «støvsugde» opp sølet på gulvet 
Handler om tilrettelegging tenker jeg. De viste ikke noe interesse egentlig, kun når jenta begynte å spise selv og vi hadde to stk som gjerne «støvsugde» opp sølet på gulvet 
Har to hunder og en 1-åring. Vi har dårligere tid til dem enn før, men vi prøver så godt vi kan. Viktig å ikke la babyen krype bort når de spiser o.l., og følge med på kroppsspråket deres, de skal slippe å føle seg trengt opp i et hjørne.
Med fare for å være litt krass, men nå sitter jeg her helt grønn i trynet og kjeder meg på sofaen så... 
Jeg skjønner ikke hvordan man engang stiller spørsmålet om dette?
Altså, anskaffer man seg en hund, anskaffer man seg et ansvar. Da bør man tenke over om man er klar for dette ansvaret, og om man har tenkt over livet litt framover. Det er klart man kan havne i situasjoner man ikke har tenkt over (jobbmessig etc) - men skaffer man seg en hund så har man som oftest en backupplan for de gangene man ligger med influensa i 1 uke (f.eks svigers, naboer, søster eller bror osv) - og for de gangene det kuker seg til med jobb for eksempel.
Ingen hund er automatisk aggressiv mot barn, og folk som lager masse oppstyr fordi "ååå gud vi har hund og nå skal vi ha barn, hvordan skal DET GÅ?!?!?!" tror jeg lager problemene helt på egenhånd. Jeg kan bare se for meg de nervene, det stresset og den unødvendige dømmingen av hund i det barnet kommer. Hunder er nysgjerrige vesener, så lenge man lar hunden være en normal del av livet og ikke lar hund og barn være alene før man vet at barnet ikke tar plutselige røsketak i det nærmeste som måtte være (mammas hår, hundens ører etc) så går det stort sett bra.
Forstår ikke problemstillingen. Hund og barn er bevisste, egenanskaffede, selvpåførte ansvars"byrder" i livet, som man burde tenke over før man igangsetter. Det er ingen rakettvitenskap, men om man er så sneversynt at man tror at hund og barn ikke går overens, så skaffer man seg ikke en hund om man tenker på å få barn de neste 10-15årene.
Jeg skjønner ikke hvordan man engang stiller spørsmålet om dette?
Altså, anskaffer man seg en hund, anskaffer man seg et ansvar. Da bør man tenke over om man er klar for dette ansvaret, og om man har tenkt over livet litt framover. Det er klart man kan havne i situasjoner man ikke har tenkt over (jobbmessig etc) - men skaffer man seg en hund så har man som oftest en backupplan for de gangene man ligger med influensa i 1 uke (f.eks svigers, naboer, søster eller bror osv) - og for de gangene det kuker seg til med jobb for eksempel.
Ingen hund er automatisk aggressiv mot barn, og folk som lager masse oppstyr fordi "ååå gud vi har hund og nå skal vi ha barn, hvordan skal DET GÅ?!?!?!" tror jeg lager problemene helt på egenhånd. Jeg kan bare se for meg de nervene, det stresset og den unødvendige dømmingen av hund i det barnet kommer. Hunder er nysgjerrige vesener, så lenge man lar hunden være en normal del av livet og ikke lar hund og barn være alene før man vet at barnet ikke tar plutselige røsketak i det nærmeste som måtte være (mammas hår, hundens ører etc) så går det stort sett bra.
Forstår ikke problemstillingen. Hund og barn er bevisste, egenanskaffede, selvpåførte ansvars"byrder" i livet, som man burde tenke over før man igangsetter. Det er ingen rakettvitenskap, men om man er så sneversynt at man tror at hund og barn ikke går overens, så skaffer man seg ikke en hund om man tenker på å få barn de neste 10-15årene.
Nå tror jeg ikke noen her satt med tanker om at hund og barn ikke går bra sammen og at hunden automatisk må ut. Var vel mer spørsmål om hvorfor noen gir vekk hunden når de får barn, hva årsakene kan være.Med fare for å være litt krass, men nå sitter jeg her helt grønn i trynet og kjeder meg på sofaen så...
Jeg skjønner ikke hvordan man engang stiller spørsmålet om dette?
Altså, anskaffer man seg en hund, anskaffer man seg et ansvar. Da bør man tenke over om man er klar for dette ansvaret, og om man har tenkt over livet litt framover. Det er klart man kan havne i situasjoner man ikke har tenkt over (jobbmessig etc) - men skaffer man seg en hund så har man som oftest en backupplan for de gangene man ligger med influensa i 1 uke (f.eks svigers, naboer, søster eller bror osv) - og for de gangene det kuker seg til med jobb for eksempel.
Ingen hund er automatisk aggressiv mot barn, og folk som lager masse oppstyr fordi "ååå gud vi har hund og nå skal vi ha barn, hvordan skal DET GÅ?!?!?!" tror jeg lager problemene helt på egenhånd. Jeg kan bare se for meg de nervene, det stresset og den unødvendige dømmingen av hund i det barnet kommer. Hunder er nysgjerrige vesener, så lenge man lar hunden være en normal del av livet og ikke lar hund og barn være alene før man vet at barnet ikke tar plutselige røsketak i det nærmeste som måtte være (mammas hår, hundens ører etc) så går det stort sett bra.
Forstår ikke problemstillingen. Hund og barn er bevisste, egenanskaffede, selvpåførte ansvars"byrder" i livet, som man burde tenke over før man igangsetter. Det er ingen rakettvitenskap, men om man er så sneversynt at man tror at hund og barn ikke går overens, så skaffer man seg ikke en hund om man tenker på å få barn de neste 10-15årene.
Noen planla ikke å bli gravide, og hadde kanskje en hund som er aggressiv mot barn. De finnes. Moren min har en slik hund som hun overtok på omplassering. Den glefser etter voksne også, og andre hunder, og flyr i strupen på barn. Så den ville aldri kunne fungert i en barnefamilie. Da er det bedre at den får bo med en familie som moren min, med to voksne og ikke andre hunder eller barn. På kortere besøk og sånn klarer man å legge til rette for hunden og barnebarn, men med akkurat den hunden der skjønner jeg godt at den ble omplassert.
Da jeg skulle skaffe hund selv, så jeg på omplasseringshunder først. Majoriteten av de var satt til omplassering fordi de ikke gikk overens med barn. Ettersom jeg ville ha barn senere i livet selv, så falt derfor valget på en valp istedenfor.
Mange så jeg også hadde vært naive og ukritiske ved anskaffelse av hund, og hadde barn fra før, men skaffet seg hund som har veldig høyt energinivå og behov for aktivisering. Mange border collier, eller border collie mix. Omplasseringsstedene flommet over av disse. Barnefamiliene som skaffet de hadde rett og slett ikke innsett (eller lest seg opp om rasen?) hvor mye de ville kreve av dem.
Jeg blir ærlig talt mer sjokkert over historiene til mange av omplasseringshundene jeg ser på Finn.no. Barnefamilier som har gapt over for mye er nå én sak. Men det finnes mange som omplasserer hunden sin fordi de skal studere i utlandet, eller har tatt en jobb i ny by og ikke vil ta med hunden, eller hvor det er brudd i forholdet og ingen vil ta hunden alene. Det er bra korttenkt. Og provoserende.
Vi hadde to hunder da vesla kom til verden, men helt ut av det blå begynte disse to å løpe på hverandre i tide og utide. De slåss til blods. Av den grunn valgte vi å omplassere den ene. Kunne ikke ha to hunder som ikke kunne være i samme hus med hverandre og en baby. Den ene vi har igjen nå er bestevennen til vesla som nå har fylt 3 år